Somalia
UNE behandlet omlag 280 asylsaker fra Somalia, hvorav cirka 110 utgjorde anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Flertallet av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens omlag 70 saker ble avgjort i nemndmøter. UNE tok 35 klager og omgjøringsanmodninger helt eller delvis til følge. Det ble gitt asyl i 5 saker, vern mot retur i 5 saker, og tillatelse på humanitært grunnlag i 25 saker.
Den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen kan gjennom 2009 karakteriseres
som både sammensatt og labil. Det er først og fremst i de strategisk viktige byene at situasjonen har vært uforutsigbar, skiftende og skjør. Spesielt gjelder dette hovedstaden Mogadishu. Regjeringen har kun hatt kontroll over deler av Mogadishu, mens andre deler av Sør-Somalia har vært kontrollert av ulike islamistiske grupper. Kamphandlingene som har funnet sted, har i stor grad
vært en følge av de ulike gruppenes ønske om territoriell kontroll. Suspensjonen av
utreiseplikten for borgere av Sør-Somalia, som ble innført 6. november 2006, ble opprettholdt gjennom året.
På grunn av den vanskelige sikkerhetsmessige og humanitære situasjonen
i Sør-Somalia, var UNEs praksis frem til en endring i utlendingsforskriften 1. mai 2009, at personer fra dette området i stor grad ble gitt opphold på humanitært
grunnlag. Forskriftsendringen var en del av Regjeringens tiltak for innstramming
av asylpolitikken og påla utlendingsmyndighetene å foreta en individuell vurdering
av den enkeltes returforutsetninger og ikke basere vurderingen av om det kan
gis opphold på humanitært grunnlag på en gruppetilnærming knyttet til det enkelte landområde. Etter forskriftsendringen ble en rekke nemndmøter berammet for å ta
stilling til betydningen av regelendringen. Resultatet ble en innstramming av UNEs
praksis knyttet til å gi tillatelse på humanitært grunnlag. I de fattede avgjørelser ble det bl.a. vist til at en ikke lenger kunne legge avgjørende vekt alene på tilhørighet til et bestemt geografisk område. Så lenge situasjonen i Sør-Somalia ikke tilsa at alle fra området måtte ansees som vernet mot retur, måtte det foretas en individuell vurdering av den enkelte klagers situasjon og forutsetninger ved retur.
De klagene som ble tatt helt eller delvis til følge i løpet av året, var begrunnet med individuelle beskyttelsesbehov. De 5 personene som ble gitt asyl, samt 3 av personene som ble ansett som vernet mot retur, var jentebarn som UNE mente risikerte å bli omskåret ved retur. De ytterligere 2 personene som ble ansett for å være vernet mot retur, var menn som UNE mente kunne miste livet ved retur på bakgrunn av deres individuelle situasjon. Personer som fikk tillatelse på humanitært grunnlag, var i all hovedsak barnefamilier, personer tilhørende
minoriteter, og omsorgspersoner til de jentebarna som risikerte å bli utsatt
for omskjæring.
Klager som ikke ble tatt til følge i løpet av året, gjaldt i all hovedsak personer som ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort tilhørighet til et nærmere angitt sted
i Sør-Somalia, eller personer som UNE mente ikke hadde et individuelt grunnlag
for å få opphold.
Etiopia
UNE behandlet omlag 380 asylsaker fra Etiopia, hvorav over halvparten gjaldt
anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Rundt 220 saker ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet,
mens i underkant av 40 saker ble avgjort i nemndmøte. UNE tok 14 klager helt eller delvis til følge. I fire saker fikk klagerne vern mot retur til hjemlandet. Det ble gitt tillatelse på humanitært grunnlag i ti saker.
En utbredt anførsel i saker fra Etiopia var frykt for forfølgelse ved retur på grunn
av egen eller nære familiemedlemmers politiske aktivitet i hjemlandet. Det ble også
i mange tilfeller anført at klageren hadde vært politisk aktiv eller utrykt seg kritisk om hjemlandets myndigheter etter ankomst til Norge. En annen utbredt anførsel i Etiopia sakene var at klageren ikke (lenger) var etiopisk statsborger, da han/hun var eritreisk statsborger eller statsløs, og således ikke kunne returnere til Etiopia. I kun et fåtall av disse sakene kom UNE etter en konkret vurdering til at klagerne mest sannsynlig var å anse som borgere av Eritrea.
