I Dublin-konvensjonen av 15. juli 1990 er det nedfelt kriterier for hvilken stat som er ansvarlig for behandling av asylsøknader. Ansvaret er tillagt en medlemsstat i Dublin-samarbeidet blant annet dersom staten har utstedt Schen-gen-visum eller oppholdstillatelse til asylsøkeren, eller asylsøkeren er blitt pågrepet for ulovlig grensepassering i denne staten eller først har fremsatt søknad om asyl der.
Da Norge sluttet seg til Schengen-samarbeidet 25. mars 2001, ble en henvisning til Dublin-konvensjonens bestemmelser tatt inn i utlendingsloven § 17 første ledd bokstav e. Dublin-konvensjonen ble 1. september 2003 erstattet av Dublin II-forordningen. Forordningen viderefører i all hovedsak de prinsipper som er nedfelt i Dublin-konvensjonen.
Dublin II-forordningen inneholder kun prosessuelle regler for hvilken stat som skal behandle asylsøknader, og ikke regler om realitetsbehandling av søknadene. Formålet med forordningen er å motvirke at asylsøkere blir henvist fra en stat til en annen uten å få søknaden sin behandlet, og å motvirke at asylsøknader som blir fremmet i flere medlemsstater, må behandles av mer enn én stats myndigheter.
Den 2. desember 2004 berostilte UDI delvis overføringer til Hellas i medhold av Dublin II-forordningen. Berostillelsen gjaldt personer som hadde søkt om asyl i Hellas, men forlatt landet før de hadde fått svar på søknaden. Bakgrunnen var en presidentforordning som medførte at en asylsøker som forlot gresk territorium uten å informere om sin avreise, mistet sin rett til å få søknaden behandlet. Det forelå dermed en reell risiko for at slike asylsøkere kunne bli returnert til hjemlandet i strid med prinsippet om non- refoulement. På bakgrunn av informasjon om at greske myndigheter hadde forlatt denne praksisen, ble overføringer til Hellas i medhold av Dublin II-forordningen gjenopptatt av UDI i desember 2006 og av UNE i januar 2007.
UNE behandlet i 2007 i overkant av 800 saker i medhold av Dublin II-forordningen. Det store flertallet av sakene ble avgjort av sekretariatet. Omlag 60 saker ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. I omlag 20 saker ble klagen tatt til følge etter en konkret helhetsvurdering og saken returnert til UDI for realitetsbehandling. I noen av sakene var fristen for retur av klagerne til Dublin-landet gått ut. De kunne derfor ikke kreves mottatt av et annet Dublin-land, slik at ansvaret for behandling av sakene lå hos norske myndigheter.
Andre saker som ble tatt til realitetsbehandling, gjaldt barnefamilier der ett eller flere familiemedlemmer hadde alvorlige helseproblemer, og hvor det etter en samlet vurdering ble ansett utilrådelig å uttransportere familien. I saker som gjaldt helseproblemer for øvrig, videreførte UNE tidligere praksis, som innebar at det måtte foreligge forhold av svært alvorlig karakter dersom klagen skulle tas til følge. I saker med anførsler om tilknytning til Norge gjennom familie som oppholdt seg her, mente UNE at det var tilknytning på ankomsttidspunktet som var avgjørende. Ut over disse tilfellene la UNE til grunn at klagerens situasjon måtte være helt spesiell, og at det måtte foreligge meget tungtveiende grunner for at søknaden skulle realitetsbehandles i Norge.