Somalia
UNE behandlet omlag 490 asylsaker fra Somalia, hvorav anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak utgjorde omlag 300. Totalt ble 75 saker avgjort i nemndmøte, 353 saker av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet og 59 saker av sekretariatet.
UNE tok 289 klager og omgjøringsanmodninger helt eller delvis til følge. Det ble innvilget asyl i fire saker og vern mot retur i seks saker. Det ble videre gitt opphold på humanitært grunnlag i 271 saker, hvorav tillatelsene i 215 var midlertidige med ett års varighet. I 33 saker ble det gitt tillatelse i medhold av utlendingsforskriften § 21b.
I løpet av 2006 endret maktforholdende i Mogadishu seg. Konfliktene som oppstod i kjølvannet av maktskiftet, medførte at man så for seg muligheten for en større regional konflikt på Afrikas Horn. I november 2006 mente UNE at risikoen for en konflikt der en rekke stater og aktører kunne bli involvert, hadde økt betydelig. UNE besluttet derfor den 6. november 2006 midlertidig å suspendere utreiseplikten for borgere av Somalia. Den 22. februar 2007 ble suspensjonen videreført, men da begrenset til å gjelde for somaliske borgere med tilknytning til Sør-Somalia.
Den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i Somalia var gjennom 2007 urolig og fortsatt preget av interne stridigheter blant aktørene i overgangsregjeringen (TFG), mistillit mot TFG i befolkningen, og en sterk opposisjon som også brukte militære midler. Den vanskelige sikkerhetsmessige situasjonen i Mogadishu og nærliggende områder medførte store flyktningstrømmer. Den humanitære situasjonen ble karakterisert som prekær, og den store mengden internflyktninger bidro til å forverre situasjonen. Det var videre rapportert om at FN og deres samarbeidspartnere hadde problemer med å bringe forsyninger til befolkningen på grunn av den generelt dårlige sikkerhetssituasjonen.
UNE har i sin praksis lagt til grunn at den generelle sikkerhetssituasjonen i Sør-Somalia ikke i seg selv tilsier at personer fra området har krav på asyl eller er vernet mot retur. Asyl og vern mot retur ble kun gitt til klagere som hadde sannsynliggjort et individuelt beskyttelsesbehov. De fire sakene hvor det ble innvilget asyl omhandlet to pikebarn grunnet risiko for kjønnslemlestelse, en mann tilhørende Ashraf-klanen på bakgrunn av individuelt beskyttelsesbehov, og en mann fordi hans ektefelle har flyktningstatus. Av de seks sakene der klageren ble ansett som vernet mot retur, var to begrunnet med risikoen for kjønnslemlestelse mens de resterende fire var begrunnet med risikoen for å bli utsatt for ulike overgrep ved retur til Somalia.
UNE mente at den generelle sikkerhetssituasjonen i Sør-Somalia tilsa at personer fra dette området ble gitt tillatelse på humanitært grunnlag. Dette medførte at klagere uten individuelt beskyttelsesbehov, og som derfor tidligere ikke hadde fått medhold av UNE, likevel ble gitt midlertidig tillatelse for ett år. Tillatelsene gir ikke rett til familiegjenforening eller bosettingstillatelse, og det vil bli vurdert konkret om de skal fornyes.
Det ble i løpet av året også gitt ordinære tillatelser på humanitært grunnlag. Dette gjaldt i hovedsak kvinner uten nettverk, barnefamilier, personer med alvorlige helseproblemer og personer som av ulike individuelle grunner ble ansett for å være særskilt sårbare ved retur.
De klagesakene som ikke ble tatt til følge, gjelder personer som ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at de har tilhørighet til et nærmere angitt sted i Sør-Somalia, eller som har tilhørighet til de nordlige deler av Somalia.
Etiopia
UNE behandlet omlag 320 asylsaker fra Etiopia, hvorav rundt 260 gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Hovedvekten av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Mer enn 50 saker ble avgjort i nemndmøte med personlig fremmøte. I fire tilfeller ble det innvilget asyl, og i 14 saker ble klagerne ansett å ha vern mot retur til hjemlandet. Det ble innvilget opphold på humanitært grunnlag i mer enn 75 saker. Nemndleder etter forberedelse av sekretariatet avgjorde 46 av klagene som ble tatt til følge.
I tre av sakene hvor det ble innvilget asyl, var det anførsler om politisk opposisjonell eller myndighetskritisk aktivitet i hjemlandet. I tillegg fikk ektefellen til klageren i en av disse sakene innvilget avledet asylstatus, dvs. asyl på grunnlag av at ektefellen fikk asyl. I alle sakene der det ble gitt vern mot retur til hjemlandet, forelå det anførsler knyttet til politisk opposisjonell aktivitet i hjemlandet og/eller i Norge. I ni av sakene hadde klagerne uttrykt seg kritisk i forhold til hjemlandets myndigheter i eksil og vært eksponert i norske medier. To av klagerne hadde vært politisk aktive for det ulovlige partiet Ethiopian Peoples’ Revolutionary Party (EPRP) i Etiopia, og to andre hadde vært knyttet til det ulovlige partiet Oromo Liberation Front (OLF). I fire saker ble det gitt vern på grunn av familiemedlemmers aktivitet for OLF i Etiopia.