Det ble gitt vern mot retur vern etter beskyttelsesbestemmelsen i tidligere utlendingslov, i to saker på bakgrunn av henholdsvis journalistisk virksomhet i Etiopia og i Norge, og politisk opposisjonsaktivitet i Norge. Det ble videre gitt vern mot retur i to saker der det ble det ansett å foreligge fare for kjønnslemlestelse
av pikebarn ved retur.
Tillatelse på humanitært grunnlag ble i flere saker innvilget av hensyn til familiens
enhet for medfølgende familiemedlemmer til pikebarn som risikerte kjønnslemlestelse ved retur.
Eritrea
UNE behandlet omlag 34 asylsaker fra Eritrea, hvorav seks gjaldt anmodning om
omgjøring av UNEs egne vedtak. Hovedvekten av sakene ble avgjort i nemndmøte.
Ni saker ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, og seks saker ble avgjort i sekretariatet etter at sekretariatet hadde fått delegert vedtakskompetanse. Det ble ikke gitt asyl i noen saker. I to saker ble det gitt vern mot retur på bakgrunn av henholdsvis risiko for kjønnslemlestelse og
risiko for forfølgelse grunnet unndragelse fra nasjonaltjenesten. I syv saker ble det gitt opphold på humanitært grunnlag. Beskyttelseshensyn
ble tillagt vekt i helhetsvurderingen, blant annet knyttet til risiko for å bli ansett som militærunndrager eller desertør, for medlemmer av en pinsemenighet, samt den generelle menneskerettighetssituasjonen i Eritrea.
Vanlige anførsler fra eritreiske klagere var frykt for forfølgelse på bakgrunn av
politisk aktivitet, deltakelse i en religiøs minoritetsgruppe, desertering fra militærtjeneste eller frykt for framtidig innkalling til militærtjeneste, samt ulovlig utreise fra Eritrea. I et antall omgjøringsanmodninger ble det anført frykt for forfølgelse på grunn av «sur place»-aktivitet (aktivitet utøvd under oppholdet i Norge). Aktivitetene knyttet seg i hovedsak til politisk virksomhet og medlemskap i pinsemenigheter.
I flere av sakene UNE behandlet som var registrert som saker fra Eritrea, ble
det etter en konkret vurdering ikke lagt til grunn at klagerne var eritreiske statsborgere. Dette gjaldt både saker der klagerne ikke hadde sannsynliggjort at de har bodd i Eritrea, og saker hvor klagerne er født og/
eller oppvokst i Etiopia, men har anført at de har eritreisk familiebakgrunn.
UNE la til grunn at den generelle menneskerettssituasjonen
i Eritrea fremsto som bekymringsfull. Det syntes å forekomme et ikke uvesentlig innslag av brudd på grunnleggende menneskerettigheter, og rettsikkerheten
for den enkelte framsto som svak.
Den Demokratiske
Republikken
Kongo (DRC)
UNE behandlet omlag 100 asylsaker fra DRC, hvorav omlag 40 gjaldt omgjøring
av UNEs egne vedtak. Rundt ti saker ble behandlet i nemndmøte, mens omlag 60
av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet. Det ble innvilget avledet asylstatus i ett tilfelle, fordi et nært familiemedlem risikerte forfølgelse i hjemlandet. I to saker hadde klageren rett til vern mot utsendelse, blant annet siden intern relokalisering til hovedstadområdet ikke ble ansett som et trygt alternativ for klageren. I syv av sakene ble det gitt tillatelse
på humanitært grunnlag, primært av helsemessige årsaker.
Påberopte asylgrunnlag var hovedsakelig relatert til ulike former for opposisjonell
virksomhet, samt konflikten i DRCs østlige områder. UNE la til grunn at situasjonen
i Kongos regjeringskontrollerte områder i vest var tilstrekkelig avklart med hensyn
til retur dit, såfremt klageren ikke hadde et individuelt beskyttelsesbehov. Den sikkerhetsmessige og humanitære situasjonen i DRCs østlige deler ble ansett som så problematisk at man ikke ville pålegge noen å returnere dit. Anførsler fra områder utenfor sentralmyndighetenes kontroll var i sistnevnte
forbindelse hovedsakelig relatert til etniske konflikter, samt frykt for ulike militsgrupperinger. UNEs vedtak om å ikke ta klager tilfølge var hovedsakelig begrunnet med manglende sannsynliggjøring av anførslene, og/eller at klageren uansett kunne henvises til intern relokalisering til
DRCs vestlige områder.
