Somalia
UNE behandlet omlag 180 asylsaker fra Somalia, hvorav 100 utgjorde anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Flertallet av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens 45 saker ble avgjort i nemndmøte. UNE tok 55 klager og omgjøringsanmodninger helt eller delvis til følge. Det ble gitt asyl i en sak og vern mot retur i en sak. Det ble videre gitt opphold på humanitært grunnlag i 47 saker.
På bakgrunn av risikoen for en større regional konflikt på Afrikas Horn besluttet UNE den 6. november 2006 å midlertidig suspendere utreiseplikten for borgere av Somalia. Den 22. februar 2007 ble suspensjonen videreført, men da begrenset til å gjelde for somaliske borgere med tilknytning til Sør-Somalia.
Den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i Somalia var gjennom 2007 urolig og preget av interne stridigheter blant aktørene i overgangsregjeringen (TFG), mistillit mot TFG i befolkningen, og en sterk opposisjon som også brukte militære midler. UNE la i sin praksis til grunn at den generelle sikkerhetssituasjonen i Sør-Somalia i seg selv ikke tilsa at personer fra området hadde rett til asyl eller var vernet mot retur. Av de sakene som UNE avgjorde i 2007 ble det gitt midlertidig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Det ble lagt avgjørende vekt på den generelle sikkerhetssituasjonen i området. Tillatelsene ga ikke rett til familiegjenforening eller bosettingstillatelse, og det ble presisert i vedtakene at søknader om fornyelse ville bli vurdert konkret.
Etter nemndmøtebehandling i januar 2008 endret UNE sin praksis. Nemndene la til grunn at den generelle sikkerhets-situasjonen i Sør-Somalia i seg selv fortsatt ikke tilsa at personer fra dette området hadde krav på asyl eller var vernet mot retur. Sikkerhetssituasjon var imidlertid fortsatt uavklart, og ble ikke lenger ansett å være en midlertidig situasjon. På denne bakgrunn mente nemndene at det ikke lenger burde gis midlertidige tillatelser. Nemndene mente videre at det fremstod som utilrådelig å fatte vedtak som innebar at klagerne måtte returnere til Sør-Somalia. Av de sakene som UNE avgjorde i 2008 ble det derfor på humanitært grunnlag gitt tillatelser som kunne fornyes og som ga grunnlag for familiegjenforening og bosettingstillatelse. De klagene som ikke ble tatt til følge og ikke gitt tillatelse, gjaldt personer som er utvist og hvor UNE mente at innvandringspolitiske hensyn tilsa at tillatelse ikke ble gitt. Videre gjaldt dette personer som ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort tilhørighet til et nærmere angitt sted i Sør-Somalia, eller som hadde tilhørighet til de nordlige deler av Somalia.
Asyl og vern mot retur ble i løpet av året gitt to klagere som hadde tilstrekkelig sannsynliggjort et individuelt beskyttelsesbehov.
Det ble i løpet av året også gitt tillatelser på humanitært grunnlag til personer på bakgrunn av individuelle omstendigheter der også beskyttelseshensyn ble tillagt vekt. Dette gjaldt i hovedsak kvinner uten nettverk, barnefamilier, personer med alvorlige helseproblemer, og personer som av ulike individuelle grunner ble ansett for å være særskilt sårbare ved retur.
Etiopia
UNE behandlet omlag 290 asylsaker fra Etiopia, hvorav over halvparten gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Hovedvekten av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens rundt 60 saker ble avgjort i nemndmøte. UNE tok i underkant av 60 klager og omgjøringsanmodninger helt eller delvis til følge. I 11 tilfeller ble det gitt asyl, og i 6 saker fikk klagerne vern mot retur til hjemlandet. Det ble gitt opphold på humanitært grunnlag i rundt 40 saker.
