Irak
UNE behandlet omlag 825 saker fra Irak, hvorav om lag 300 gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Omlag 180 av sakene hadde vært berostilt i påvente av utlendingsforskriften § 21b (se side 6–11). I rundt 150 av disse sakene ble vedtakene omgjort. Det ble lagt stor vekt på barnas tilknytning til riket, men også sikkerhetssituasjonen på hjemstedet var viktig i mange av sakene.
Av de resterende sakene ble 28 vedtak omgjort. Sentralt i mange av sakene var sikkerhetssituasjonen i områdene sør for det kurdiske selvstyreområdet i nord. UNHCR fraråder enhver retur til Sør- og Sentral-Irak og anbefaler at personer fra disse områdene gis asyl eller annen form for beskyttelse.
Randsonen er området mellom det kurdiske selvstyreområdet (KRG) i Nord-Irak og Sentral-Irak. De to sentrale byene er Mosul og Kirkuk, men UNE mottar også klager fra personer fra andre områder i randsonen. Det har vært en økning i volden i randsonen gjennom 2006 og 2007. Voldshandlingene varierer i omfang og hyppighet og synes i stor grad å være rettet mot utenlandske styrker, irakisk militære og politi, politikere, journalister og andre profilerte aktører i samfunnet. Det har også vært voldshandlinger som har rammet sivile. Randsonen er et stort område, og sikkerhetssituasjonen varierer.
UNE følger nøye med på sikkerhetssituasjonen i randsonen, og på bakgrunn av den økte volden ble en rekke saker behandlet i nemndmøte, hvor særlig sikkerhetssituasjonen i Kirkuk og Mosul ble vurdert. Det ble ikke i noen av sakene innvilget vern på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen. I samtlige av nemndmøtene ble det konkludert enstemmig med at selv om sikkerhetssituasjonen måtte betegnes som vanskelig og labil, var den ikke ansett for å være av en slik art at sivilbefolkningen i dette området kunne anses å stå i en ”nærliggende fare” for å bli rammet av tilfeldige aksjoner, jf. utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum. I vurderingene ble det sett hen til byenes befolkningstall, omfanget av aksjonene og hvem aksjonene var rettet mot. I noen få saker ble klageren gitt vern på grunn av individuelle forhold.
Mange fikk derimot opphold på humanitært grunnlag. I disse sakene ble det vist til at selv om beskyttelsesbehovet ikke i seg selv tilsa at det ble gitt opphold, kunne man ikke helt se bort fra faren, og sammenholdt med klagerens individuelle forhold kunne det være utilrådelig å returnere vedkommende. De individuelle forholdene som ble tillagt vekt i helhetsvurderingen, var blant annet etnisitet, religion, sårbare grupper som for eksempel kvinner uten nettverk og barnefamilier, familietilknytning til Norge, helsesituasjon og klagerens alder. Ingen klagere fikk oppholdstillatelse alene på grunn av sikkerhetssituasjonen i Mosul eller Kirkuk.
Når det gjelder kurdere fra randsonen, har UNE i noen få saker der klagen ikke er tatt til følge, subsidiært vist til muligheten for å ta opphold i de tre nordligste fylkene i Irak, etter en individuell vurdering i hver enkelt sak. UNE henviser ikke til opphold i selvstyreområdet uten at vedkommende har relevant tilknytning dit, en praksis som er i tråd med UNHCRs anbefalinger.
UNE har også behandlet en del saker vedrørende personer fra Sør- og Sentral-Irak. Mange av sakene er blitt behandlet i nemndmøte. Klagere fra Sentral-Irak er som regel blitt ansett vernet mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum (se side 20). Når det gjelder klagere fra Sør-Irak, viser avgjørelsene at sikkerhetssituasjonen i seg selv ikke tilsier at alle personer fra Sør-Irak har et generelt beskyttelsesbehov. Nemndene har ment at beskyttelsesbehovet som utgangspunkt må vurderes mot det området vedkommende er fra og ikke i relasjon til Sør-Irak som helhet. Sikkerhetssituasjonen var svært forskjelllig i de ulike delene av Sentral- og Sør-Irak. Voldsnivået var særlig høyt der det er en blanding av sunni- og shiamuslimsk befolkning. Mens det eksempelvis er et meget høyt voldsnivå i Bagdad, med daglig høye antall drepte og skadde, er sikkerhetssituasjonen i en del andre provinser tryggere og roligere. I enkelte saker angående Sør-Irak ble klagerne ansett vernet etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum. I noen av sakene ble det gitt opphold på humanitært grunnlag på grunn av individuelle forhold som tilsa at det ville være utilrådelig å returnere vedkommende til hjemstedet.
