Irak
UNE behandlet litt over 1000 saker fra Irak, hvorav omlag 300 gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Rundt 110 saker ble avgjort i nemndmøte. I omlag 50 av sakene ble tidligere vedtak helt eller delvis omgjort. Sentralt i mange av sakene sto sikkerhetssituasjonen i områdene sør for det kurdiske selvstyreområdet (KRG) i Nord-Irak. UNHCR frarådet i 2008 enhver retur til Irak med unntak av til selvstyreområdene og anbefalte at det ble gitt asyl eller annen form for beskyttelse til personer fra Sør- og Sentral-Irak.
Randsonen er betegnelsen på det omstridte området rett sør for KRG. De to sentrale byene er Mosul og Kirkuk, men UNE mottar også klager fra personer fra andre områder i randsonen. Voldsnivået i randsonen gjennom 2008 var relativt tilsvarende foregående år. Voldshandlingene varierte i omfang og hyppighet og syntes i stor grad å være rettet mot utenlandske styrker, irakisk militære og politi, myndighetspersoner, journalister og andre profilerte aktører i samfunnet. Det var også voldshandlinger som rammet sivile.
UNE følger nøye med på situasjonen i randsonen, og arbeidet med å avklare praksis angående den generelle sikkerhetssituasjonen i området fortsatte i 2008. Det ble avholdt en rekke nemndmøter, hvor særlig sikkerhetssituasjonen i Kirkuk og Mosul ble vurdert. Det ble ikke gitt vern på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen. Vern ble etter en individuell vurdering gitt i en sak der klageren kom fra et særlig urolig sted og hadde samarbeidet med amerikanerne. Selv om sikkerhetssituasjonen måtte betegnes som vanskelig og labil, ble den ikke ansett for å være av en slik art at sivilbefolkningen i dette området kunne anses å stå i en «nærliggende fare» for å bli rammet av tilfeldige aksjoner, jf. utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum. I vurderingene ble det sett hen til byenes befolkningstall, omfanget av aksjonene og hvem aksjonene var rettet mot. I noen få saker ble klageren ansett vernet mot retur på grunn av individuelle forhold.
Mange fikk derimot oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. I disse sakene ble det vist til at selv om den generelle sikkerhetssituasjonen ikke i seg selv tilsa at vedkommende var vernet mot retur, kunne man ikke helt se bort fra en viss fare, og sammenholdt med klagerens individuelle forhold kunne det være utilrådelig å returnere vedkommende. De individuelle forholdene som ble tillagt vekt i helhetsvurderingen, var blant annet etnisitet, religion, sårbare grupper som for eksempel kvinner uten nettverk og barnefamilier, familietilknytning til Norge, helsesituasjon og klagerens alder. Ingen klagere fikk tillatelse alene på grunn av sikkerhetssituasjonen i Mosul eller Kirkuk.
Når det gjelder kurdere fra randsonen, viste UNE, i noen få saker der klagen ikke ble tatt til følge, subsidiært til muligheten for å ta opphold i de tre nordligste fylkene i Irak, etter en individuell vurdering i hver enkelt sak. UNE henviste ikke til å ta opphold i selvstyreområdet uten at vedkommende hadde relevant tilknytning dit, en praksis som er i tråd med UNHCRs anbefalinger.
UNE behandlet også en del saker vedrørende personer fra Sør- og Sentral-Irak. En stor andel av disse sakene ble behandlet i nemndmøte. Når det gjelder klagere som anførte å komme fra Sentral-Irak, primært Bagdad, ble denne anførselen i mange av sakene ikke lagt til grunn. I de få sakene der tilknytning til Bagdad ble lagt til grunn, ble klageren enten henvist til å returnere til Bagdad, eller til å ta opphold et nærmere angitt sted i Irak der klageren også hadde tilknytning. Når det gjelder klagere fra Sør-Irak, viste avgjørelser fra nemndmøter at den generelle sikkerhetssituasjonen i dette området i seg selv ikke tilsa at alle personer fra Sør-Irak hadde et beskyttelsesbehov. Nemnd-ene mente at beskyttelsesbehovet som utgangspunkt måtte vurderes mot klagerens hjemsted, og at sikkerhetssituasjonen i Sør-Irak ikke var tilstrekkelig enhetlig til at man kunne vurdere regionen under ett. I noen av sakene ble det gitt opphold på humanitært grunnlag på grunn av individuelle forhold som tilsa at det ville være utilrådelig å returnere vedkommende til hjemstedet.