Burundi
UNE behandlet omlag 175 saker fra Burundi, hvorav om lag en tredjedel
gjaldt omgjøring av UNEs egne vedtak. I underkant av 30 saker ble behandlet i
nemndmøte, mens nærmere 130 saker ble behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet. Det ble ikke innvilget asyl eller vern mot utsendelse i noen tilfeller. Tillatelse på humanitært grunnlag ble imidlertid
gitt i seks av sakene, primært grunnet helsemessige forhold.
Påberopte forhold var blant annet relatert til ulike former for opposisjonell virksomhet samt menneskerettighetsaktivisme, vitneproblematikk knyttet til et eventuelt rettsoppgjør etter den burundiske borgerkrig, foruten ulike former for land-/eiendomskonflikter. I svært mange saker ble det dessuten anført frykt for forfølgelse fra opprørsgrupperingen FNL, eventuelt frykt for forfølgelse fra burundiske myndigheter grunnet tillagt tilknytning til samme gruppering.
UNEs vedtak om å ikke ta klagen til følge var i det vesentligste begrunnet med
manglende sannsynliggjøring av anførslene. Det ble ellers vist til at situasjonen i
Burundi var generelt forbedret og at FNL også hadde nedlagt sine våpen/blitt omdannet til et politisk parti.
Algerie
UNE behandlet omlag 50 saker fra Algerie. Av disse var de fleste ordinære klagesaker, men det ble også behandlet noen anmodninger om omgjøringer av UNEs egne vedtak. Hovedtyngden av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Tidligere vedtak ble i all hovedsak opprettholdt. En anmodning om omgjøring ble behandlet i nemnd uten personlig
fremmøte, hvor vurderingstemaet var avgrenset til å omhandle barnas beste
og deres tilknytning til riket.
De fleste sakene gjaldt unge enslige menn. En vanlig anførsel var frykt for
overgrep fra militante islamister og terrorgrupper, herunder anførsler om forsøk
på tvangsrekruttering til slike grupper. En annen vanlig anførsel var frykt for å bli
utsatt for overgrep fra hjemlandets myndigheter på grunn av mistanke om tilknytning til slike grupper. I noen saker ble det anført problemer av økonomisk og sosial art, det vil si problemer som ikke gir grunnlag for asyl. Det var også anførsler knyttet til familieproblemer og private konflikter. I de fleste sakene mente UNE at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet.
I flere saker gjaldt anførslene forhold som lå flere år tilbake i tid, og som ikke
var egnet til å sannsynliggjøre fare for fremtidige overgrep. Terrorangrep utført
av væpnede islamistiske grupper utgjorde et problem også i 2009, men omfanget
var betydelig mindre enn på 1990-tallet. Overgrep begått av ekstreme grupper rammet i hovedsak vilkårlig, men i et såpass
begrenset omfang at den reelle risikoen for at tilfeldige enkeltpersoner skulle bli rammet ble ansett som liten.
UNE mente den generelle sikkerhetssituasjonen
i Algerie ikke var til hinder for retur. I saker hvor det ble anført frykt for overgrep fra algeriske myndigheter eller for tvangsrekruttering til terrorgrupper,
ble klagene i all hovedsak ikke tatt til følge fordi asylgrunnlaget ikke ble ansett tilstrekkelig sannsynliggjort. I flere saker bemerket UNE at klagerens asylforklaring manglet troverdighet. UNE gjennomførte i samarbeid med Utlendingsforvaltningens enhet for landinformasjon (Landinfo) en tjenestereise
til Algerie i oktober 2009.
Libya
UNE behandlet omlag 75 saker fra Libya. Av disse var omtrent totredjedeler ordinære klagesaker, mens de resterende var anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet.
De aller fleste klagerne var relativt unge enslige menn, men det var også enkelte
familier og enslige kvinner. Blant de vanligste anførslene var frykt for reaksjoner
fra myndighetene som følge av opposisjonell regimekritisk aktivitet, ugrunnet mistanke om slik aktivitet fra myndighetenes side eller tilknytning til personer som har bedrevet slik aktivitet. I UNEs vedtak er det vist til at en er kjent med at det libyske regimet slår hardt ned på politisk opposisjonell aktivitet, men i de konkrete sakene var det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne hadde vært i myndighetenes søkelys på slike grunnlag.
I noen saker var det anførsler knyttet til berbisk etnisitet, kultur og språk, og at
klageren på grunn av berbisk aktivisme var i myndighetenes søkelys. I UNEs vedtak er det vist til at opplysningene om berbernes situasjon i Libya gitt av klagerne ikke
stemte med UNEs kunnskap om forholdene i landet, og at det i de konkrete sakene ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne
hadde vært i myndighetenes søkelys på grunnlag av berbisk aktivisme.
