Serbia og Montenegro
Montenegro erklærte seg som selvstendig stat 3. juni 2006, og Serbia erklærte seg som etterfølgerstaten til Serbia og Montenegro 5. juni 2006. Da majoriteten av saker fra de to landene som UNE behandlet i 2007 kom inn før juni 2006, kan det ikke leses ut av statistikken hvilke saker som kom fra henholdsvis Serbia og Montenegro. Disse sakene blir derfor omtalt samlet her. UNE behandlet omlag 500 asylsaker fra Serbia og Montenegro, hvorav omlag 220 gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene gjaldt klagere fra Kosovo. De fleste ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. 86 klager ble avgjort i nemndmøte.
Situasjonen i Kosovo ble ansett som mer komplisert enn i det øvrige Serbia og Montenegro. UNE la generelt til grunn at det var trygt for etniske albanere å returnere til Kosovo. Dette var i tråd med UNHCRs anbefalinger. Etniske albanere utgjør 90 prosent av befolkningen og anses ikke å ha noe generelt beskyttelsesbehov. Klagene fra kosovoalbanere gjaldt først og fremst anførsler om private konflikter, helsemessige problemer og overgrep mot serbiskvennlige albanere.
En stor andel av nemndmøtene gjaldt etniske minoriteter fra Kosovo. I de fleste klagene var det anført frykt for trakassering og overgrep fra albanere. I tråd med UNHCRs anbefalinger var det UNEs vurdering at kun etniske serbere og serbisktalende rom hadde et generelt beskyttelsesbehov i Kosovo. De fleste kosovoserberne ble henvist til internflukt i serbiskdominerte områder i Nord-Kosovo eller Serbia utenom Kosovo.
Fire etnisk serbiske familier fikk innvilget asyl, idet UNE etter en konkret vurdering ikke fant å kunne henvise dem til å ta opphold i Serbia utenom Kosovo. 31 familier og tre enslige fikk innvilget oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd. UNE la blant annet vekt på deres helsesituasjon og hensynet til barns beste. 25 av familiene fikk opphold etter at behandlingen av sakene deres hadde vært stilt i bero i forbindelse med forskriftsendring om barns tilknytning til riket (se side 6-11).
Russland
UNE behandlet omlag 470 saker fra Russland, hvorav rundt 190 gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De vanligste anførslene omhandlet ulike problemstillinger knyttet til konflikten i republikken Tsjetsjenia. Det store flertallet av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens rundt 80 saker ble avgjort i nemndmøte.
Det ble gitt oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i 164 saker. Den relativt høye andelen innvilgelser av slike tillatelser henger sammen med berostillelsen av saker som gjaldt barnefamilier (se side 6-11). Også en stor andel av omgjøringsanmodningene knyttet seg til berostillelsen.
I sakene fra Russland, utenom Tsjetsjenia, ble det anført politisk forfølgelse og problemer knyttet til korrupsjon innenfor politi- og rettsvesen og organisert kriminalitet. I en sak som ble behandlet i nemndmøte, ble det etter en konkret og individuell vurdering gitt opphold på humanitært grunnlag til en HIV-smittet russisk kvinne. I en annen sak, også den behandlet i nemndmøte, ble en russisk kvinne gitt opphold på humanitært grunnlag på grunn av en usikker retursituasjon etter trafficking-anførsler.
Når det gjaldt Tsjetsjenia, tilsa sikkerhetssituasjonen at ingen ble henvist til å ta opphold der. UNHCR anbefalte at etniske tsjetsjenere som hadde Tsjetsjenia som sitt permanente bosted, fikk internasjonal beskyttelse. Personer omfattet av UNHCRs anbefalinger ble tidligere etter UNEs praksis vernet mot retur til Den russiske føderasjonen. Etter en gjennomgang av den generelle sikkerhetsmessige og humanitære situasjonen for etniske tsjetsjenere i Russland, ble imidlertid slike saker behandlet i nemndmøte med personlig fremmøte, hvilket resulterte i endret praksis i løpet av 2005, en praksis som ble videreført i 2006 og 2007. UNE la til grunn at denne gruppen ikke generelt var i nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling i områder utenfor Tsjetsjenia, og at vilkårene for vern mot retur derfor ikke var oppfylt.
En rekke personer som var omfattet av anbefalingene til UNHCR, fikk likevel opphold på humanitært grunnlag etter en helhetsvurdering av humanitære forhold i den enkelte sak. I vurderingen ble det bl.a. vektlagt hvorvidt personene ble ansett som ressurssvake eller sårbare på annen måte. I slike tilfeller kom UNE til at det ikke var tilrådelig å henvise vedkommende til intern gjenbosetting i Den russiske føderasjonen. Sakene gjaldt hovedsakelig barnefamilier som i det vesentlige ble innvilget opphold på humanitært grunnlag. Hva gjelder gruppen enslige unge menn uten forsørgeransvar, berodde utfallet på konkrete helhetsvurderinger, hvor det blant annet ble lagt vekt på personlige ressurser og eventuell tilknytning til andre deler av Russland. Klagere fra Tsjetsjenia med annen etnisk tilhørighet ble i all hovedsak henvist til øvrige områder i Russland.
Bosnia-Hercegovina
UNE behandlet omlag 40 saker fra Bosnia-Hercegovina. Omlag halvparten av sakene gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Flest saker ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Tre familier fikk etter avgjørelse i nemndmøte innvilget opphold på humanitært grunnlag, etter at behandlingen av sakene hadde vært stilt i bero som følge av forskriftsendringen om barns tilknytning til riket.
I de fleste sakene fra Bosnia-Hercegovina var det anførsler knyttet til problemer med etnisk tilhørighet og minoritetsreturer, samt anførsler av mer humanitær art. Det siste dreide seg i mange tilfeller om opplevelser knyttet til krigen i Bosnia og psykiske problemer som følge av disse. UNE la til grunn at bosniske myndigheter – i hele landet – hadde evne og vilje til å gi sine borgere beskyttelse mot forskjellige typer overgrep og kriminelle handlinger.