Ektefeller
Omlag 400 familieinnvandringssaker gjaldt ektefeller som ønsket gjenforening
med herboende ektefelle. 5 prosent av disse ble avgjort i nemndmøte, halvparten ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, og de resterende ble avgjort av sekretariatet. Omlag hver femte klage ble tatt til følge.
For at en person skal kunne gis tillatelse på grunnlag av ekteskap, må tre hovedvilkår være oppfylt. Ekteskapet må være gyldig inngått, partene må bo sammen, og ekteskapet må være reelt. I tillegg vil det i mange saker være et underholdskrav (se eget punkt nedenfor).
I mange av sakene måtte UNE ta stilling til om det var tilstrekkelig dokumentert
eller sannsynliggjort at det forelå et gyldig ekteskap. Normalt kreves det at man må legge fram en vigselsattest/bekreftelse fra offentlige myndigheter om at ekteskap er inngått. I noen tilfeller lar det seg ikke gjøre å legge fram ekteskapsdokumenter
med tilstrekkelig bevisverdi, for eksempel for personer som opplyser å ha inngått ekteskap i Somalia. For å vurdere om det foreligger et ekteskap i slike tilfeller, må
UNE foreta en vurdering av alle sakens opplysninger, herunder forklaringer som klageren og herboende har gitt om ulike omstendigheter, for deretter å ta stilling til om det kan anses tilstrekkelig sannsynliggjort at de er gift.
I tillegg til at familierelasjonen må kunne dokumenteres, kreves det også at
ekteskapet er gyldig inngått i inngåelseslandet. I de tilfeller der en av partene var bosatt i Norge ved inngåelsen av ekteskapet, må ekteskapet ikke være inngått i strid med norsk lovgiving eller såkalt «ordre public» (allmenn rettsoppfatning). I henhold til ekteskapsloven § 18 a vil ekteskap inngått etter 1.6.2007 av stedfortreder, der en av partene allerede var gift, eller der en av partene er under 18 år ikke være gyldig i henhold til norsk rett.
Når det gjelder vilkåret om at ektefellene skal bo sammen, har utgangspunktet
vært at partene reelt må ha felles bopel. UNE foretar en individuell vurdering av om vilkåret vil være oppfylt i perioden som klagen (søknaden) gjelder for. I de fleste
sakene hvor vilkåret om å bo sammen ikke var oppfylt, var personene separert eller skilt. I flere av sakene var det også mistanke om proforma. De fleste av disse
sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet.
20 prosent av ektefellesakene UNE behandlet gjaldt spørsmålet om ekteskapet
var reelt eller om det forelå proformaekteskap. En fjerdedel av disse sakene gjaldt borgere fra Tyrkia. Proformaekteskap er betegnelsen på ekteskap som er inngått i den hovedhensikt å skaffe den ene parten tillatelse i Norge. I de fleste sakene ble UDIs vedtak opprettholdt. Nesten alle sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Det sentrale spørsmålet i disse sakene er om det er sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet er inngått for at partene skal utøve et reelt familieliv, eller om hovedformålet var og er å oppnå tillatelse. Det må foretas en helhetlig og individuell vurdering av om samlivet er reelt på bakgrunn av opplysningene i saken, herunder gitte forklaringer, og omstendighetene for øvrig. I flere av sakene hvor UNE opprettholdt UDIs vedtak, har UNE senere blitt stevnet inn for retten.
UNE har et særlig fokus på saker som berører spørsmålet om tvangsekteskap, og
noen saker ble avgjort etter utlendingslovens bestemmelse om dette. Det ble også avgjort flere saker etter bestemmelsen hvor spørsmålet er om det er sannsynlig at
klageren og/eller dennes særkullsbarn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet. Denne
bestemmelsen kommer kun til anvendelse ved familieetablering. I de fleste sakene ble klagen tatt til følge etter en konkret helhetsvurdering. De fleste saker hvor klagen ble tatt til følge ble avgjort av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet. I en sak hvor klagen ikke ble tatt til følge var avgjørelsesformen nemndmøte. En prinsipielt viktig avgjørelse var Høyesteretts dom av 18.9.2009, som staten ved UNE tapte. Det ble i dommen slått fast at det er et krav til sannsynlighetsovervekt for at mishandling/ grov utnyttelse faktisk vil finne sted, det vil si at det ikke er tilstrekkelig at det er en fare for det.
Oppholdstillatelse på nytt grunnlag
på bakgrunn av samlivsbrudd.
Utlendingsloven gir hjemmel for å gi en kvinne ny tillatelse etter samlivsbrudd dersom klager selv eller hennes særkullsbarn er blitt mishandlet i samlivet. En klager kan også gis tillatelse dersom hun på grunn av samlivsbruddet vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet grunnet sosiale og kulturelle forhold.