I mange saker anførte klageren frykt for blodhevn og reaksjoner i forbindelse med private konflikter. Flere av sakene handlet om fare for reaksjoner som følge av at vedkommende hadde brutt med de sosiale normene, særlig normene for omgang med personer av motsatt kjønn. Mange anførte også frykt for hevn på grunn av eget eller familiemedlemmers medlemskap i Baath-partiet. UNE la til grunn at ordinært medlemskap i Baath-partiet ikke i seg selv tilsa at det forelå et beskyttelsesbehov og at familiemedlemmer til tidligere Baath-medlemmer i liten grad sto i fare for å bli utsatt for reaksjoner. En rekke klagere har også forklart at de har blitt truet av islamister og/eller terrorister.
Når det gjelder personer fra Nord-Irak la UNE til grunn at myndighetene som utgangspunkt har evne og vilje til å beskytte sine borgere. Den generelle sikkerhetssituasjonen i dette området ble ansett som relativt god.
Afghanistan
UNE behandlet i overkant av 500 saker fra Afghanistan, hvorav omlag 320 var anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Rundt 100 saker ble avgjort i nemndmøte. I omlag 185 saker ble klagen helt eller delvis tatt til følge; en stor andel av disse som følge av to vedtak i UNEs stornemnd i juli 2007. Vedtakene fikk presedensvirkning for spørsmålet om relokalisering.
Klagernes anførsler var sammensatte og knyttet til frykt for forfølgelse fra både myndighetene og private aktører. En del klagere anførte frykt på grunn av egen politisk virksomhet i islamistiske grupperinger eller tilknytning til kommunistregimet og partiet PDPA. I den forbindelse ble spørsmålet om eksklusjon, jf flyktningkonvensjonen art 1F og utlendingsloven § 15 tredje ledd, behandlet i flere nemndmøter. I én sak ble det funnet at det forelå eksklusjonsgrunner. Andre klagere anførte at de fryktet forfølgelse fra politiske grupperinger, kommandanter og krigsherrer. Mange anførte dessuten private konflikter, som frykt for blodhevn på grunn av eksempelvis jordkonflikter og utenomekteskapelige forhold.
UNE behandlet omlag 100 saker med anførsler om konvertering til kristendom. Mange oversendte i den forbindelse dåpsattester eller dokumentasjon på tilhørighet til en menighet i Norge. Med få unntak fant den anførte konverteringen sted etter ankomst til Norge, og i omlag 60 prosent etter endelig avslag i UNE. Det ble avholdt nemndmøter med personlig frammøte i mer enn halvparten av disse sakene. I 25 saker fant nemndene den anførte konverteringen troverdig. Når det ble gitt tillatelser på dette grunnlaget, ble klageren som oftest ansett som vernet mot retur jf utlendingsloven § 15 første ledd første punktum.
UNE anså den ustabile sikkerhetssituasjonen i en rekke distrikter i Afghanistan for å være til hinder for retur til disse områdene. En stor andel av klagerne i UNEs saker var etniske hazaraer fra provinsen Ghazni, der sikkerhetssituasjonen gjennom hele året ble ansett å være ustabil. På denne bakgrunn ble det gitt tillatelser til de fleste klagerne fra denne provinsen.
UNHCR anbefaler at ingen afghanere henvises til relokalisering til et område der de ikke har tilknytning. Bakgrunnen for anbefalingen er at de tradisjonelle slektskaps- og stammestrukturene er viktige i det afghanske samfunnet, både som ledd i den sosiale tilpasningen, for å kunne livnære seg og for å oppnå beskyttelse. På bakgrunn av UNHCRs anbefalinger, og vurderinger av sikkerhetssituasjonen på distriktsnivå, ble klagere med tilknytning til sikkerhetsmessig stabile områder henvist til å returnere dit. Klagere uten slik tilknytning ble med få unntak gitt opphold på humanitært grunnlag, jf stornemndvedtakene nevnt ovenfor. I enkelte saker kom UNE til at klagerne hadde personlige ressurser som tilsa at de kunne henvises til relokalisering til områder der de ikke hadde tilknytning. I enkelte saker kom også UNE til at klagerne ikke hadde sannsynliggjort at de kun hadde tilknytning til ustabile områder.