Mer enn 40 av sakene der det ble gitt opphold på humanitært grunnlag, omhandlet barnefamilier der hensynet til barnets beste og dets tilknytning til riket var et av flere vurderingstemaer. Flere av familiesakene besto av en forelder (enslig mor) og ett eller flere barn. Andre momenter som har hatt betydning i en helhetsvurdering, var blant annet helseforhold og anførsler om nære familiemedlemmers politiske aktivitet. I en del saker som ikke gjaldt barnefamilier, var klageren alvorlig psykisk syk eller hadde en alvorlig fysisk lidelse. Det ble også innvilget opphold på humanitært grunnlag i en del saker med anførsler knyttet til politisk opposisjonell aktivitet i Norge.
Den vanligste anførselen i saker fra Etiopia, var frykt for forfølgelse ved retur på grunn av egen eller nære familiemedlemmers politiske aktivitet i hjemlandet. Det ble også i mange tilfeller anført at klageren hadde vært politisk aktiv eller uttrykt seg kritisk om hjemlandets myndigheter etter ankomst til Norge. I en del av tilfellene var den politiske aktiviteten en naturlig forlengelse av den politiske aktiviteten i Etiopia.
Flere klager som inneholdt anførsler om myndighetskritisk aktivitet, ble ikke tatt til følge fordi UNE ikke fant det tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren ved retur ville risikere forfølgelse. Årsaker til dette kunne være at UNE ikke la anførslene til grunn, eller at klagerens aktivitet ikke var av slik art eller slikt omfang at det medførte forfølgelsesfare.
Eritrea
UNE behandlet omlag 40 asylsaker fra Eritrea, hvorav flesteparten gjaldt anmodning om omgjøring av UNEs egne vedtak. Over halvparten av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Åtte saker ble avgjort i nemndmøte med personlig fremmøte. Det ble innvilget asyl i én sak, hvor det ble lagt til grunn at klageren med rette fryktet forfølgelse på grunn av politisk oppfatning. I fire saker ble det innvilget vern mot retur, mens det ble innvilget opphold på humanitært grunnlag i 14 saker.
Det ble i flere saker anført frykt for forfølgelse på grunn av aktivitet ”sur place” (dvs. etter ankomst til Norge). Aktivitetene knyttet seg i hovedsak til politisk virksomhet. I enkelte saker ble det anført at klagerne var blitt medlemmer i pinsemenigheter i Norge.
UNE behandlet om lag ti saker som var registrert som saker fra Etiopia, hvor det etter en konkret vurdering ble lagt til grunn at klagerne mest sannsynlig var borgere av Eritrea. De fleste klagerne hadde holdt fast ved sitt statsborgerskap siden ankomst til Norge, mens det i én sak ble lagt til grunn at vedkommende hadde ervervet eritreisk statsborgerskap i senere tid. Sakene omfattet spørsmål knyttet til troverdigheten av nasjonalitetstilhørigheten. I flere av sakene ble det lagt fram eritreisk nasjonalitetsbevis eller id-kort uten at dette ble tillagt avgjørende vekt.
UNE la til grunn at den generelle menneskerettssituasjonen i Eritrea fremsto som bekymringsfull. Det syntes å forekomme et ikke uvesentlig innslag av brudd på grunnleggende menneskerettigheter, og rettsikkerheten for den enkelte fremsto som svak.
Den Demokratiske Republikken Kongo (DRC)
UNE behandlet omlag 40 asylsaker fra den Demokratiske Republikk Kongo, hvorav nærmere halvparten gjaldt anmodning om omgjøring av UNEs egne vedtak. Tre saker ble avgjort i nemndmøte med personlig fremmøte, mens om lag 25 saker ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Det ble gitt henholdsvis asyl og vern mot utsendelse i to saker. I motsetning til foregående år ble det ikke gitt oppholdstillatelser på humanitært grunnlag.