UNE behandlet cirka 30 slike saker, og hovedtyngden av disse ble avgjort av
nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Sakene gjaldt klagere fra alle verdensdeler. Oftest var de sentrale anførslene mishandling, unntaksvis sosiokulturelle forhold. Ofte ble begge spørsmålene behandlet i samme sak.
I mishandlingssaker står man overfor to problemstillinger; troverdighet og om
det klageren i tilfelle har vært utsatt for anses å være mishandling i forskriftens
forstand. I de fleste sakene la UNE klagernes forklaring til grunn når det gjaldt
opplevelser vedkommende har hatt under samlivet. UNE opprettholdt likevel UDIs
vedtak, de fleste med den begrunnelse at de forhold som klageren skal ha blitt utsatt for, ikke kan anses for å være mishandling i forskriftens forstand, sett hen i forholdets art og omfang.
For enkelte landområder er det blitt anført at samlivsbruddet vil kunne gjøre
det vanskelig for kvinnen å returnere til hjemlandet. Unntaksvis er det kun påberopt
at man vil få problemer ved retur på grunn av samlivsbrudd, men UNE har
også i forbindelse med mishandlingssaker vurdert denne problemstillingen. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, og UDIs vedtak ble opprettholdt. UNE foretok en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle og så hen til både subjektive og objektive forhold. At det på generelt grunnlag kan være vanskelig for en skilt kvinne å returnere til hjemlandet har ikke vært ansett tilstrekkelig til opphold. En sak som omhandlet hvorvidt en indisk kvinne på grunn av samlivsbrudd ville møte urimelige vanskeligheter i hjemlandet, ble avgjort av Høyesterett, i dom av 25.6.2009. Høyesterett kom i dommen til at UNE hadde lagt til grunn et uriktig eller mangelfullt faktisk grunnlag for sin avgjørelse.
Ifølge dommen var det i UNEs vedtak ikke lagt tilstrekkelig vekt på at kvinnen
var kasteløs, og denne feilen kan ifølge Høyesterett ha hatt avgjørende betydning.
Forloveder
UNE behandlet omlag 50 saker hvor partene ønsket tillatelse for å inngå ekteskap
i Norge. En av fem klager ble tatt til følge. 20 prosent av sakene gjaldt klagere
fra Vietnam. De mest sentrale spørsmålene i disse sakene var om det forelå en
reell intensjon om å inngå ekteskap og om ekteskapsinngåelsen ville innebære utøvelse av et reelt samliv. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, en stor andel ble avgjort av sekretariatet og et mindre antall saker ble avgjort i nemndmøte.
Samboere
UNE behandlet omlag 30 saker hvor vurderingstemaet var om klageren kunne gis oppholdstillatelse på grunn av anført samboerskap. Saker fra 28 land var representert i denne porteføljen. I omlag 30 prosent av sakene ble klagen tatt til følge. Typiske problemstillinger var blant annet om det var fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon på varigheten av samboerforholdet og om samboertiden i Norge var opparbeidet under lovlig opphold. I halvparten av sakene hadde, eller ventet, partene barn sammen. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet.
Barn
Omlag 300 saker gjaldt barn som ønsket å gjenforenes med en eller begge foreldre
i Norge. Vurderingstemaet i disse sakene var i all hovedsak knyttet til barnets alder,
hvem som har foreldreansvaret, om samtykke har vært gitt av den andre forelderen
og om den/de det søkes gjenforening med, har et oppholdsgrunnlag som danner
grunnlag for familieinnvandring.
For barn over 18 år har problemstillingen oftest vært knyttet til spørsmålet om barnet kan anses å være forsørget i forskriftens forstand eller om barnet vil bli igjen alene uten foreldre eller søsken
over 18 år.
Foreldre – familieinnvandring
med voksne barn
Omlag 100 saker dreide seg om eldre foreldre som søkte om familieinnvandring med voksne barn. Vurderingstemaene i sakene har særskilt vært knyttet til
spørsmålet om klageren har ektefelle, foreldre, barn eller barnebarn i hjemlandet.
Det anføres ofte at det ikke kan tillegges avgjørende vekt at klageren har
nære slektninger i hjemlandet fordi partene ikke har kontakt eller familien ikke ønsker/ikke har anledning til å ta seg av klageren. Slike anførsler fører i henhold til fast praksis ikke fram, siden dette er et objektivt vilkår i regelverket. UNE har tatt enkelte klager til følge hvor det ble vurdert å foreligge helt spesielle omstendigheter knyttet til oppholdstid i landet og dokumentasjon på alvorlige
helselidelser.