Den mest utbredte anførselen i saker fra Etiopia var frykt for forfølgelse ved retur på grunn av egen eller nære familiemedlemmers politiske aktivitet i hjemlandet. Det ble også i mange tilfeller anført at klageren hadde vært politisk aktiv eller utrykt seg kritisk om hjemlandets myndigheter etter ankomst til Norge. Det ble gitt asyl eller vern mot retur i seks saker hvor klagerne hadde utvist politisk aktivitet av en viss art og omfang. Avledet asylstatus ble gitt i to saker på bakgrunn av at foreldre fikk asyl. I en sak ble det ansett å foreligge grunnlag for vern mot retur på grunn av avledet risiko for forfølgelse sett hen til nære familiemedlemmers politiske aktivitet.
Det ble for øvrig gitt asyl eller vern mot retur i flere saker der det ble det ansett å foreligge fare for kjønnslemlestelse mot pikebarn ved retur.
I sakene hvor det ble gitt opphold på humanitært grunnlag, ble det sett hen til ulike momenter i helhetsvurderingen, blant annet helseforhold, omsorgsansvar for barn og anførsler om egen eller nære familiemedlemmers politiske aktivitet. I enkelte saker var det også anført politisk opposisjonell aktivitet i Norge.
UNE behandlet et antall saker hvor UDI hadde lagt til grunn at klagerne var borgere av Etiopia, men hvor klagerne hadde anførsler om eritreisk statsborgerskap. I kun et fåtall av sakene kom UNE etter en konkret vurdering til at klagerne mest sannsynlig var å anse som borgere av Eritrea.
I et antall omgjøringsanmodninger ble særlig tilknytning til riket på bakgrunn av lang oppholdstid i Norge fremsatt som hovedanførsel. Disse klagerne hadde hatt mer enn ni års oppholdstid i riket. Store deler av oppholdstiden var i flere av sakene opparbeidet etter endelig avslag og uten at klagerne hadde hatt en lovlig oppholdstillatelse i Norge. I nesten alle disse sakene ble tidligere vedtak opprettholdt.
Eritrea
UNE behandlet omlag 45 asylsaker fra Eritrea, hvorav de fleste gjaldt anmodning om omgjøring av UNEs egne vedtak. Hovedvekten av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens ni saker ble avgjort i nemndmøte med personlig frammøte. Det ble ikke gitt asyl i noen saker. I fem saker ble det gitt vern mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd, hovedsakelig på bakgrunn av tilhørighet til en religiøs minoritetsgruppe, sett i sammenheng med andre forhold. I en av sakene ble det gitt vern mot retur på grunn av desertering fra militærtjeneste. I tre saker ble det gitt opphold på humanitært grunnlag. Momenter som ble tillagt vekt i disse vurderingen var politisk opposisjonsaktivitet, tilknytning til en religiøs minoritetsgruppe, manglende nettverk i hjemlandet og den generelle menneskerettighetssituasjonen i Eritrea.
Vanlige anførsler fra eritreiske klagere var frykt for forfølgelse på bakgrunn av politisk aktivitet, deltakelse i en religiøs minoritetsgruppe, desertering fra militærtjeneste eller frykt for framtidig innkalling til militærtjeneste. I et antall omgjøringsanmodninger ble det anført frykt for forfølgelse på grunn av «sur place»-aktivitet (aktivitet utøvd under oppholdet i Norge). Aktivitetene knyttet seg i hovedsak til politisk virksomhet. Videre ble det i flere saker anført frykt for forfølgelse på bakgrunn av at klageren hadde blitt medlem i en pinsemenighet i Norge.
UNE behandlet noen saker som var registrert som saker fra Etiopia hvor det etter en konkret vurdering ble lagt til grunn at klagerne mest sannsynlig var hjemmehørende i Eritrea. Sakene omfattet spørsmål knyttet til troverdigheten av nasjonalitetstilhørigheten.
UNE la til grunn at den generelle menneskerettssituasjonen i Eritrea fremsto som bekymringsfull. Det syntes å forekomme et ikke uvesentlig innslag av brudd på grunnleggende menneskerettigheter, og rettsikkerheten for den enkelte framsto som svak.
Den Demokratiske Republikken Kongo (DRC)
UNE behandlet omlag 35 asylsaker fra DRC, hvorav over halvparten gjaldt omgjøring av UNEs egne vedtak. Fire saker ble avgjort i nemndmøte, mens omlag 30 av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet. UNE tok ingen av klagene eller omgjøringsanmodningene til følge.
