I mellom hver femte og sjette sak ble klagen, eller omgjøringsanmodningen, tatt til følge helt eller delvis, hvilket er på omtrent samme nivå som i 2007.
I saker der utlendingen ble utvist på grunn av straff, omfattet kriminaliteten blant annet grovt ran, trusler, legemsbeskadigelse med særlig farlig redskap, utuktig omgang med og eventuelt voldtekt av mindreårig, seksuelt overgrep mot psykisk utviklingshemmet, voldtekt, gjengvoldtekt, voldtektsforsøk eller forsøk på drap. I flere saker med vold og trusler var forbrytelsen begått i nære relasjoner. Vinningskriminaliteten strakte seg fra naskeri, tyveri og ran til grovt tyveri, grovt bedrageri eller grovt ran. I en del saker med overtredelser av straffelovens narkotikabestemmelser var utlendingen ilagt langvarig fengselsstraff. I andre saker var utlendingen straffedømt en eller flere ganger for flere alvorlige forbrytelser, som for eksempel legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter, trusler, ran og narkotikaforbrytelse. Saker der utlending var straffet for menneskesmugling ble også behandlet, samt sak med straff for forsøk på å tjenestegjøre på fly i alkoholpåvirket tilstand.
En del av sakene gjaldt utvisning på grunn av dom på kortere fengselsstraffer og/eller bot for ett eller flere forhold, som for eksempel vinningsforbrytelser, narkotikarelatert kriminalitet, trusler eller vold (bl.a. mot offentlig tjenestemann), bæring av kniv på offentlig sted, bruk av falskt dokument som ekte, promillekjøring, overtredelser av valutaloven etc.
UNE kom i noen saker til at de grunnleggende vilkår for utvisning ikke kunne anses oppfylt. I en av sakene kunne forelegg på bøter for tyveri mv. etter UNEs vurdering ikke gi grunnlag for utvisning da forelegget ikke var underskrevet av vergen. I en sak ble UDIs utvisningsvedtak omgjort under henvisning til at strafferammen var for lav. I en annen sak ble UDIs vedtak omgjort etter nemndmøte idet nemnda kom til at ekteskapet var reelt og ikke proforma slik UDI hadde lagt til grunn.
I de aller fleste tilfellene der UDIs vedtak ble endret, ble imidlertid endringen begrunnet med at utvisning som sådan, eller utvisning med innreiseforbud med den fastsatte varigheten, var et uforholdsmessig tiltak (for strengt). I de fleste av disse sakene ble utvisningsvedtaket opprettholdt, men varigheten av innreiseforbudet endret.
I en sak der UDI hadde utvist utlendingen på grunn av både ilagt straff og ulovlig opphold, kom UNE til at vilkårene for å kunne utvise på grunn av ilagt straff ikke var oppfylt. UNE satte således innreiseforbudet ned fra varig til to år. Videre ble innreiseforbudets varighet satt ned i flere saker der utlendingen ikke hadde nevneverdig tilknytning til riket, men hvor innreiseforbudet, ut fra praksis, ble ansett å være for strengt hensett til forholdets alvor.
Der utlendingen utøvet familieliv med barn i Norge og vedtaket ble endret helt eller delvis, var hensynet til barnet/barna gjennomgående av stor betydning. Både i saker med ilagt straff og i saker med grov eller gjentatt overtredelse av utlendingslovens bestemmelser var det, der utlendingen hadde et ekteskap/samliv uten felles barn, også flere eksempler på at innreiseforbudets varighet ble satt ned på grunn av utlendingens tilknytning til riket gjennom ektefelle/samboer (og hensynet til denne).
Videre var det tilfeller der innreiseforbudets varighet i saker med ilagt straff, men hvor utlendingen ikke hadde ektefelle/samboer eller barn i riket som han utøvet familieliv med, ble endret ut fra en konkret vurdering av utlendingens totale tilknytning til riket og tilknytningen til hjemlandet holdt opp mot forholdets alvor. Dette inkluderer saker der utlendingen kom til Norge i barneskolealder eller tidlig i tenårene og hadde lang botid samt nær familie i Norge.
