Irak
UNE behandlet omlag 1800 saker fra Irak, hvorav litt over 300 gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Rundt 70 saker ble avgjort i nemndmøte. I omlag 20 av sakene ble tidligere vedtak helt eller delvis omgjort.
Sentralt i mange av sakene var anførsler om trusler fra islamister og/eller terrorister. I en rekke saker ble denne type anførsler ikke lagt til grunn som fakta i saken. I mange andre saker ble det vurdert at det ikke var sannsynliggjort en framtidig risiko. Asyl ble etter en individuell vurdering gitt i én sak der klageren ble ansett å være forfulgt på grunn av sin religiøse tilhørighet og politiske oppfatning. I en annen sak ble det gitt vern ut fra at klageren ble ansett for å være særlig utsatt på grunn av sin tidligere tilknytning til en væpnet gruppering.
Majoriteten av sakene omhandlet personer med tilhørighet til det omstridte området
sør for det kurdiske selvstyreområdet (KRG) i Nord-Irak. Mange opplyste at de
kom fra byene Mosul og Kirkuk, men det var også klagere fra andre deler av det
omstridte området. I april 2009 oppdaterte UNHCR sine anbefalinger vedrørende retur til Irak. I tråd med tidligere anbefalinger frarådet UNHCR enhver retur til Sentral- Irak, inklusive det omstridte området, og anbefalte at det ble gitt asyl eller annen form for beskyttelse til personer herfra. UNE har fulgt nøye med på situasjonen, og det ble i 2008 avholdt en rekke nemndmøter hvor en praksis knyttet til den generelle sikkerhetssituasjonen i Kirkuk og Mosul ble etablert. Selv om sikkerhetssituasjonen måtte betegnes som vanskelig og labil, ble den ikke ansett for å være av en slik art at sivilbefolkningen i dette området kunne anses å stå i en «nærliggende fare» for å bli rammet av tilfeldige aksjoner, jf. utlendingsloven av 1988 § 15 første ledd annet punktum. UNE opprettholdt denne vurderingen gjennom 2009. Omfanget av voldshandlinger i det omstridte området
gjennom 2009 var dessuten generelt mindre enn foregående år.
Flere klagere fra det omstridte området fikk imidlertid tillatelse på humanitært
grunnlag. I disse sakene ble det vist til at selv om de individuelle anførslene i seg selv ikke tilsa at vedkommende var vernet mot retur, kunne man ikke helt se bort fra en viss fare, og sammenholdt med klagerens individuelle forhold kunne det være utilrådelig å returnere vedkommende. Blant individuelle forhold som ble tillagt vekt i slike helhetsvurderinger, var etnisitet, sårbare grupper som for eksempel barnefamilier og andre uten nettverk i Irak, familietilknytning til Norge, helsesituasjon og homofil legning.
UNE behandlet også en rekke saker vedrørende personer fra Bagdad i Sentral-Irak.
Den generelle sikkerhetssituasjonen i Bagdad ble ikke ansett som så alvorlig at den i seg selv tilsa at alle personer herfra hadde et beskyttelsesbehov. I vurderingene ble det sett hen til byens befolkningstall, omfanget av aksjonene og hvem aksjonene var rettet mot. Voldshandlingene varierte i omfang og hyppighet og syntes i stor grad å være rettet mot utenlandske styrker, irakisk militære
og politi og myndighetspersoner. Det var likevel voldshandlinger som rammet sivile, men ingen klagere fikk tillatelse alene som følge av den generelle sikkerhetssituasjonen i Bagdad.
I mange saker med personer fra selvstyreområdet KRG, anførte klageren frykt for reaksjoner i forbindelse med private konflikter. Flere av sakene handlet om fare for
reaksjoner som følge av at vedkommende hadde brutt med de sosiale normene, særlig normene for omgang med personer av motsatt kjønn. Når det gjelder personer fra KRG la UNE til grunn at myndighetene som utgangspunkt har evne og vilje til å beskytte sine borgere. Den generelle sikkerhetssituasjonen i dette området ble ansett som relativt god.
Når det gjelder klagere fra Sør-Irak, viste avgjørelser at den generelle sikkerhetssituasjonen i dette området i seg selv ikke tilsa at alle personer fra Sør Irak hadde et beskyttelsesbehov, en vurdering som er i tråd med
UNHCRs anbefalinger av april 2009.