I mange saker anførte klageren frykt for blodhevn og reaksjoner i forbindelse med private konflikter. Flere av sakene handlet om fare for reaksjoner som følge av at vedkommende hadde brutt med de sosiale normene, særlig normene for omgang med personer av motsatt kjønn. Mange anførte også frykt for hevn på grunn av egen eller familiemedlemmers medlemskap i Baath-partiet. UNE la til grunn at ordinære medlemmer i Baath-partiet ikke hadde et beskyttelsesbehov, og at familiemedlemmer til tidligere Baath-medlemmer i liten grad sto i fare for å bli utsatt for reaksjoner. En rekke klagere har også forklart at de har blitt truet av islamister og/eller terrorister.
For personer fra Nord-Irak la UNE til grunn at myndighetene har evne og vilje til å beskytte sine borgere. Den generelle sikkerhetssituasjonen i dette området ble ansett som relativt god.
Afghanistan
UNE behandlet omlag 760 saker fra Afghanistan, hvorav omlag 430 var anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Omlag 50 saker ble avgjort i nemndmøte. I omlag 250 saker ble klagen helt eller delvis tatt til følge, i en stor andel av disse som følge av stornemndvedtakene.
Det ble innvilget opphold på humanitært grunnlag til klagere som vil være særlig sårbare ved retur. Med få unntak er klagerne derfor arbeidsføre menn uten helseproblemer og uten familie i Norge.
UNHCR anbefaler at ingen afghanere henvises til relokalisering til et område der de ikke har tilknytning. Bakgrunnen for anbefalingen er at de tradisjonelle slektskaps- og stammestrukturene er viktige i det afghanske samfunnet, både som ledd i den sosiale tilpasningen, for å kunne livnære seg og for å oppnå beskyttelse. På bakgrunn av UNHCRs anbefalinger og vurderinger av sikkerhetssituasjonen på distriktsnivå, ble klagere med tilknytning til sikkerhetsmessig stabile områder henvist til å returnere dit. Klagere uten slik tilknytning ble innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, jf stornemndvedtakene.
De nordlige, sentrale og vestlige delene av landet ble i hovedsak ansett å være sikkerhetsmessig stabile. I sør og øst var sikkerhetssituasjonen svært ustabil og preget av militær aktivitet og kamphandlinger. En stor andel av de afghanske asylsøkerne er etniske hazaraer fra distriktet Jaghori i provinsen Ghazni. I september informerte UNHCR i Kabul om at sikkerhetssituasjonen i deler av det sentrale Afghanistan hadde forverret seg den siste tiden, slik at blant annet hele Ghazni-provinsen ble karakterisert som ustabil. På denne bakgrunn har klagene fra personer fra denne provinsen delvis blitt tatt til følge.
Klagerne har anført en rekke asylgrunnlag. Mange av anførslene var sammensatte og knyttet til frykt for forfølgelse fra både private og statlige aktører. En del anførte frykt på grunn av egen politisk virksomhet i islamistiske grupperinger eller tilknytning til kommunistregimet og kommunistpartiet PDPA. Andre har anført at de frykter forfølgelse fra politiske grupperinger, kommandanter og krigsherrer. Mange anførte dessuten private konflikter eller frykt for blodhevn på grunn av eksempelvis jordkonflikter og utenomekteskapelige forhold. Flere har anført konvertering til kristendommen og oversendt dåpsattester eller dokumentasjon på tilhørighet til en menighet i Norge. Bare et fåtall slike saker er blitt behandlet i 2007.
Iran
UNE behandlet omlag 450 saker fra Iran, hvorav rundt 300 gjaldt anmodning om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. 56 saker ble avgjort i nemndmøte, hvorav 12 med personlig fremmøte. Det ble ikke gitt asyl i noen av sakene, men i én sak fant UNE at det måtte innvilges vern mot utsendelse i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd første punktum (se side 20) på grunn av den usikkerheten som knyttet seg til klagerens retursituasjon som følge av hans politiske aktiviteter i Iran og i Norge.