Foreldrebesøk
UNE behandlet i overkant av 30 saker vedrørende ni måneders foreldrebesøk, hvorav fem klager ble tatt til følge og to klager ble tatt delvis til følge. I tillegg har bestemmelsen blitt vurdert subsidiært i en del saker hvor det samtidig har vært
søkt om ordinær familieinnvandring med voksne barn.
Begrunnelsen for ikke å ta klager tilfølge har i mange av sakene vært at klageren ikke har dokumentert tilfredsstillende returforutsetninger. Videre har UNE i noen saker vist til at klageren ikke har hatt ett års opphold utenfor riket. I andre saker har ikke kravet til sikret underhold værtoppfylt.
I de fleste sakene hvor klagen over UDIs vedtak ble tatt tilfølge, fant UNE det
tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren kom til å returnere til hjemlandet ved tillatelsens utløp. Det ble særlig tillagt vekt at klageren tidligere hadde vært på visumeller foreldrebesøk i Norge og da returnert til hjemlandet som forutsatt.
Foreldre – familieinnvandring
med mindreårige barn
UNE behandlet noen klager fra foreldre som ønsket tillatelse i Norge for å utøve samvær med mindreårige barn. Vurderingstemaet i disse sakene var særlig knyttet
til vilkåret om dokumentert samværsrett av tilstrekkelig omfang og om klageren
har hatt en tillatelse i Norge det siste året. Etter fast praksis må det foreligge vanlig
samværsrett etter barneloven (dvs. en ettermiddag i uken, annenhver helg, 14 dager i sommerferien og jul eller påske). Vilkårene er kumulative, det vil si at alle vilkårene må være oppfylt, og det er derfor i utgangspunktet ikke rom for å gjøre unntak.
Praksis åpner for at tillatelse likevel kan gis når det sannsynliggjøres at kravet
til samvær vil være oppfylt i løpet av et angitt tidsrom, som ikke kan overstige ett år. I denne vurderingen legges det blant annet vekt på om klageren og barnet tidligere har bodd sammen, omfang av tidligere samvær, barnets alder og om det er fremlagt samværsavtale av tilstrekkelig omfang.
Underholdskravet
UNE behandlet forholdsvis mange saker hvor problemstillingen var knyttet til
spørsmålet om kravet til underhold var oppfylt. Flere av klagene ble tatt til følge, etter at UNE mottok ny dokumentasjon på underholdsevnen i forbindelse med klagebehandlingen.
Det er et grunnleggende vilkår for familieinnvandring at klageren må ha tilstrekkelige midler å leve for i Norge. Det stilles derfor krav til økonomisk underhold for at en tillatelse kan innvilges. I henhold til langvarig praksis tilsvarer kravet lønnstrinn 1 i statens lønnsregulativ. Vilkåret må være dokumentert oppfylt for den tid søknaden gjelder. En tillatelse gis normalt for ett år og kravet må følgelig være oppfylt for hele denne perioden.
Ved instruks fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet (tidligere fagdepartement for utlendingssaker) av 4.7.2008 til UDI ble minstekravet oppjustert til lønnstrinn 8 i statens lønnsregulativ, for søknader innkommet etter 21.7.2008. UNE har fulgt denne praksisendringen, blant annet under henvisning til at endringen er i overensstemmelse med det nye kravet til underhold i den nye forskriften. Som det fremgår av artikkelen om ny utlendingslov er det foretatt flere større endringer i den nye forskriftens bestemmelser om krav til underhold. Disse endringene vil først få betydning for UNEs praksis fra og med 1.1.2010.
Dokumentert identitet
UNE behandlet flere saker hvor klagerens identitet ikke var tilstrekkelig dokumentert. Det er en forutsetning for tillatelse i familieinnvandringsøyemed at
identiteten er dokumentert eller sannsynliggjort. For å dokumentere eller sannsynliggjøre sin identitet stilles det som utgangspunkt krav om at det fremlegges gyldig nasjonalitetspass. Dersom man kommer fra land hvor det ikke er mulig å fremskaffe pass, eller det vil være sterkt urimelig å kreve fremskaffelse av slikt dokument, kan det gjøres unntak fra kravet om fremleggelse av pass dersom det ikke foreligger grunn til å tvile på den oppgitte identiteten. Bare unntaksvis ble klagene tatt til følge, og da i saker hvor det var blitt fremlagt pass i klageomgangen.
Sterke menneskelige hensyn
UNE vurderer alltid om det foreligger «sterke menneskelige hensyn» i saker hvor klageren ikke oppfyller vilkårene for rett til en tillatelse. Det foretas en konkret
helhetsvurdering av alle momentene i saken. Det har kun unntaksvis blitt gitt
tillatelse på dette grunnlaget