Afghanistan
UNE behandlet omlag 300 saker fra Afghanistan, hvorav omlag 200 var anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Rundt 50 saker ble avgjort i nemndmøte, de aller fleste av disse med personlig fremmøte. I omlag 50 saker ble klagerne gitt tillatelse; i ti saker vern da det ble ansett å foreligge et individuelt beskyttelsesbehov, og i omlag 40 saker på humanitært grunnlag. Mange av de sistnevnte fulgte av to vedtak i UNEs stornemnd i juli 2007 (se une.no – praksis –
stornemnd). UNE anså den ustabile sikkerhetssituasjonen i en rekke distrikter i Afghanistan for å være til hinder for retur til disse områdene. På bakgrunn av blant annet anbefalinger fra UNHCR om betydningen av slektskaps- og stammestrukturene i det afghanske samfunnet, mente stornemnda at afghanere bare unntaksvis kunne henvises til et område der de ikke har tilknytning.
De fleste klagesakene fra afghanske borgere som UNE har til behandling,
gjelder friske menn i arbeidsfør alder. I 2009 avgjorde UNE saken til fem afghanske
kvinner; samtlige av disse var i Norge sammen med mannlige familiemedlemmer,
og de hadde ikke barn. I tre av sakene ble det gitt tillatelse, mens to av kvinnene fikk endelig avslag og ble henvist til retur.
Klagernes anførsler var sammensatte og knyttet til frykt for forfølgelse fra både
myndighetene og private aktører. En del klagere anførte frykt på grunn av egen
politisk virksomhet i islamistiske grupperinger eller tilknytning til kommunistregimet
og partiet PDPA. I den forbindelse ble spørsmålet om eksklusjon, jf flyktningkonvensjonen art 1F, behandlet i flere nemndmøter. I én sak ble det funnet at det forelå eksklusjonsgrunner. Andre klagere anførte at de fryktet forfølgelse fra politiske grupperinger, kommandanter og krigsherrer.
Mange anførte dessuten private konflikter, som frykt for blodhevn på grunn av
eksempelvis jordkonflikter og utenomekteskapelige forhold.
Som en del av regjeringens innstrammingstiltak i asylpolitikken, trådte en nybestemmelse vedrørende internflukt i kraft 15.6.2009. Som følge av den nye forskriftsbestemmelsen, la UDI om praksis slik at afghanere uten individuelt beskyttelsesbehov ble henvist til å bosette seg i Kabul, dersom sikkerhetssituasjonen på deres hjemsted var slik at de på generelt grunnlag var vernet mot retur dit. I løpet av høsten avholdt UNE flere nemndmøtet for å prøve UDIs nye praksis. Nemndene ble bedt om å ta stilling til om det ville være urimelig å henvise klageren til internflukt på steder i Afghanistan der vedkommende
ikke hadde tilknytning, og om det således kunne anses å foreligge sterke menneskelige hensyn som tilsa at en tillatelse burde gis. Klagerne var arbeidsføre menn uten helseproblemer, men med lite skolegang og arbeidserfaring. Nemndene kom til at flere områder i Afghanistan er trygge og tilgjengelig for klagerne, eksempelvis Kabul. Etter konkrete og individuelle helhetsvurderinger kom nemndene til at det ikke fremsto som urimelig og humanitært utilrådelig å henvise klagere til retur til trygge steder i Afghanistan selv om de ikke hadde tilknytning dit.
Iran
UNE behandlet rundt 430 saker fra Iran, hvorav om lag 180 gjaldt anmodning om
omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Rundt 60 saker ble avgjort i nemndmøte.
Det ble gitt asyl i sakene til tre personer, hvor grunnlaget var fare for forfølgelse på
grunn av konvertering fra islam til kristendom. I nemndmøtet kom nemnda til at klagernes konvertering fremsto som troverdig, og at de individuelle omstendighetene tilsa at det forelå et beskyttelsesbehov. I rundt ti
saker ble det gitt vern mot retur, blant annet på grunn av risiko for reaksjoner grunnet konvertering til kristendom og på grunn av politisk aktivitet, men hvor risikoen ikke var stor nok til at det ble gitt asyl. Det ble også gitt opphold på humanitært grunnlag litt over 30 saker. I disse sakene ble tillatelse gitt på grunnlag av en helhetsvurdering av en rekke forhold, herunder helsemessige forhold, hensynet til barnets beste og barns tilknytning til riket.