Det ble gitt opphold på humanitært grunnlag i 105 saker. Den relativt høye andelen slike innvilgelser henger sammen med berostillelsen av saker som gjaldt barnefamilier (se side 6-11).
Utlendingsforskriften § 21b medførte at en rekke vedtak ble omgjort i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd, jf. forskriften § 21 annet ledd. Økningen i antall nemndmøter henger også sammen med berostillelsen, da flere saker ble behandlet i nemndmøte i den hensikt å få lagt en praksis på bakgrunn av den nye bestemmelsen.
Iranske borgere anførte en rekke ulike asylgrunnlag. En vanlig anførsel gjaldt konvertering fra islam til kristendom. Konvertering fra islam til en annen religion (apostasi) er i utgangspunktet forbudt i Iran. Det er likevel ikke slik at den som konverterer, av den grunn blir utsatt for forfølgelse. Det er strenge beviskrav for å kunne dømme noen. På bakgrunn av de opplysninger UNE har fra en rekke kilder, herunder menneskerettighetsorganisasjoner og kirkesamfunn, har ingen kristen blitt dømt for apostasi i de senere årene. Det finnes flere tusen konvertitter i Iran, og mange av disse er medlemmer av aktive kirkesamfunn. UNE foretok vurderinger av forfølgelsesfaren i den enkelte sak ut fra alle sakens opplysninger.
En annen vanlig asylanførsel var frykt for alvorlige reaksjoner på grunn av beskyldninger om utroskap eller annen ikke-akseptert seksuell atferd. UNE begrunnet i hovedsak sine avslag med de strenge beviskrav iransk rett oppstiller for å dømme personer for slike forhold.
Videre anførte en del klagere politisk virksomhet som asylgrunnlag. Det dreide seg i hovedsak om deltakelse i demonstrasjoner, oppbevaring og distribuering av løpesedler, medlemskap i ulike politiske partier og generell utøvelse av regimekritisk virksomhet. Det ble i UNEs vedtak blant annet vist til at klagerne ikke hadde drevet virksomhet av slik art eller slikt omfang at de ville være i iranske myndigheters søkelys, at de hadde reist ut av Iran på lovlig vis eller at det av andre årsaker ikke var grunn til å anta at de var i myndighetenes søkelys. I flere tilfeller bemerket UNE at klageren hadde gitt motstridende og lite troverdige opplysninger, noe som hadde medført at vedkommendes troverdighet fremsto som svekket.
UNE behandlet flere klager med problemstillinger som særskilt gjaldt kvinnelige asylsøkere. Anførslene var blant annet mishandling i ekteskapet, vanskeligheter med å få skilsmisse, samt fare for å miste omsorgen for barn ved en eventuell skilsmisse. UNE la til grunn at eventuelle overgrep var å anse som kriminelle handlinger som iranske myndigheter måtte være nærmest til å gi beskyttelse mot. Det ble lagt til grunn at iranske myndigheter hadde evne og vilje til å gi beskyttelse mot kriminelle handlinger. Det ble i vedtakene også vist til at iranske kvinner på visse vilkår kunne få skilsmisse i hjemlandet, og at man kunne ta spørsmålet om barnefordeling opp for domstolene.
Syria
UNE behandlet omlag 60 asylsaker fra Syria, hvorav omlag 40 var anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Rundt 10 av disse sakene gjaldt statsløse palestinere og statsløse kurdere. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. 11 saker ble avgjort i nemndmøte. Omlag 30 klagere fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. I én sak anså UNE at klageren var vernet mot retur av individuelle årsaker, og i én sak ble det gitt tillatelse på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn knyttet til blant annet helse. I de resterende sakene der klagen ble tatt til følge, ble det lagt avgjørende vekt på barns tilknytning til riket.