Personer som av ulike grunner ville være særlig sårbare ved retur, ble gitt opphold på humanitært grunnlag.
Iran
UNE behandlet i overkant av 300 saker fra Iran, hvorav rundt 200 gjaldt anmodning om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. 15 saker ble avgjort i nemndmøte. Det ble gitt asyl i fire saker som omfattet en familie og en enkeltperson. I begge disse tilfellene ble asyl gitt på grunn av fare for forfølgelse på grunnlag av politisk aktivitet i hjemlandet. Det ble ikke gitt vern mot retur i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd i noen saker. Det ble imidlertid gitt opphold på humanitært grunnlag i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd i rundt 20 saker. I disse sakene ble tillatelse gitt på grunnlag av en helhetsvurdering av en rekke forhold, herunder helsemessige forhold, hensynet til barnets beste og barns tilknytning til riket, jf. utlendingsforskriftens § 21 b.
Iranske borgere anførte en rekke ulike asylgrunnlag. Flere klagere anførte ulike former for politisk virksomhet som asylgrunnlag. Det dreide seg i hovedsak om deltakelse i demonstrasjoner, oppbevaring og distribuering av løpesedler, medlemskap i ulike politiske partier og generell utøvelse av regimekritisk virksomhet. Det ble i UNEs vedtak blant annet vist til at klagerne ikke hadde drevet virksomhet av slik art eller slikt omfang at de ville være i iranske myndigheters søkelys, at de hadde reist ut av Iran på lovlig vis eller at det av andre årsaker ikke var grunn til å anta at de var i myndighetenes søkelys. I flere tilfeller bemerket UNE at klageren hadde gitt motstridende og lite troverdige opplysninger, noe som hadde medført at vedkommendes troverdighet fremsto som svekket.
Enkelte anførsler gjaldt konvertering fra islam til kristendom, særlig etter ankomst til Norge. Konvertering fra islam til en annen religion (apostasi) er i utgangspunktet forbudt i Iran. Det er likevel ikke slik at den som konverterer alene av den grunn reelt risikerer forfølgelse. Det er strenge beviskrav for å kunne dømme noen. På bakgrunn av de opplysninger UNE har fra en rekke kilder, herunder menneskerettighetsorganisasjoner og kirkesamfunn, har ingen kristen blitt dømt for apostasi i de senere årene. Det finnes mange konvertitter i Iran, og flere av disse er medlemmer av aktive kirkesamfunn. UNE foretok konkrete vurderinger av forfølgelsesfaren i den enkelte sak ut fra alle sakens opplysninger. I noen saker ble det også anført annen form for religiøs tilhørighet som grunnlag for asylsøknaden.
Flere klagere anførte også frykt for alvorlige reaksjoner på grunn av beskyldninger om utroskap eller annen ikke-akseptert seksuell atferd. UNE begrunnet i hovedsak sine avslag med de strenge beviskrav iransk rett oppstiller for å dømme personer for slike forhold, hvilket innebar at det ble ansett som lite sannsynlig at vedkommende ville risikere reaksjoner ved retur til Iran på grunn av de anførte forholdene.
UNE behandlet også flere klager med problemstillinger som særskilt gjaldt kvinnelige asylsøkere. Anførslene omhandlet blant annet mishandling i ekteskapet, vanskeligheter med å få skilsmisse, samt fare for å miste omsorgen for barn ved en eventuell skilsmisse. UNE foretok individuelle vurderinger. I vedtakene ble det blant annet lagt til grunn at eventuelle overgrep var å anse som kriminelle handlinger som iranske myndigheter måtte være nærmest til å gi beskyttelse mot. Det ble lagt til grunn at iranske myndigheter hadde evne og vilje til å gi beskyttelse mot kriminelle handlinger. Det ble i vedtakene også vist til at iranske kvinner på visse vilkår kunne få skilsmisse i hjemlandet, og at man kunne ta spørsmålet om barnefordeling opp for domstolene.
