Av de 799 sakene var 736 klagesaker og 63 omgjøringsanmodninger. I overkant av 500 saker ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. I overkant av 270 saker ble avgjort i sekretariatet. 15 saker ble avgjort i nemndmøte. I 87 saker ble klagen tatt til følge. I de fleste sakene hvor klagen ble tatt til følge, skyldtes det at vilkårene for statsborgerskap var blitt oppfylt etter at UDI hadde fattet vedtak i saken.
Samtidig som det var en markant nedgang i antall behandlede saker, var det en økning av saker behandlet i nemndmøte og av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Bakgrunnen for dette er at sakene i noen grad har endret karakter. Det er hovedsakelig en nedgang i antall saker som omhandler personer med uklar identitet.
De største porteføljene inndelt etter nasjonalitet er Irak, Somalia og Afghanistan. Deretter kommer Iran, Serbia og statsløse borgere.
Den klart største porteføljen – 358 saker – gjaldt personer fra Irak. I 13 av disse ble klagen tatt til følge. De øvrige klagene gjaldt i hovedsak personer som har oppgitt flere identiteter til norske eller andre lands myndigheter. Klagene ble ikke tatt til følge fordi klagernes identitet ikke kunne anses klarlagt i henhold til statsborgerloven, som stiller strengere krav til avklart identitet enn det som var blitt lagt til grunn etter utlendingsloven. Også i en stor del av sakene som gjaldt borgere av Somalia og Afghanistan, ble UDIs vedtak opprettholdt fordi klagernes identitet ikke var klarlagt. En del av denne porteføljen består av barn av personer med uklar identitet. Når det er tvil om foreldrenes identitet, kan tvil også hefte ved den identitet som foreldrene oppgir på barna.
Andre porteføljer av en viss størrelse var saker hvor vedkommende på grunn av straffbare forhold må utholde en karenstid. Med karenstid menes en periode hvor statsborgerskap ikke kan innvilges.
Mange saker gjaldt personer som ikke hadde tilstrekkelig lang oppholdstid i Norge, typisk fordi de hadde søkt og fått saken behandlet ferdig før de hadde vært her i syv år. I andre saker var oppholdstiden ikke lang nok fordi klagerne hadde hatt tillatelser av under ett års varighet, som ikke regnes med i oppholdstiden. Videre var det flere saker hvor klagerne hadde hatt lengre utenlandsopphold eller lengre perioder uten tillatelse til opphold i Norge, som kommer til fradrag i oppholdstiden. Søknader fra barn, i tilfeller hvor foreldre ble norske etter at barnet ble født, ble avslått fordi vilkåret om oppholdstillatelser av minst ett års varighet i Norge de siste to årene ikke var oppfylt. En del klager ble ikke tatt til følge fordi klagernes samliv med norsk borger var avsluttet, slik at de ikke fylte vilkårene i dispensasjonsregelen om kortere oppholdstid for denne gruppen.
To saker har vært prøvd for tingretten, som ikke ga saksøkerne medhold. Begge sakene gjaldt tilbakekall av statsborgerskap der vilkårene for statsborgerskapet ikke forelå på tidspunkt for innvilgelse. Klagerne hadde mot bedre vitende gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for at norsk statsborgerskap ble innvilget.
Alle søknader og meldinger om statsborgerskap som var innlevert før den nye statsborgerloven trådte i kraft 1. september 2006, er blitt vurdert både etter denne og 1950-loven på bakgrunn av at det regelverket som er gunstigst for søkeren skal legges til grunn i disse tilfellene, jf statsborgerloven § 36.