Kosovo og Serbia
Kosovo erklærte seg som selvstendig stat 17. februar 2008. Norge anerkjente republikken Kosovo som selvstendig og uavhengig stat ved kongelig resolusjon av 28. mars. Etter dette anså UNE Kosovo og Serbia som to atskilte nasjonale enheter. Da klagerne i et stort antall av de sakene UNE behandlet samme år kom til Norge før Kosovos selvstendighetserklæring, kan det imidlertid ikke leses ut av statistikken hvor mange som kom fra henholdsvis Serbia og Kosovo. Disse sakene blir derfor omtalt samlet her.
UNE behandlet omlag 530 saker, hvorav om lag 180 gjaldt anmodning om omgjøring av UNEs egne vedtak. De aller fleste sakene gjaldt klagere fra Kosovo, herunder i hovedsak serbere. Omlag 75 saker gjaldt etniske albanere fra Kosovo, herunder 15 familier. Omlag åtte familier tilhørte øvrige etniske minoriteter fra Kosovo. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Omlag 75 saker ble avgjort i nemndmøte.
Kosovos selvstendighetserklæring, og norske myndigheters anerkjennelse av Kosovo som selvstendig stat, har fått betydning for vurderingen av om minoriteter fra Kosovo har rett til asyl i Norge. Ettersom Serbia og Kosovo nå anses som to atskilte nasjonale enheter, og på bakgrunn av de respektives lands statsborgerlovgivning, legger UNE til grunn at borgere av Kosovo også er borgere av Serbia, og at de således har to statsborgerland. Dette medfører at flyktningkonvensjonens artikkel 1 A (2) annet ledd, kommer til anvendelse. Etter flyktningkonvensjonens artikkel 1 A (2) annet ledd skal en person som er borger av flere land ikke anses å være uten beskyttelse dersom han kan påberope seg beskyttelse i et av de land han er statsborger og dette landet er et trygt og tilgjengelig alternativ som kan gi beskyttelse mot forfølgelse i hjemlandet. Dette medfører at kosovoserbere som anses som flyktninger ved en retur til Kosovo, henvises til Serbia som et trygt og tilgjengelig alternativt statsborgerland (forutsatt at de ikke etter en individuell vurdering risikerer forfølgelse der).
Henvisning til Serbia som alternativt statsborgeland har fått betydning først og fremst for kosovoserbere. Basert på UNHCRs anbefalinger er det i utgangspunktet kun kosovoserbere som på generelt grunnlag fortsatt anses å ha et beskyttelsesbehov på grunn av sin etnisitet i Kosovo og som UNE således ikke returnerer til Kosovo. Kosovoserbere har ikke et generelt beskyttelsesbehov i Serbia. Det bemerkes for øvrig at enkelte imidlertid ut fra individuelle omstendigheter kan ha et beskyttelsesbehov også i Serbia.
Anførsler fra kosovoserbere var først og fremst knyttet til deres sikkerhetssituasjon ved en eventuell retur til Kosovo, og at de ville oppleve vanskelige sosiale og økonomiske forhold dersom de ble henvist til Serbia. I tillegg anførte mange at de manglet tilknytning til Serbia i form av nettverk eller annen tilhørighet, og at de således ikke ville ha noen som kunne hjelpe dem i en vanskelig overgangsfase i et nytt land. De fleste kosovoserberne ble likevel henvist til Serbia. UNE la til grunn at de utfordringene de eventuelt ville møte der, var praktiske problemer av midlertidig karakter i forbindelse med reetablering, som ikke kunne gi grunnlag for opphold i Norge. Det ble lagt vekt på at de var etniske serbere med samme språk, kultur og religion som den øvrige befolkningen i Serbia. De første sakene der det var aktuelt å henvise kosovoserbere til Serbia etter flyktningkonvensjonens artikkel 1 A (2) annet ledd, ble avgjort i nemndmøte. De fleste klagene med denne problemstillingen ble etter dette avgjort av nemndleder etter forberedelse i sekretariatet.
I de fleste klagene fra kosovoalbanere var det anført private konflikter, dårlige sosiale og økonomiske forhold, frykt for blodhevn og for forfølgelse på grunn av samarbeid eller omgang med serbere. De fleste kosovoalbanerne ble henvist til å søke hjelp hos myndighetene i hjemlandet.