Syria
UNE behandlet omlag 45 asylsaker fra Syria, hvorav omlag 20 var anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Rundt 10 av disse sakene gjaldt statsløse palestinere og statsløse kurdere. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Fire saker ble avgjort i nemndmøte. I én sak anså UNE at klageren var vernet mot retur av individuelle årsaker.
UNE mente retur var trygt såfremt klageren ikke kunne sies å ha et individuelt beskyttelsesbehov. UNE la til grunn at den generelt utilfredsstillende menneskerettighetssituasjonen i Syria ikke i seg selv ga grunnlag for opphold i Norge. Verken syriske kurdere eller syriske palestinere ble ansett som forfulgt i flyktningkonvensjonens forstand på bakgrunn av tilhørighet til disse folkegruppene alene. Dette gjaldt også statsløse i begge grupper. I mange saker ble det anført frykt for forfølgelse fra syriske myndigheter på bakgrunn av politisk aktivitet eller anklager om dette. UNE la til grunn at medlemskap i de syrisk-kurdiske partiene i seg selv ikke tilsa at det forelå en påregnelig risiko for forfølgelse. UNE vurderte også et fåtall saker hvor det var anført frykt på grunn av private konflikter og æresrelaterte problemer, men fant etter konkrete vurderinger at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne risikerte forfølgelse ved retur.
Pakistan
UNE behandlet omlag 15 saker fra Pakistan, hvorav en tredjedel gjaldt anmodning om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, ingen saker ble avgjort i nemndmøte. I én sak som gjaldt en enslig kvinne omgjorde UNE delvis sitt tidligere vedtak, og det ble gitt en tillatelse på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn.
Klagerne fremsatte flere ulike asylgrunnlag, blant annet frykt for diskriminering og trakassering på grunn av konvertering fra sunni- til sjiaislam, frykt for æresdrap fra familien på bakgrunn av overtredelse av sosiale normer, frykt for overgrep fra politiske motstandere og frykt for alvorlige reaksjoner på bakgrunn av private konflikter.
Når det gjaldt private konflikter ble klageren i flere tilfeller henvist til å ta kriminelle forhold opp med hjemlandets myndigheter. UNE viste også i flere saker til at klageren kunne få beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn hjemstedet.
Nepal
UNE behandlet omlag 70 asylsaker fra Nepal, hvorav rundt 15 gjaldt anmodning om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, og ingen ble avgjort i nemndmøte. I tre saker ble klagen tatt til delvis til følge, på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn.
I de fleste sakene var det anførte asylgrunnlaget knyttet til konflikten mellom maoistbevegelsen og nepalske myndigheter. Mange anførte at de hadde hatt problemer med maoistbevegelsen på hjemstedet, blant annet i form av krav om pengestøtte, forsøk på verving, trusler om represalier eller på bakgrunn av politisk oppfatning eller aktivitet. I flere av sakene ble det også anført risiko for forfølgelse fra myndighetenes side grunnet tilknytning til maoistbevegelsen eller mistanke om dette.
På bakgrunn av den politiske situasjonen i landet siden april 2006, blant annet at CPN-M (maoistpartiet) som følge av valget i april 2008 ble representert i den grunnlovgivende forsamlingen og i en koalisjonsregjering, mente UNE at tilknytning til maoistbevegelsen ikke i seg selv representerte en risiko for forfølgelse fra nepalske myndigheter. UNE vektla også at omfanget av overgrep fra maoist-bevegelsens side er betraktelig redusert i senere år. UNE viste ofte til at klagerne kunne returnere til Kathmandu og ta opphold der, dersom de ikke følte seg trygge eller av andre grunner ikke ønsket å vende tilbake til hjemstedet.
Andre anførte asylgrunnlag i 2008 var blant annet forfølgelsesfare på grunn av kastetilhørighet eller etnisitet, fare for represalier fra familiemedlemmer på grunn av brudd på sosiale normer og fare for overgrep som følge av private konflikter.
Sri Lanka
UNE behandlet noe over 70 asylsaker fra Sri Lanka, hvorav rundt halvparten gjaldt anmodning om omgjøring av UNEs egne vedtak. Flesteparten av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Seks saker ble avgjort i nemndmøte, alle med personlig fremmøte. Ingen av klagene eller omgjøringsanmodningene ble tatt til følge.