Anførslene i en del av klagene var knyttet til frykt for maktmisbruk fra personer
med maktposisjoner i det libyske samfunn. UNE viste til at en er kjent med at maktmisbruk fra personer høyt i systemet eller med familiebånd til personer med en slik posisjon ikke er uvanlig, men i de konkrete sakene ble det lagt til grunn at det var mulig å mobilisere et stamme- eller klannettverk, ettersom klansolidaritet er et viktig trekk ved det libyske samfunn.
I svært mange av sakene fra Libya ble klagernes troverdighet av ulike grunner
ansett som svak fordi deres forklaringer ikke samsvarte med den informasjon UNE
har om forholdene i landet.
Nigeria
UNE behandlet omlag 340 asylsaker fra Nigeria, hvorav cirka 40 utgjorde anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De aller fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens tre saker ble avgjort i nemndmøte. UNE tok ingen av klagene tilfølge.
En del av asylsakene ble behandlet etter en hurtigprosedyre, og en del ble prioritert
som følge av anmeldelser eller pågripelser i forbindelse med politiets aksjon mot åpne rusmiljø eller andre kriminelle forhold.
Sikkerhetssituasjonen i Nigeria var preget av religiøse og etniske konflikter
i nord, og væpnede sammenstøt mellom militantgrupper og myndighetenes styrker
i Niger-deltaet i sør. UNE mente likevel at konfliktnivået i nord generelt ikke var høyt
og at de konfliktsituasjonene som hadde funnet sted ikke var en tilstrekkelig indikasjon på at det forelå en risiko for overgrep på generelt grunnlag. For situasjonen i sør la UNE til grunn at angrepene var rettet
mot oljeinstallasjoner og militærleire, og ikke mot sivilbefolkningen. De større byene i Niger-deltaet ble fremdeles ansett som trygge, og sikkerhetssituasjonen i seg selv tilsa dermed ikke at personer fra området var vernet mot retur.
De vanligste anførslene i saker fra Nigeria var frykt for overgrep fra militante
grupperinger fra Niger-deltaet, tvangsrekruttering til slike grupper, og frykt for
forfølgelse fra myndighetene på grunn av tilknytning til slike grupper. En annen
utbredt anførsel var frykt for forfølgelse fra myndighetene på grunn av tilknytning
til frigjøringskampen for Biafra. Andre anførsler var hovedsakelig knyttet til religiøse
konflikter, private konflikter og menneskehandel. I de fleste sakene mente UNE
at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren risikerte forfølgelse, og det ble i et flertall av sakene vist til at forklaringene fremstod med svekket troverdighet. Det ble i flere av UNEs vedtak subsidiært henvist til internflukt eller relokalisering.
De fleste sakene gjaldt enslige unge menn. UNE merket likevel en betydelig
økning i antallet enslige unge kvinner som var identifisert som mulige ofre for menneskehandel, og med anførsler knyttet til frykt for represalier grunnet ubetalt
gjeld. Ofre for menneskehandel skiller seg fra andre asylsøkere ved at de ikke nødvendigvis har flyktet fra forfølgelse, men at de under oppholdet i Norge blir utsatt for handlinger som utgjør forfølgelse. De befinner seg i en tvangssituasjon, og flere unnlater å forklare seg om overgrep de er utsatt for. Dette kan skyldes blant annet skam, frykt for represalier fra bakmenn eller et ønske om å beskytte familiemedlemmersom har vært involvert i menneskehandelen.
Ofre for menneskehandel utgjør en særlig sårbar gruppe, og nigerianske kvinner i
tvangsprostitusjon utgjorde den klart største andelen av denne typen saker i UNE.
UNE behandlet imidlertid kun et lite antall slike saker i 2009, herunder en sak i nemndmøte. Etter en konkret vurdering av klagerens
anførsler, mente UNE at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort risiko for
forfølgelse ved en retur. Det ble i denne saken heller ikke funnet grunnlag for tillatelse på humanitært grunnlag.
Praksisrapportene i årboka er ut fra tidligere utlendingslov, gjeldende til og med
31.12.2009. Der det i teksten er benyttet uttrykket «klager», kan dette inkludere
både klager (på UDIs vedtak i førsteinstans) og omgjøringsanmodninger (knyttet
til tidligere avslag i UNE).