I Dublin-konvensjonen av 15. juli 1990 er det nedfelt kriterier for hvilken stat som er
ansvarlig for behandling av asylsøknader. Ansvaret er tillagt en medlemsstat i Dublinsamarbeidet blant annet dersom staten har utstedt Schengen-visum eller oppholdstillatelse til asylsøkeren, eller asylsøkeren er blitt pågrepet for ulovlig grensepassering eller først har fremsatt
søknad om asyl der.
Da Norge sluttet seg til Schengen-samarbeidet 25. mars 2001, ble en henvisning
til Dublin-konvensjonens bestemmelser tatt inn i utlendingsloven § 17 første ledd
bokstav e. Dublin-konvensjonen ble 1. september 2003 erstattet av Dublin IIforordningen. Forordningen viderefører i all hovedsak de prinsipper som er nedfelt
i Dublin-konvensjonen.
Dublin II-forordningen inneholder kun prosessuelle regler for hvilken stat som skal behandle asylsøknader, og ikke regler om realitetsbehandling av søknadene. Formålet med forordningen er å motvirke at asylsøkere blir henvist fra en stat til en
annen uten å få søknaden sin behandlet, og å motvirke at asylsøknader som blir fremmet i flere medlemstater, må behandles av mer enn én stats myndigheter.
UNE behandlet i 2009 omlag 2300 saker i medhold av Dublin II-forordningen. Det
store flertallet av sakene ble avgjort av sekretariatet. Omlag 250 saker ble avgjort
av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. 25 saker ble behandlet i nemndmøte. I omlag 100 saker ble klagen tatt til følge som følge av at fristen for å uttransportere klageren til ansvarslandet var gått ut. I noen få saker ble klagen tatt til følge som følge av familietilknytning til riket.
UNE besluttet i februar 2008 å stoppe overføringen til Hellas i medhold av
Dublin II-forordningen. Saksbehandlingen ble stilt i bero for saker som ennå ikke var avgjort, og utreiseplikten ble suspendert i saker med endelig avslag. Bakgrunnen var forutgående informasjon om mulige krenkelser av asylsøkeres rettigheter i Hellas, samt behovet for mer informasjon om situasjonen for asylsøkere i landet. I mars 2009 besluttet UNE å oppheve berostillelsen etter at man hadde mottatt tilstrekkelig informasjon om forholdene
i Hellas. Blant annet foretok UNE en reise til Hellas for å snakke med menneskerettighetsorganisasjoner og andre med kunnskaper om hvordan asylsøkeres rettigheter ivaretas. Våren 2009 ble det avholdt 16 nemndmøter der UDIs avslag på realitetsbehandling i Norge ble opprettholdt.
Vedtakene viste til at det er flere problematiske forhold ved asylprosessen
i Hellas og det avgjørende i sakene har vært en individuell vurdering av om den
aktuelle klageren har så vidt gode individuelle forutsetninger at vedkommende må
forventes å kunne ivareta sine rettigheter som asylsøker i Hellas.
1. mai 2009 trådte i kraft en ny forskriftsbestemmelse
som innskrenket muligheten for å få saken behandlet i Norge som følge av familietilknytning i Norge. UNEs praksis ble endret i tråd med denne forskriftsendringen.
UNE fattet 27. oktober 2009 vedtak i stornemnd i tre klagesaker fra enslige
mindreårige som søkte asyl i Norge etter først å ha søkt asyl i hhv. Italia, Danmark
og Nederland.