I fem kosovoserbersaker ble det innvilget asyl, idet UNE etter konkrete helhetsvurderinger ikke fant å kunne henvise klagerne til å ta opphold i Serbia utenom Kosovo. Sakene ble avgjort før Kosovo erklærte sin selvstendighet.
I tre kosovoserbersaker fant UNE grunnlag for å gi vern mot retur. UNE fant, etter konkrete helhetsvurderinger, at det forelå individuell risiko for at klagerne ville miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling i Serbia.
I omlag 40 saker ble det etter konkrete vurderinger innvilget opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 8 annet ledd. UNE la blant annet vekt på helsesituasjonen, langvarig opphold på mottakssenter som internflyktninger i Serbia, og hensynet til barnas beste, herunder barns tilknytning til Norge og særlige hjelpebehov. En familie fikk opphold etter at saken hadde vært stilt i bero i forbindelse med forskriftsendring om barns tilknytning til riket.
Russland
UNE behandlet omlag 440 saker fra Russland, hvorav 200 gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De vanligste anførslene omhandlet ulike problemstillinger knyttet til konflikten i republikken Tsjetsjenia. I sakene fra Russland, utenom Tsjetsjenia, ble det anført politisk forfølgelse og problemer knyttet til korrupsjon innenfor politi- og rettsvesen og organisert kriminalitet. Det store flertallet av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens i overkant av 100 saker ble avgjort i nemndmøte. Det ble gitt opphold på humanitært grunnlag i omlag 100 saker. Omlag 1/3 av disse sakene var saker som ble berostilt i 2006 i påvente av forskriftsendringen om å tillegge barns tilknytning til Norge særlig vekt, og tillatelsene ble primært gitt som følge av barns tilknytning til Norge.
UNE har i en årrekke hatt klar praksis på at ingen asylsøkere henvises til retur til Tsjetsjenia. Årsaken til dette har vært den dårlige sikkerhets- og menneskerettighetssituasjonen forårsaket av konflikten i delrepublikken og anbefalinger fra FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) som har frarådet all retur. Vurderingstemaet i sakene var derfor hvorvidt det var rimelig å henvise tsjetsjenere til å bosette seg i andre deler av Russland.
En rekke personer som var omfattet av anbefalingene til UNHCR fikk opphold på humanitært grunnlag etter en helhetsvurdering av humanitære forhold i den enkelte sak. I vurderingen ble det blant annet vektlagt at personene ble ansett som ressurssvake eller sårbare på annen måte. I slike tilfeller kom UNE til at det ikke var tilrådelig å henvise vedkommende til å ta opphold i andre deler av Russland. Mange saker gjaldt barnefamilier som i det vesentlige ble innvilget opphold på humanitært grunnlag. Når det gjaldt gruppen enslige unge menn uten forsørgeransvar berodde utfallet på konkrete helhetsvurderinger, hvor det blant annet ble lagt vekt på personlige ressurser og eventuell tilknytning til andre deler av Russland.
Klagere fra Tsjetsjenia med annen etnisk tilhørighet enn tsjetsjensk ble i all hovedsak henvist til øvrige områder i Russland.
Etter en gjennomgang av den generelle sikkerhetsmessige, menneskerettslige og humanitære situasjonen i Tsjetsjenia ble praksis for gruppen av enslige personer uten forsørgeransvar endret. Etter nemndmøtebehandling i en rekke saker ble det lagt til grunn at denne gruppen i utgangspunktet kunne returnere til Tsjetsjenia. Dette gjaldt kun personer uten et individuelt beskyttelsesbehov og som ikke fremstod som særskilt sårbare.
I to saker (hvorav en med tilhørende familie) ble det gitt asyl. Begge sakene omhandlet personer som hadde vært aktive geriljasoldater under konflikten i Tsjetsjenia. Det ble i begge sakene lagt til grunn at de ville kunne risikere straffeforfølgelse ved retur, og at det var tilstrekkelig sannsynlig at behandlingen de ville få i rettsapparatet i sin art og omfang ville utgjøre forfølgelse som følge av konvensjonsgrunnen «politisk oppfatning». I en sak ble det gitt vern mot retur til Russland. Vedkommende hadde gitt humanitær bistand til tsjetsjensk gerilja.
Der det i teksten er benyttet uttrykket «klager», kan dette inkludere både klager (på UDIs vedtak i førsteinstans) og omgjørings-anmodninger (knyttet til tidligere avslag i UNE).