Iranske borgere anførte en rekke ulike asylgrunnlag, og sakene var ofte sammensatt av flere ulike forhold, for eksempel politisk aktivitet og konvertering til kristendom. Anførsler om ulike former for politisk virksomhet dreide seg i hovedsak om deltakelse i demonstrasjoner, oppbevaring og distribuering av løpesedler, medlemskap i ulike politiske partier og generell utøvelse av regimekritisk virksomhet. Det ble i UNEs vedtak blant annet vist til at klagerne ikke hadde drevet virksomhet av slik art eller slikt omfang at de ville være i iranske myndigheters søkelys, at de hadde reist ut av Iran på lovlig vis eller at det av andre årsaker ikke var grunn til å anta at de var i myndighetenes søkelys. I flere tilfeller
bemerket UNE at klageren hadde gitt motstridende og lite troverdige opplysninger, noe som hadde medført at vedkommendes troverdighet fremsto som svekket.
I en del saker ble det anført frykt for forfølgelse grunnet konvertering fra islam til
kristendom, særlig etter ankomst til Norge. Konvertering fra islam til en annen reli gion (apostasi) er i utgangspunktet forbudt i Iran. UNE legger imidlertid i slike saker
til grunn, ut fra et bredt kildebilde, at konvertitter ikke på generelt grunnlag risikerer forfølgelse i Iran. Det er strenge beviskrav for å kunne dømme noen. På bakgrunn av de opplysninger UNE har fra en rekke kilder, herunder menneskerettighetsorganisasjoner og kirkesamfunn, har ingen kristen
blitt dømt for apostasi de senere årene. Det finnes mange konvertitter i Iran, og flere av disse er medlemmer av aktive kirkesamfunn. UNE foretok konkrete vurderinger av den fremtidige forfølgelsesfaren i den enkelte sak ut fra alle sakens opplysninger. Momenter i slike vurderinger kunne blant annet være den enkeltes kunnskapsnivå om kristendommen, hvor aktiv vedkommende har vært i Norge, om vedkommende ble kristen eller kom i kontakt med kristendommen
i Iran, og hvordan vedkommende kan antas å fremstå ved retur. I noen saker
ble det også anført annen form for religiøs tilhørighet som grunnlag for asylsøknaden.
Flere klagere anførte også frykt for alvorlige reaksjoner på grunn av beskyldninger
om utroskap eller annen ikkeakseptert seksuell atferd. UNE la vekt på
de strenge beviskrav iransk rett oppstiller for å dømme personer for slike forhold,
hvilket etter konkrete vurderinger innebar at det ble ansett som lite sannsynlig
at vedkommende ville risikere reaksjoner ved retur til Iran på grunn av de anførte
forholdene.
UNE behandlet også flere klager med problemstillinger som særskilt gjaldt kvinnelige asylsøkere. Anførslene omhandlet blant annet mishandling i ekteskapet, vanskeligheter med å få skilsmisse, samt fare for å miste omsorgen for barn ved en eventuell skilsmisse. UNE foretok individuelle vurderinger i alle disse sakene, hvor en rekke momenter ble vurdert. Forhold som blant annet nettverk i hjemlandet, familie, utdanning, arbeiderfaring, geografisk tilhørighet, alder og etnisk tilhørighet er relevante i slike vurderinger. I en del vedtak ble
det blant annet lagt til grunn at eventuelle overgrep var å anse som kriminelle handlinger som iranske myndigheter måtte være de nærmeste til å gi beskyttelse mot. Det ble lagt til grunn at iranske myndigheter hadde evne og vilje til å gi beskyttelse mot kriminelle handlinger. Det ble i vedtakene også vist til at iranske kvinner på visse vilkår kunne få skilsmisse i hjemlandet og at
man kunne ta spørsmålet om barnefordeling opp for domstolene.
Syria
UNE behandlet om lag 50 asylsaker fra Syria, hvorav om lag 10 var anmodninger
om omgjøring av UNEs egne vedtak. Rundt 15 av disse sakene gjaldt statsløse
palestinere og statsløse kurdere. Samtlige saker ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. To klager ble tatt delvis til følge på bakgrunn av forhold knyttet til barns helsesituasjon.