Påberopte asylgrunnlag var hovedsakelig relatert til ulike former for opposisjonell virksomhet, samt konflikten i DRCs østlige områder. UNE la til grunn at situasjonen i Kongos regjeringskontrollerte områder i vest var tilstrekkelig avklart med hensyn til retur dit, såfremt klageren ikke hadde et individuelt beskyttelsesbehov. Situasjonen i DRCs østlige deler ble derimot ansett som sikkerhetsmessig og humanitært problematisk når det gjaldt den generelle retursituasjonen. Anførsler fra områder utenfor sentralmyndighetenes kontroll var i sistnevnte forbindelse hovedsakelig relatert til etniske konflikter, samt frykt for ulike militsgrupperinger. UNEs avslag var hovedsakelig begrunnet med manglende sannsynliggjøring av anførslene og/eller at klageren kunne henvises til intern relokalisering til DRCs vestlige områder på bakgrunn av egen tilknytning dit.
Burundi
UNE behandlet omlag 30 saker fra Burundi. De fleste sakene ble avgjort i nemndmøte, mens sju av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet. Det ble ikke gitt asyl eller vern mot retur i noen tilfeller. Opphold på humanitært grunnlag etter utlendingslovens § 8 annet ledd ble imidlertid gitt i to saker som vedrørte kvinner med forsørgeransvar. Hensynet til barnets beste, helseforhold, samt usikkerhet med hensyn til øvrig familiebasert nettverk i Burundi, ble i den forbindelse vektlagt. Tillatelse etter utlendingslovens § 8 annet ledd ble også gitt i tre saker som omfattet enslige kvinner, hvorav en ble ansett som enslig mindreårig asylsøker.
I motsetning til foregående år ble det i de fleste sakene med anført nasjonalitet Burundi lagt til grunn at anført nasjonalitet var reell. En nærmere vurdering av den generelle sikkerhetssituasjonen i Burundi med tanke på den nylig avsluttede borgerkrigen i landet, sto derfor sentralt i flesteparten av sakene som ble avgjort i nemndmøte.
Den generelle sikkerhetssituasjonen i Burundi ble ansett ikke å være til hinder for retur i flesteparten sakene. Unntaket var en sak som ble avgjort få uker etter sist inngåtte våpenhvileavtale av mai 2008, mellom burundiske myndigheter og opprørsgrupperingen FNL. Påberopte asylgrunnlag var hovedsakelig knyttet til frykt for forfølgelse fra burundiske myndigheter, blant annet grunnet tillagt tilknytning til opprørsgruppen FNL. Frykt for FNL grunnet tidligere bortføring/tvangsrekruttering til opprørsstyrkene ble også anført. Det ble også anført frykt for forfølgelse grunnet politisk og/eller journalistisk virksomhet.
Sudan
UNE behandlet omlag 40 asylsaker fra Sudan. 37 saker ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. En sak ble avgjort i nemndmøte med personlig fremmøte, og to ble avgjort av sekretariatet. Det ble ikke gitt asyl eller opphold på humanitært grunnlag i noen av sakene.
I likhet med tidligere mente UNE at retur til Sudan generelt var trygt, det vil si dersom det ikke forelå individuelle omstendigheter som tilsa noe annet. Hovedanførselen i klagesakene gjaldt frykt for forfølgelse på grunn av situasjonen i Darfur. Klagene ble imidlertid ikke tatt til følge med den begrunnelse at tilknytningen til området ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort.
Enkelte saker omhandlet også politisk aktivitet, problemer på grunn av tilhørighet til etniske minoriteter og frykt for straff på grunn av militærnekting. Ut fra konkrete omstendigheter i disse sakene la UNE til grunn at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at personene risikerte forfølgelse ved retur.
Algerie
UNE behandlet omlag 30 saker fra Algerie. Av disse var flesteparten anmodninger om omgjøringer av UNEs egne vedtak. Hovedtyngden av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Tidligere vedtak ble i all hovedsak opprettholdt.