UNE mente retur var trygt såfremt klageren ikke kunne sies å ha et individuelt beskyttelsesbehov. UNE la til grunn at den generelt utilfredsstillende menneskerettighetssituasjonen i Syria ikke i seg selv ga grunnlag for opphold i Norge. Verken syriske kurdere eller syriske palestinere ble ansett forfulgt i flyktningkonvensjonens forstand alene på bakgrunn av tilhørighet til disse folkegruppene. Dette gjaldt også statsløse i begge grupper. I de fleste sakene ble det anført frykt for forfølgelse fra syriske myndigheter på bakgrunn av politisk aktivitet. UNE la til grunn at medlemskap i de syrisk-kurdiske partiene i seg selv ikke tilsa at det forelå en påregnelig risiko for forfølgelse. UNE vurderte også et fåtall saker hvor det var anført frykt på grunn av blant annet private konflikter og æresrelaterte problemer, men fant etter konkrete vurderinger at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne risikerte forfølgelse ved retur.
Pakistan
UNE behandlet omlag 20 saker fra Pakistan, hvorav rundt halvparten gjaldt anmodning om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. En sak ble avgjort i nemndmøte med personlig fremmøte. I én sak ble det gitt asyl, mens de øvrige klagene ikke ble tatt til følge.
Klagerne anførte flere ulike asylgrunnlag, blant annet frykt for diskriminering og trakassering på grunn av tilhørighet til ahmadiyya-menigheten, frykt for æresdrap fra familien på bakgrunn av overtredelse av sosiale normer, frykt for alvorlige reaksjoner på bakgrunn av private konflikter og frykt for reaksjoner fra myndighetenes side på grunn av falske anklager om kriminelle forhold.
UNE har lagt til grunn at det kan forekomme diskriminering og trakassering av ahmadiyyaer. Til tross for at det kan være problematisk å leve som ahmadiyya i deler av Pakistan, anses de problemene som generelt gjør seg gjeldende, ikke i seg selv å danne grunnlag for asyl. Når det gjelder private konflikter, har klageren i flere tilfeller blitt henvist til å ta kriminelle forhold opp med hjemlandets myndigheter. UNE har også i flere saker vist til at klageren vil kunne få beskyttelse i andre deler av hjemlandet.
Nepal
UNE behandlet omlag 70 asylsaker fra Nepal. De aller fleste ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Ingen av sakene ble avgjort i nemndmøte, og ingen av klagene eller omgjøringsanmodningene ble tatt til følge.
I de fleste sakene var det anførte asylgrunnlaget knyttet til konflikten mellom maoistbevegelsen og nepalske myndigheter. Mange anførte at de hadde hatt problemer med maoistbevegelsen på hjemstedet, blant annet i form av krav om pengestøtte, forsøk på verving, trusler om represalier eller på bakgrunn av politisk oppfatning eller aktivitet. I flere av sakene ble det også anført frykt for forfølgelse fra myndighetenes side grunnet tilknytning til maoistbevegelsen eller mistanke om dette.
På bakgrunn av den politiske situasjonen i landet siden april 2006, herunder at CPN-M (maoistpartiet) i løpet av 2007 ble representert i overgangsparlamentet og fikk flere ministere i overgangsregjeringen, mente UNE at tilknytning til maoistbevegelsen ikke i seg selv representerte en risiko for forfølgelse fra nepalske myndigheter. UNE viste som regel til at klagerne kunne returnere til Kathmandu og ta opphold der, uten å komme i en vesentlig annen situasjon i forhold til maoistbevegelsen enn den øvrige befolkningen i byen.
Sri Lanka
UNE behandlet 26 asylsaker fra Sri Lanke, hvorav halvparten gjaldt anmodning om omgjøring av UNEs egne eller Justisdepartementets tidligere vedtak. En stor andel av sakene gjaldt søknad fra hjemlandet, og disse ble avgjort av sekretariatet uten realitetsbehandling. Flesteparten av de resterende sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Fem av sakene ble avgjort i nemndmøte, hvorav ett med personlig fremmøte. Det ble innvilget asyl i én sak på grunn av svært spesielle omstendigheter. Ingen av de øvrige klagene eller omgjøringsanmodningene ble tatt til følge.
Flertallet av klagerne i sakene som ble realitetsbehandlet, var tamiler fra nordlige områder. I de fleste sakene var det anførte asylgrunnlaget knyttet til konflikten mellom LTTE og srilankiske myndigheter, og klagerne anførte som regel frykt for forfølgelse fra begge parter. UNE foretok konkrete vurderinger av klagernes individuelle bakgrunn og situasjon, herunder spesielt anført tilknytning til LTTE, men fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne risikerte forfølgelse fra noen av partene i konflikten på et individuelt grunnlag.