UNE mente retur var trygt såfremt klageren ikke kunne sies å ha et individuelt
beskyttelsesbehov. UNE la til grunn at den generelt utilfredsstillende menneskerettighetssituasjonen i Syria ikke i seg selv ga grunnlag for opphold i Norge. Verken syriske kurdere eller syriske palestinere ble ansett som forfulgt i flyktningkonvensjonens forstand alene på bakgrunn av tilhørighet
til disse folkegruppene. I mange saker ble det anført frykt for forfølgelse fra syriske myndigheter på grunn av politisk aktivitet eller anklager om dette. UNE la til grunn at medlemskap i de syrisk-kurdiske partiene i seg selv ikke tilsa at det forelå en
påregnelig risiko for forfølgelse. UNE vurderte også noen saker hvor det
var anført frykt på grunn av private konflikter og æresrelaterte problemer, men fant
etter konkrete vurderinger at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne
risikerte forfølgelse ved retur.
Nepal
UNE behandlet omlag 100 asylsaker fra Nepal, hvorav rundt 10 gjaldt anmodning
om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder
etter forberedelse av sekretariatet, og ingen ble avgjort i nemndmøte. I én sak ble klagen over avslag på søknad om fornyelse av arbeidstillatelse tatt til følge, på humanitært grunnlag.
I de fleste sakene var det anførte asylgrunnlaget knyttet til konflikten mellom maoistbevegelsen og nepalske myndigheter. Det store flertallet av klagerne anførte at de fryktet maoistbevegelsen, spesielt grupperingen Young Communist League (YCL) og Jantantrik Terai Mukti Morcha (JTMM) å hjemstedet, blant annet som følge av støtte til monarkiet og/eller medlemskap i Rastriya Prajatantra Party (RPP). I enkelte saker ble det anført risiko for forfølgelse
fra myndighetene grunnet mistanke om tilknytning til maoistbevegelsen.
På bakgrunn av den politiske situasjonen i landet etter valget til den grunnlovgivende forsamling i april 2008, da maoistpartiet ble det største partiet i forsamlingen og Nepal deretter ble erklært som republikk, mente
UNE det ikke var grunnlag for å hevde at monarkitilhengere eller RPP-medlemmer
generelt var forfulgt av maoistbevegelsen, myndighetene eller andre grupperinger.
UNE mente også at tilknytning til maoistbevegelsen ikke i seg selv representerte
en risiko for forfølgelse fra nepalske myndigheter. UNE vektla også at omfanget av
overgrep fra maoistbevegelsens side er betraktelig redusert i senere år.
Andre anførte asylgrunnlag var blant annet frykt for forfølgelse fra madhesigrupperingen i Terai-området på grunn av etnisk tilhørighet til pahadigrupperingen, fare for overgrep fra Limbu-aktivister, frykt for overgrep i forbindelse med private konflikter, og kvinner som fryktet represalier
fra familiemedlemmer på grunn av brudd på sosiale normer. UNE foretok konkrete
vurderinger av klagernes individuelle bakgrunn og situasjon, men fant ikke i noen
saker at det forelå grunnlag for å omgjøre UDIs vedtak.
UNE viste ofte til at klagerne kunne returnere til Kathmandu og ta opphold der, dersom de ikke følte seg trygge eller av andre grunner ikke ønsket å vende tilbake
til hjemstedet. Når det gjaldt Terai-området, viste UNE til at omfanget av voldshandlinger i området ikke var så stort at enhver person som oppholdt seg i området kunne anses å være i en nærliggende fare for å miste livet
eller bli utsatt for umenneskelig behandling.
Sri Lanka
UNE behandlet over 270 asylsaker fra Sri Lanka, hvorav omlag 90 gjaldt anmodning
om omgjøring av UNEs egne vedtak. Flesteparten av sakene ble avgjort av
nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Omlag 30 saker ble avgjort av
sekretariatet, og like mange ble avgjort i nemndmøte. Klagerne møtte personlig i
alle nemndmøtene. Omlag 20 klagere ble gitt tillatelse på humanitært grunnlag. Mange av dem som fikk medhold var enslige kvinner og medfølgende barn. Også
i slike saker var imidlertid individuelle omstendigheter avgjørende, og ikke alle
enslige kvinner med barn fikk medhold i sine klager.
Det store flertallet av klagerne var tamiler fra nordlige eller østlige områder. I de fleste sakene var det anførte asylgrunnlaget knyttet til konflikten mellom LTTE og srilankiske myndigheter, og klagerne anførte ofte at de
risikerte forfølgelse fra begge parter. Mange fryktet også forfølgelse fra paramilitære grupperinger som hevdes å samarbeide med srilankiske myndigheter.
