UNE behandlet i underkant av 70 klager hvor det var søkt om oppholdstillatelse i medhold av EØS-regelverket. Avslagsgrunnen i sakene var som oftest at klageren enten ikke var tilbudt heltidsarbeid, at lønnsbetingelsene ikke var i henhold til tariff, eller at klageren ikke fremla tilstrekkelig dokumentasjon. UNE opprettholdt ca 95 prosent av UDIs vedtak.
Omgjøringene ble i all hovedsak begrunnet med at utlendingen i klageomgangen fremla ny dokumentasjon som sannsynliggjorde at vilkårene for tillatelsen var oppfylt. Videre ble overgangsreglene for landene som ble medlem i EU i 2004 ikke videreført etter 1. mai 2009, hvilket medførte at det ble enklere å få oppholdstillatelse for blant annet borgere av Litauen og Polen.
Direktiv 2004/38/EF trådte i kraft i Norge 1.3.2009. Direktivet har blant annet
som formål å styrke og forenkle EØS- borgernes rett til fri bevegelighet og styrke
vernet mot utvisning for personer som har langvarig opphold i vertsstaten. Som en
følge av direktivets ikrafttredelse ble midlertidig registreringsordning for arbeidstakere fra EØS-land innført 1.10.2009 (ved ny lovs ikrafttredelse 1.1.2010 er systemet med oppholdstillatelser erstattet av en registreringsordning).
UNE behandlet også i underkant av 30 saker vedrørende utvisning av EØS-borgere.
Sakene gjaldt utvisning blant annet på grunnlag av straffedommer knyttet til narkotikaforbrytelser, seksualforbrytelser, vinningsforbrytelser, legemsbeskadigelse, samt trusler og vold i nære relasjoner. 10 klager ble tatt til følge. I flertallet av sakene var begrunnelsen for omgjøringen at direktiv 2004/38/EF trådte i kraft i Norge 1.3.2009. Dette medførte høyere terskler for utvisning av personer som hadde oppholdt seg lenge i Norge.
Tre av utvisningssakene ble behandlet i nemndmøte. I den ene saken hadde
EØS-borgeren oppholdt seg i Norge i mer enn 10 år. Klageren var dømt for forsøk
på voldtekt av et barn. Mange år tidligere hadde han blitt dømt for lignende typer kriminalitet i hjemlandet. UNE opprettholdt UDIs vedtak om varig innreiseforbud
under henvisning til at utvisning var tvingende nødvendig av hensyn til offentlige
sikkerhet.
I dom av 5.6.2009, inntatt i Rt. 2009 s.705, tok Høyesterett stilling til en sak
som gjaldt gyldigheten av UNEs vedtak om utvisning av en polsk borger. Staten ved UNE fikk medhold. Dette er den første saken hvor Høyesterett har behandlet en
sak om gyldigheten av et utvisningsvedtak fattet etter EØS-regelverket. Utlendingen ble første gang utvist fra Norge i 1999 etter blant annet domfellelse for to tilfeller av
brudd på narkotikalovgivningen. I 2004 ble han pågrepet etter å ha reist inn seks måneder før innreiseforbudets utløp. Han ble straffedømt for å ha reist til Norge på
falske identifikasjonsdokumenter. Videre ble han i 2006 dømt til fengsel i 2 år og seks måneder for innførsel av drøyt 1,3 kilo amfetamin. Utlendingen hadde også
tidligere blitt domfelt i hjemlandet. Han ble på nytt utvist i 2007. Innreiseforbudet ble begrenset til fem år.
Høyesterett bemerket at ifølge rettspraksis fra EF-domstolen har statene et visst rom for å bygge på egne verdivurderinger ved vurderingen av hvor alvorlige ulike trusler mot samfunnsordningen er. Det krav som stilles av grad til sannsynlighet, for at en trussel skal kunne føre til utvisning, er relativ og vil avhenge av hvor alvorlig det aktuelle forholdet er. Risikoen for at personen
på nytt vil kunne innebære en trussel mot offentlig orden og sikkerhet må være så stor at utvisning fremstår som et nærliggende og velbegrunnet tiltak for å beskytte samfunnsinteressene. Ved mer alvorlige forhold vil det ikke gjelde et krav om sannsynlighetsovervekt. Høyesterett vurderte deretter om et vedtak om utvisning ville innebære et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen
eller de nærmeste familiemedlemmene. Retten slo først fast at forholdsmessighetsvurderingen etter EØS-regelverket ikke er
en annen enn den som følger av tredjelandsregelverket, og at EF-domstolens praksis støttet dette. I den konkrete vurderingen la Høyesterett vekt på at utlendingen to ganger, med syv års mellomrom, var dømt for alvorlige
narkotikaforbrytelser i Norge. Norske myndigheter ser alvorlig på grove narkotikaforbrytelser. Kravet til sannsynlighet kunne derfor ikke stilles særlig høyt. Høyesterett fant det klart at vedtaket ikke var uforholdsmessig overfor utlendingen selv. Når det gjaldt hensynet til utlendingens 12 år
gamle datter, fant Høyesterett at situasjonen ikke atskilte seg fra normalsituasjonen ved utvisning på en slik måte at vedtaket kunne anses som uforholdsmessig
Praksisrapportene i denne årboka gjelder 2009, dvs. at det er praksis etter
tidligere utlendingslov, gjeldende fram til 31.12.2009 som omtales. Regelverksinformasjonen er etter ny utlendingslov, gjeldende fra 1.1.2010. Endringene av
rettstilstanden er for de aller fleste forhold ikke endret vesentlig gjennom innføring
av ny lov.