UNHCR anbefalte i desember 2006 at ingen tamiler fra nord eller øst burde bli returnert før sikkerhetssituasjonen i landet var blitt vesentlig bedre. UNE anså den generelle menneskerettighets- og sikkerhetssituasjonen for sivilbefolkningen i konfliktområdene i nord for å være til hinder for retur dit, men mente at klagerne kunne oppnå trygghet ved å ta opphold i hovedstaden Colombo i sør. På bakgrunn av tilgjengelig informasjon om menneskerettighets- og sikkerhetssituasjonen for tamiler i Colombo, blant annet om hva som skjer i forbindelse med myndighetenes sikkerhets- og kontrolltiltak i byen, mente UNE at det ikke var grunnlag for å verne enhver tamil fra nord eller øst mot retur til Colombo. UNE så hen til den generelle anbefalingen fra UNHCR, men foretok en konkret vurdering i hver enkelt sak av om klageren ville være trygg i Colombo eller ikke. I denne vurderingen så UNE også hen til informasjon fra andre kilder enn UNHCR, herunder informasjon innhentet av Landinfo under en delegasjonsreise til Colombo i januar 2007.
De palestinske områdene
UNE behandlet i overkant av 100 saker fra de palestinske områdene på Vestbredden og Gaza. Av disse var omlag 90 anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De aller fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. I to saker ble det gitt asyl. I rundt 40 saker ble det gitt opphold på humanitært grunnlag, hvorav 15 ble avgjort i nemndmøte uten personlig frammøte. I én sak ble det gitt tillatelse på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn basert på en samlet vurdering av en rekke forhold. I de resterende sakene ble det lagt avgjørende vekt på barns tilknytning til riket.
UNE mente, i tråd med UNHCRs anbefalinger, at det ikke var tilrådelig å returnere asylsøkere til de palestinske områdene. I de to ovennevnte sakene ble det således gitt asyl på bakgrunn av at klageren hadde sannsynliggjort tilknytning til områdene og var registrert av UNRWA. Når de øvrige klagene ikke ble tatt til følge, skyldtes dette at klagerne ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at de kom fra Vestbredden eller Gaza. I saker der det ble gitt tillatelse på bakgrunn av barns tilknytning til riket, ble det lagt liten vekt på at klagerne ikke hadde sannsynliggjort tilhørighet til de palestinske selvstyreområdene.
Sentral-Asia
UNE behandlet omlag 110 saker fra Sentral-Asia, og omlag 60 av disse var anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Antallet klagesaker fra Usbekistan økte og utgjorde hovedtyngden av sakene fra dette området. Saker fra Kirgisistan og Kasakhstan utgjorde en mindre del av saksmengden. I sakene fra Usbekistan var den vanligste anførselen frykt for politisk og religiøs forfølgelse, blant annet som følge av medlemskap i Hizb-ut-Tahrir eller som følge av hendelsene i Andisjan i 2005. Etter konkrete vurderinger i hver enkelt sak kom UNE til at forfølgelse ved retur ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort, som oftest på bakgrunn av at asylgrunnlaget ikke ble vurdert til å være troverdig.
En annen anførsel i sakene fra disse landene var problemer som følge av etnisk minoritetsbakgrunn. Dette gjaldt i hovedsak etniske russere. UNE kom etter konkrete vurderinger til at de reaksjoner klagerne risikerte som følge av etnisk bakgrunn, ikke var av slik art eller slikt omfang at de kunne anses som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen.
I noen saker ble det anført problemer knyttet til korrupsjon og frykt for kriminelle miljøer i hjemlandet. UNE kom i samtlige av disse sakene til at det ikke forelå risiko for forfølgelse eller nærliggende fare for å bli utsatt for alvorlige reaksjoner.
Det ble gitt opphold på humanitært grunnlag i 30 saker (ni familier) fra Sentral-Asia. Den relativt høye andelen innvilgelser av opphold på humanitært grunnlag henger sammen med at det dreide seg om barnesaker som ble avgjort etter at behandlingen hadde vært stilt i bero (se side 6-11).