UNE foretok konkrete vurderinger av klagernes individuelle bakgrunn og situasjon, herunder anført tilknytningtil LTTE.
UNHCR anbefalte i desember 2006 at ingen tamiler fra nord eller øst burde bli
returnert før sikkerhetssituasjonen i landet var blitt vesentlig bedre. Denne anbefalingen ble i det vesentlige opprettholdt i anbefalinger av april 2009 og i oppdatering av juli 2009. Tamiler fra øst ble ikke lenger ansett å ha et beskyttelsesbehov alene på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen. Det ble imidlertid frarådet å returnere tamiler fra øst til andre områder i Sri Lanka.
UNE anså, som i foregående år, den generelle menneskerettighets- og sikkerhetssituasjonen for sivilbefolkningen i både nordlige og østlige områder for å
være til hinder for retur dit. På bakgrunn av tilgjengelig informasjon om situasjonen
for tamiler i Colombo og øvrige områder i sør, mente imidlertid UNE at det ikke var
grunnlag for å verne enhver tamil mot retur til disse områdene. Mange tamiler fra nord og øst ble derfor henvist til å ta opphold i sør. UNE så hen til den generelle anbefalingen fra UNHCR, men foretok en konkret vurdering i hver enkelt sak av om klageren ville være trygg i Colombo eller ikke.
Den militære konflikten i Sri Lanka ble avsluttet i mai 2009. UNE fulgte utviklingen
i landet nøye, og vurderte den sikkerhetsmessige og humanitære situasjonen kontinuerlig. Det ble imidlertid ikke foretatt noen vesentlig endring i UNEs praksis i 2009.
Pakistan
UNE behandlet omlag 60 asylsaker fra Pakistan, hvorav noe over 20 gjaldt anmodning om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Ti saker ble avgjort av sekretariatet, og syv ble avgjort i nemndmøte. Klageren møtte personlig i alle nemndmøtene. I fire saker fikk klageren delvis medhold, og det ble gitt
tillatelse på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn av utpreget individuell karakter.
Klagerne fremsatte flere ulike asylgrunnlag, blant annet frykt for diskriminering og trakassering på grunn av konvertering eller tilhørighet til en religiøs minoritet, frykt for æresdrap på bakgrunn av overtredelse av sosiale normer, frykt for politisk motiverte overgrep og frykt for alvorlige reaksjoner på bakgrunn av private konflikter.
Når det gjaldt private konflikter, ble klageren i flere tilfeller henvist til å ta kriminelle
forhold opp med hjemlandets myndigheter. UNE viste også i noen saker til at klageren kunne få beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn hjemstedet. I mange saker ble det anførte asylgrunnlaget ikke funnet å være troverdig.
De palestinske
områdene
UNE behandlet omlag 100 saker med anført tilhørighet til de palestinske områdene på Vestbredden og Gaza. Av disse var rundt 40 anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De aller fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Når klagene ikke ble tatt til følge, skyldtes dette i all hovedsak at klagerne ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at de kom fra Vestbredden eller Gaza.
Fem saker ble avgjort i nemndmøter. Fire av disse sakene gjaldt en familie som hadde fått innvilget en tillatelse av UDI, men som klaget over at de ikke hadde fått flyktningstatus. Klagene ble ikke tatt til følge. I den femte saken la nemnda til grunn at klageren hadde tilhørighet til de palestinske områdene, men
klagen ble likevel ikke tatt til følge.
Sentral-Asia
UNE behandlet rundt 95 saker fra Sentral- Asia, og omlag 30 av disse var anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Saker fra Usbekistan utgjorde omtrent 50 av sakene fra dette området, mens saker fra Kirgisistan
utgjorde en mindre del av saksmengden. De fleste klagesakene fra Usbekistan ble avgjort i nemndmøte. Sakene fra øvrige deler av Sentral-Asia ble i hovedsak behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet.
I sakene fra Usbekistan var den vanligste anførselen frykt for politisk og religiøs forfølgelse, blant annet som følge av religionsutøvelse, medlemskap i Hizb ut-Tahrir
eller som følge av hendelsene i Andisjan i 2005. Etter konkrete vurderinger i hver enkelt sak kom UNE til at forfølgelse ved retur ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort i flertallet av sakene, som oftest på bakgrunn av at asylgrunnlaget ikke ble vurdert til å være troverdig. For ti personer, herunder medfølgende barn, kom UNE til at det var grunnlag for asyl eller vern mot retur på bakgrunn av deltakelse i ulike former for myndighetskritisk aktivitet i hjemlandet.