Det store flertallet av klagerne var tamiler fra nordlige eller østlige områder. I de fleste sakene var det anførte asylgrunnlaget knyttet til konflikten mellom LTTE og srilankiske myndigheter, og klagerne anførte ofte at de risikerte forfølgelse fra begge parter. Mange fryktet også forfølgelse fra paramilitære grupperinger som hevdes å samarbeide med srilankiske myndigheter. UNE foretok konkrete vurderinger av klagernes individuelle bakgrunn og situasjon, herunder anført forhold til LTTE, men fant ikke i noen saker at det forelå grunnlag for å omgjøre direktoratets vedtak
UNHCR anbefalte i desember 2006 at ingen tamiler fra nord eller øst burde bli returnert før sikkerhetssituasjonen i landet var blitt vesentlig bedre. UNE anså, i 2008 som i foregående år, den generelle menneskerettighets- og sikkerhetssituasjonen for sivilbefolkningen i konfliktområdene i nord og øst for å være til hinder for retur dit. På bakgrunn av tilgjengelig informasjon om situasjonen for tamiler i Colombo og øvrig regjeringskontrollert område i sør, mente imidlertid UNE at det ikke var grunnlag for å verne enhver tamil mot retur til disse områdene, og mange tamiler fra nord og øst ble henvist til å ta opphold der. UNE så hen til den generelle anbefalingen fra UNHCR, men foretok en konkret vurdering i hver enkelt sak av om klageren ville være trygg i Colombo eller ikke.
De palestinske områdene
UNE behandlet omlag 85 saker med anført tilhørighet til de palestinske områdene på Vestbredden og Gaza. Av disse var rundt 50 anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De aller fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. 14 saker ble avgjort i nemndmøte. I én sak anså UNE at klageren var vernet mot retur. I rundt åtte saker ble det gitt opphold på humanitært grunnlag, og det ble i samtlige av disse sakene lagt avgjørende vekt på barns tilknytning til riket.
UNE mente, i tråd med UNHCRs anbefalinger, at det ikke var tilrådelig å returnere asylsøkere til de palestinske områdene. I den ovennevnte saken ble klageren således ansett som vernet mot retur på bakgrunn av at vedkommende hadde sannsynliggjort sin tilknytning til områdene. Når de øvrige klagene ikke ble tatt til følge, skyldtes dette at klagerne ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at de kom fra Vestbredden eller Gaza. I saker der det ble gitt tillatelse på bakgrunn av barns tilknytning til riket, ble det lagt liten vekt på at klagerne ikke hadde sannsynliggjort tilhørighet til de palestinske selvstyreområdene.
Sentral-Asia
UNE behandlet omlag 120 saker fra Sentral-Asia, og omlag 50 av disse var anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Antallet klagesaker fra Usbekistan økte og utgjorde hovedtyngden av sakene fra dette området. Saker fra Kirgisistan og Kasakhstan utgjorde en mindre del av saksmengden. Flertallet av sakene fra Usbekistan ble avgjort i nemndmøte.
I flere av sakene ble det anført problemer knyttet til korrupsjon og maktmisbruk og frykt for kriminelle miljøer i hjemlandet. UNE kom i flertallet av disse sakene til at det ikke forelå risiko for forfølgelse. I en av sakene kom UNE til at det var grunnlag for vern mot retur til hjemlandet på grunnlag av fare for overgrep fra enkeltpersoner i myndighetsapparatet.
I sakene fra Usbekistan var den vanligste anførselen frykt for politisk og religiøs forfølgelse, blant annet som følge av religionsutøvelse, medlemskap i Hizb ut-Tahrir eller som følge av hendelsene i Andisjan i 2005. Etter konkrete vurderinger i hver enkelt sak kom UNE til at forfølgelse ved retur ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort i flertallet av sakene, som oftest på bakgrunn av at asylgrunnlaget ikke ble vurdert til å være troverdig. I to saker kom UNE til at det var grunnlag for asyl på grunn av regimekritisk virksomhet. En problemstilling som ble behandlet i sakene fra Usbekistan var om usbekere som har hatt opphold i Norge som asylsøkere risikerer reaksjoner ved retur. Ingen fikk asyl eller vern på grunn av den generelle usikkerheten ved retur for usbekiske asylsøkere. Det ble imidlertid gitt opphold på humanitært grunnlag i rundt 30 saker etter konkrete vurderinger av retursituasjonen.