I en sak der utlendingen var utvist av UDI på grunn av forelegg på bot, kom UNE til at utvisning var et uforholdsmessig tiltak, da mengden hasj utlendingen var ilagt straff for befatning med, etter praksis normalt tilsier bortvisning og ikke utvisning. I en annen sak, hvor utlendingen hadde samboer og to barn i riket, kom UNE i motsetning til UDI, til at det meste av oppholdet var lovlig. Den ulovlige innreisen tilsa kun bortvisning. «Forholdets alvor» fikk ikke avgjørende vekt i vurderingen. I andre tilfeller gjorde forhold knyttet til eksempelvis akutt og livstruende sykdom eller alvorlig sykdom, kombinert med bl.a. manglende behandlingsmuligheter og/eller nettverk mv. i hjemlandet, at vedtak om utvisning ble ansett som et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen.
I så vel saker med ilagt straff som i saker med grov mv. overtredelse av utlendingsloven ble vedtak fra UNE om utvisning kjent ugyldig av retten. I en av sakene der retten kjente vedtaket ugyldig, og hvor UNE ikke anket dommen, fattet UNE nytt vedtak om utvisning der innreiseforbudets lengde ble satt ned fra fem år til to år. Dette var i overensstemmelse med vurderingene i dommen, hvor retten hadde lagt til grunn at utvisning for to år ikke ville være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene, herunder utlendingens barn.
Høsten 2008 aksepterte Høyesteretts ankeutvalg at anke fra Staten ved UNE over dommer fra Borgarting lagmannsrett i to utvisningssaker blir tatt til behandling av Høyesterett. Høyesterett vil behandle ankene våren 2009.
I dom av 18. april 2008 inntatt i Rt. 2008 s. 560 tok Høyesterett (etter anke fra saksøker) stilling til en sak som gjaldt gyldigheten av UNEs vedtak om ikke å ta til følge klage over avslag på søknad om opphevelse av innreiseforbud. Utlendingen som var part i saken (saksøkeren) ble i 1992 varig utvist fra riket på grunnlag av fire års fengsel for to grove ran m.m. Etter å ha kommet tilbake som asylsøker i 2004 gjenopptok han samlivet med sin tidligere ektefelle, og de giftet seg på nytt samt fikk ytterligere to barn. Høyesterett la til grunn at når et gyldig utvisningsvedtak er effektuert, må spørsmålet om opphevelse av vedtaket behandles etter utlendingsloven § 29 fjerde ledd tredje punktum og ikke etter forvaltningslovens regler om omgjøring av forvaltningsvedtak. Videre kunne utlendingsforvaltningens skjønn bare overprøves av domstolene innenfor rammen av den alminnelige ulovfestede lære om myndighetsmisbruk. Myndighetsmisbruk var ikke påberopt. Saksøkeren hadde imidlertid anført at vedtaket var i strid med EMK artikkel 8.
Det som i følge Høyesterett kunne tale for å gi saksøkeren innreisetillatelse, var hensynet til de yngste barna, som var nesten to og tre år gamle. Under henvisning til praksis fra EMD uttalte Høyesterett at dersom familielivet ble etablert på et tidspunkt hvor de involverte personene var klar over at det var usikkert om familielivet kunne vedbli å bli utøvd i vertsstaten, vil utvisning av utenlandske familiemedlemmer bare under helt spesielle omstendigheter representere et brudd på EMK artikkel 8. I denne saken ble det ikke funnet å foreligge slike omstendigheter. Som et generelt synspunkt bemerket førstvoterende at dersom det skulle være tilstrekkelig for å få opphevd et utvisningsvedtak at vedkommende søker politisk asyl og får barn her i landet, ville effektiviteten av utvisningsvedtaket i vesentlig grad bli undergravd.