De fleste sakene gjaldt unge enslige menn. En vanlig anførsel var frykt for overgrep fra militante islamister og terror-grupper, herunder anførsler om forsøk på tvangsrekruttering til slike grupper. En annen vanlig anførsel var frykt for å bli utsatt for overgrep fra hjemlandets myndigheter på grunn av mistanke om tilknytning til slike grupper. I noen saker ble det anført problemer av økonomisk og sosial art, som ikke gir grunnlag for asyl. Andre anførsler var familieproblemer og private konflikter. I de fleste sakene mente UNE at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet.
I flere saker gjaldt anførslene forhold som lå flere år tilbake i tid, og som ikke var egnet til å sannsynliggjøre fare for fremtidige overgrep. Terrorangrep utført av væpnede islamistiske grupper utgjorde et problem også i 2008, men omfanget var betydelig mindre enn på 1990-tallet. Overgrep begått av ekstreme grupper rammet i hovedsak vilkårlig, men i et såpass begrenset omfang at den reelle risikoen for at enkeltpersoner skulle bli rammet ble ansett som liten.
UNE mente at den generelle sikkerhetssituasjonen i Algerie ikke var til hinder for retur. I saker hvor det ble anført frykt for overgrep fra algeriske myndigheter eller for tvangsrekruttering til terrorgrupper, ble klagene i all hovedsak ikke tatt til følge fordi asylgrunnlaget ikke ble ansett tilstrekkelig sannsynliggjort. I flere saker bemerket UNE at klagerens asylforklaring manglet troverdighet.
En barnefamilie fikk arbeids- og oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 første ledd, etter en helhetsvurdering av barnas situasjon i Norge og i hjemlandet, foreldrenes omsorgsevne og forholdene for øvrig.
Libya
UNE behandlet omlag 35 saker fra Libya. Av disse var noe over halvparten ordinære klagesaker, mens de resterende var anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Ti saker ble avgjort i nemndmøte med personlig frammøte..
De aller fleste klagerne var relativt unge enslige menn, men det var enkelte familier og enslige kvinner. Blant de vanligste anførslene var frykt for reaksjoner fra myndighetene som følge av opposisjonell regimekritisk aktivitet, ugrunnet mistanke om slik aktivitet fra myndighetenes side eller tilknytning til personer som har bedrevet slik aktivitet. I UNEs vedtak er det vist til at en er kjent med at det libyske regimet slår hardt ned på politisk opposisjonell aktivitet, men i de konkrete sakene var det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne hadde vært i myndighetenes søkelys på slike grunnlag.
I noen saker var det anførsler knyttet til berbisk etnisitet, kultur og språk, og at klageren på grunn av berbisk aktivisme var i myndighetenes søkelys. I UNEs vedtak er det vist til at opplysningene om berbernes situasjon i Libya gitt av klagerne ikke stemte med UNEs kunnskap om forholdene i landet, og at det i de konkrete sakene ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne hadde vært i myndighetenes søkelys på grunnlag av berbisk aktivisme.
Anførslene i en del av klagene var knyttet til frykt for maktmisbruk fra personer med maktposisjoner i det libyske samfunn. UNE viste til at en er kjent med at maktmisbruk fra personer høyt i systemet eller med familiebånd til personer med en slik posisjon ikke er uvanlig, men i de konkrete sakene ble det lagt til grunn at det var mulig å mobilisere et stamme- eller klannettverk, ettersom klansolidaritet er et viktig trekk ved det libyske samfunn.
Klagernes troverdighet i svært mange av sakene fra Libya ble av ulike grunner ansett som svak fordi deres forklaringer ikke samsvarte med den informasjon UNE har om forholdene i landet.
En barnefamilie fikk opphold på humanitært grunnlag. Hovedpersonen hadde anført politisk aktivitet, og ble ansett for å være vernet mot retur i henhold til utlendingsloven § 15 første ledd på grunn av usikkerhet knyttet til situasjonen ved retur.
Der det i teksten er benyttet uttrykket «klager», kan dette inkludere både klager (på UDIs vedtak i førsteinstans) og omgjørings-anmodninger (knyttet til tidligere avslag i UNE).