Tyrkia
UNE behandlet omlag 80 saker fra Tyrkia. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Ingen av klagerne hadde krav på asyl eller vern mot retur.
Klagerne anførte flere ulike asylgrunnlag. En stor andel av sakene gjaldt frykt for reaksjoner fra myndighetene som følge av en eller annen form for tilknytning til PKK. UNE mente i flere av sakene at klageren ikke hadde sannsynliggjort sine anførsler om tilknytning til PKK, og det ble samtidig påpekt at PKK er forbudt i Tyrkia. Det ble i vedtakene vist til at straff for virksomhet for PKK i utgangspunktet anses som legitim strafforfølgelse og ikke forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.
Videre anførte en del klagere frykt for reaksjoner fra myndighetene som følge av politisk aktivitet for partiene HADEP/DEHAP/DTP. UNE la i vedtakene til grunn at klagerne ikke hadde hatt en sentral posisjon i partiet, og at vanlige medlemmer ikke hadde grunn til å frykte forfølgelse.
Fem barnefamilier fikk opphold i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd etter at behandlingen av sakene hadde vært stilt i bero (se side 6-11).
Aserbajdsjan
UNE behandlet omlag 90 saker fra Aserbajdsjan. 35 av disse gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Flertallet av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens vedtaksmyndighet var delegert til sekretariatet i de øvrige sakene.
Den vanligste anførselen var frykt for forfølgelse på grunn av politisk aktivitet. UNE la til grunn at politisk opposisjonelle som ikke har hatt en spesiell posisjon eller et spesielt høyt aktivitetsnivå, ikke på generelt grunnlag utsettes for reaksjoner av slik art eller slikt omfang at det kan karakteriseres som forfølgelse.
Videre var det i noen saker anført problemer som følge av armensk etnisitet. UNE kom etter konkrete vurderinger til at de reaksjoner klagerne risikerte på bakgrunn av sin etnisitet, ikke var av slik art eller slikt omfang at det kunne defineres som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen.
I én sak ble det gitt vern mot retur på grunn av at UNE mente det forelå nærliggende fare for at klageren kunne bli utsatt for umenneskelig behandling. Klagerens frykt for forfølgelse knyttet seg til politisk opposisjonell aktivitet og tidligere overgrep fra representanter for myndighetene. I en annen sak ble det gitt oppholdstillatelse på humanitært grunnlag på bakgrunn av barns tilknytning til Norge.
Libanon
UNE behandlet omlag 75 saker fra Libanon, hvorav omlag 60 var anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Omlag 60 av sakene gjaldt statsløse palestinere. De aller fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens tre saker ble avgjort i nemndmøte uten personlig fremmøte. I 30 av sakene ble det gitt oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. I én sak ble det gitt tillatelse på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn knyttet til helse. I de resterende av disse sakene ble det lagt avgjørende vekt på barns tilknytning til riket.
UNE la til grunn at Libanon var et trygt land for statsløse palestinere som hadde tillatelse til å oppholde seg der. Selv om de statsløse libanesiske palestinerne generelt sett var i en vanskelig økonomisk situasjon, la UNE til grunn at dette i seg selv ikke tilsa at det forelå grunnlag for å gi opphold i Norge. UNE fulgte imidlertid nøye med på hvordan sikkerhetssituasjonen i de palestinske flyktningleirene utvikler seg.
Etter at krigen mellom Israel og Libanon brøt ut sommeren 2006, besluttet UNE midlertidig å stanse behandlingen av asylsaker og andre utlendingssaker der eventuelle endelige avslag ville innebære plikt til å returnere til Libanon. UNE suspenderte også midlertidig plikten til å reise ut i henhold til tidligere vedtak. Behandlingen ble gjenopptatt 11. april 2007, og den midlertidige suspensjonen av utreiseplikten ble opphevet. UNE la til grunn at situasjonen ikke lenger tilsa at klagere fra Libanon hadde behov for beskyttelse på generelt grunnlag, i tråd med UNHCRs anbefaling av 15. november 2006. Etter gjenopptakelsen behandlet UNE sakene på individuelt grunnlag, og behovet for beskyttelse ble vurdert ut fra de opplysningene som forelå i hver enkelt sak.