Tyrkia
UNE behandlet omlag 50 saker fra tyrk-iske asylsøkere. Over halvparten av disse var anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Ingen av klagerne hadde krav på asyl eller vern mot retur.
Tyrkiske borgere anførte flere ulike asylgrunnlag. En stor andel av sakene gjaldt kurdiske menn som ikke ville utøve militærtjeneste. UNE bemerket i disse sakene at motstand mot militær-tjeneste og desertering som utgangspunkt ikke danner grunnlag for asyl. Det ble videre vektlagt at kurdere er vernepliktige på lik linje med andre tyrkiske borgere. Videre anførte flere klagere frykt for reaksjoner fra tyrkiske myndigheter som følge av en eller annen form for tilknytning til PKK. UNE mente etter en konkret vurdering at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at vedkommende hadde den anførte tilknytning til PKK eller var etterlyst eller i myndighetenes søkelys på grunn av den anførte tilknytningen.
En familie fikk opphold etter at sakene deres ble stilt i bero i forbindelse med forskriftsendring gjeldende barns tilknytning til riket. En person fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Klagerens helse-situasjon ble vektlagt, herunder personlige svake ressurser, manglende nettverk i hjemlandet og behovet for spesialisttjenester.
Aserbajdsjan
UNE behandlet omlag 50 saker fra Aserbajdsjan. Omtrent halvparten av disse gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Flertallet av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens ni saker ble avgjort i nemndmøte.
Den vanligste anførselen var frykt for forfølgelse på grunn av politisk aktivitet og/eller journalistisk virksomhet. UNE la til grunn at politisk opposisjonelle og regimekritiske journalister som ikke har hatt en spesiell posisjon eller et spesielt høyt aktivitetsnivå, ikke på generelt grunnlag utsettes for reaksjoner av slik art eller slikt omfang at det kan karakteriseres som forfølgelse.
Videre var det i noen saker anført problemer som følge av armensk etnisitet. UNE kom etter konkrete vurderinger til at de reaksjoner klagerne risikerte på bakgrunn av sin etnisitet, ikke var av slik art eller slikt omfang at det kunne defineres som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen. En familie med armensk etnisitet fikk opphold på humanitært grunnlag etter en helhetsvurdering av familiens situasjon der blant annet praktiske og formelle hindringer for retur til Aserbajdsjan ble tillagt vekt.
Tre barnefamilier fikk opphold på humanitært grunnlag på bakgrunn av barnas tilknytning til Norge, jf. utlendingsforskriftens § 21 b. Videre ble to andre barnefamilier gitt opphold på humanitært grunnlag etter en totalvurdering av de konkrete momentene i sakene. I én av disse sakene la UNE vekt på at klageren ville risikere reaksjoner fra aserbajdsjanske myndigheter ved en eventuell retur, uten at disse kunne karakteriseres som forfølgelse, på grunn av nærståendes opposisjonelle virksomhet.
Libanon
UNE behandlet omlag 115 saker fra Libanon, hvorav omlag 50 var anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Rundt 20 av sakene gjaldt statsløse palestinere. De aller fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens fem saker ble avgjort i nemndmøte. I én sak som gjaldt et barn, ble det gitt tillatelse på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn.
Libanon gikk gjennom en urolig periode særlig i første halvår, og UNE fulgte utviklingen i den generelle sikkerhetssituasjonen nøye. UNE anså imidlertid ikke at situasjonen tilsa at alle klagere fra Libanon på generelt grunnlag hadde behov for beskyttelse. Mange av de anførte forholdene var knyttet til den urolige situasjonen, både den generelle sikkerhetssituasjonen og mer spesifikke forhold som for eksempel sekterisk vold, samt tvangsrekruttering til Hizbollah og andre sekteriske militser. UNE la videre til grunn at Libanon generelt sett var et trygt land for statsløse palestinere som hadde tillatelse til å oppholde seg der. UNE hadde fokus på både hvordan sikkerhetssituasjonen og de humanitære forholdene i de palestinske flyktningleirene utviklet seg.
Der det i teksten er benyttet uttrykket «klager», kan dette inkludere både klager (på UDIs vedtak i førsteinstans) og omgjørings-anmodninger (knyttet til tidligere avslag i UNE).