En problemstilling som ble behandlet i sakene fra Usbekistan, var om usbekere som har hatt opphold i Norge som asylsøkere av den grunn risikerer reaksjoner ved
retur. Ingen fikk asyl eller vern på grunn av den generelle usikkerheten som knytter seg til om og eventuelt hvordan myndighetene vil reagere når asylsøkere returnerer. Det ble imidlertid gitt tillatelse på humanitært grunnlag i rundt ti saker etter konkrete vurderinger av retursituasjonen.
I flere av sakene fra øvrige Sentral- Asia ble det anført problemer knyttet til maktmisbruk, politisk aktivitet, etnisitet og private konflikter i hjemlandet. UNE
kom i flertallet av disse sakene til at det ikke forelå risiko for forfølgelse. I fire saker kom UNE til at det var grunnlag for vern mot retur til hjemlandet på grunnlag
av politisk aktivitet eller fare for overgrep fra enkeltpersoner i myndighetsapparatet.
Tyrkia
UNE behandlet omlag 75 saker fra tyrkiske asylsøkere. Over halvparten av disse var
anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort
av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Ingen av klagerne ble ansett å ha krav på asyl eller vern mot retur.
Tyrkiske borgere anførte flere ulike asylgrunnlag. En stor andel av sakene
gjaldt kurdiske menn som ikke ville utøve militærtjeneste. UNE bemerket i disse
sakene at motstand mot militærtjeneste og eventuell straff for desertering som
utgangspunkt ikke danner grunnlag for asyl. Det ble videre vektlagt at kurdere er
vernepliktige på lik linje med andre tyrkiske borgere. Videre anførte flere klagere
frykt for reaksjoner fra tyrkiske myndigheter som følge av en eller annen form for
tilknytning til PKK. UNE mente etter en konkret vurdering at det ikke var tilstrekkelig
sannsynliggjort at vedkommende hadde den anførte tilknytning til PKK eller var
etterlyst eller i myndighetenes søkelys på grunn av den anførte tilknytningen.
Aserbajdsjan
UNE behandlet rundt 55 saker fra Aserbajdsjan. Omtrent halvparten av disse gjaldt
anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Flertallet av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens fem saker ble avgjort i nemndmøte. Ingen av klagene eller omgjøringsanmodningene ble tatt til følge.
Den vanligste anførselen var frykt for forfølgelse på grunn av politisk eller
annen regimekritisk aktivitet. UNE la til grunn at politisk opposisjonelle og regimekritiske personer som ikke har hatt en spesiell posisjon eller et spesielt høyt
aktivitetsnivå, ikke på generelt grunnlag utsettes for reaksjoner av slik art eller
slikt omfang at det kan karakteriseres som forfølgelse.
Videre var det i flere saker anført problemer som følge av armensk etnisitet.
UNE kom etter konkrete vurderinger til at de reaksjoner klagerne risikerte på bakgrunn av sin etnisitet, ikke var av slik art eller slikt omfang at det kunne defineres som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen.
Libanon
UNE behandlet omlag 60 saker fra Libanon, hvorav omlag 30 var anmodninger om
omgjøring av UNEs egne vedtak. Rundt 20 av sakene gjaldt statsløse palestinere. De aller fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens tre saker som gjaldt en statsløs familie ble avgjort i nemndmøte. Disse klagene ble tatt delvis til følge, og familien fikk tillatelse på humanitært grunnlag.
Blant anførslene var fare knyttet til sekterisk vold, og ulike problemer overfor
Hizbollah og andre militante grupper, deriblant palestinske fraksjoner. Noen av
anførslene UNE vurderte var også knyttet til private konflikter og æresrelaterte
problemer. UNE hadde fokus på både hvordan sikkerhetssituasjonen og de humanitære forholdene i de palestinske flyktningleirene utviklet seg, men la til grunn at Libanon generelt sett var et trygt land for statsløse palestinere som hadde tillatelse til å oppholde seg der.
Praksisrapportene i årboka er ut fra tidligere utlendingslov, gjeldende til og med
31.12.2009. Der det i teksten er benyttet uttrykket «klager», kan dette inkludere både klager (på UDIs vedtak i førsteinstans) og omgjøringsanmodninger (knyttet
til tidligere avslag i UNE).