Påberopte asylgrunnlag var hovedsakelig relatert til opposisjonell virksomhet for bl.a. grupperingene Sauvons le Congo og UDPS. Det ble også vist til de væpnede opptøyene som utspant seg i hovedstaden Kinshasa i mars 2007. UNE mente at situasjonen i Kongos vestlige områder var tilstrekkelig trygg med hensyn til retur, såfremt klageren ikke hadde et individuelt beskyttelsesbehov. Den generelle retursituasjonen i Kongos østlige deler ble imidlertid ansett som sikkerhetsmessig og humanitært problematisk. Anførsler fra områder utenfor sentralmyndighetenes kontroll var i sistnevnte forbindelse hovedsakelig relatert til etniske konflikter samt frykt for ulike militsgrupperinger. Slike klagesaker som ikke førte frem, var hovedsakelig begrunnet med manglende sannsynliggjøring eller at klageren kunne henvises til relokalisering til Kinshasa på bakgrunn av sin tilknytning dit.
Burundi
UNE behandlet omlag 40 saker med Burundi som anført opprinnelsesland, hvorav nærmere halvparten gjaldt anmodning om omgjøring av UNEs egne vedtak. Tre saker ble avgjort i nemndmøte med personlig fremmøte mens omlag 30 saker ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Det ble ikke innvilget asyl eller vern mot utsendelse i noen av sakene. Opphold på humanitært grunnlag ble innvilget i ni tilfeller i medhold av utlendingsforskriften § 21b.
Grunnet den langvarige borgerkrigen i Burundi ble samtlige burundiere innvilget ordinær tillatelse inntil nylig. Majoriteten av sakene som er blitt påklaget til UNE de senere årene, har derfor vært tilfeller der klagernes nasjonalitet var bestridt. En generelt forbedret sikkerhetssituasjon i landet har resultert i endret forvaltningspraksis. Som følge av dette har UNE realitetsbehandlet enkelte saker med hensyn til retur til Burundi. Som tidligere har imidlertid også nasjonalitetsspørsmålet stått sentralt, og manglende kjennskap til nasjonalspråk og lokale forhold er blitt bemerket.
Sudan
UNE behandlet omlag 30 asylsaker fra Sudan. Det har vært en nedgang i antall saker fra foregående år, men type saker og asylanførsler skilte seg ikke ut fra tidligere. Sett i sammenheng med at UNE videreførte sin tidligere praksis, medførte dette at i alt 27 saker ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Én sak ble avgjort i nemndmøte med personlig fremmøte, mens de resterende ble avgjort av sekretariatet. Det ble ikke innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag i noen av sakene. I en sak som gjaldt tilbakekall av innvilget asyl ble UDIs vedtak omgjort, med den følge at klageren fortsatt hadde arbeidstillatelse med asylstatus.
I henhold til tidligere praksis mente UNE at retur til Sudan generelt var trygt, men med visse unntak for personer fra Darfur. Personer fra Darfur ble i mindre grad henvist til internflukt til Khartoum, noe som er i tråd med UNHCRs anbefalinger. UNE tok imidlertid ikke til følge en del klager med anførsler knyttet til Darfur, med den begrunnelse at tilknytningen til området ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort.
Enkelte saker omhandlet unndragelse av militærtjeneste. UNE mente at desertering og straff i den forbindelse som hovedregel ikke dannet grunnlag for asyl. I øvrige saker ble det anført politisk aktivitet og problemer på grunn av tilhørighet til etniske minoriteter. Ut fra konkrete omstendigheter i disse sakene la UNE til grunn at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at personene risikerte forfølgelse ved retur.
Rwanda
UNE behandlet omlag 60 saker fra Rwanda, hvorav nærmere halvparten gjaldt anmodning om omgjøring av UNEs egne vedtak. Sju saker ble avgjort i nemndmøte, hvorav én sak ble behandlet uten personlig fremmøte. Omlag 40 saker ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet.
Påberopte forhold var hovedsakelig relatert til opposisjonell virksomhet for blant annet CDA og MDR samt journalistisk aktivitet. Andre anførsler gjaldt rettsoppgjøret etter det rwandiske folkemordet. Det ble i den forbindelse blant annet anført frykt for represalier ved faktisk/mulig fremstilling ved de lokale Gacaca-domstolene samt faren for avledet forfølgelse grunnet slektskap med tiltalte familiemedlemmer. Øvrige asylgrunnlag var relatert til det etnisk baserte motsetningsforholdet mellom hutuer og tutsier, eiendomstvister ved repatriering samt desertering.
Asyl eller vern mot utsendelse ble ikke gitt. Etter konkrete helhetsvurderinger ble opphold på humanitært grunnlag innvilget i 19 saker. Hensyn som ble vektlagt var reell og tillagt politisk virksomhet, seksuell legning samt helsemessige forhold. I tillegg ble det i 12 saker gitt tillatelse i medhold av utlendingsforskriften § 21b (se side 6-11).
Algerie
UNE behandlet omlag 50 saker fra Algerie. Hovedtyngden av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Tidligere vedtak ble i all hovedsak opprettholdt. Ni vedtak ble delvis omgjort etter behandling i nemndmøte uten personlig fremmøte.
De fleste sakene gjaldt unge enslige menn. En vanlig anførsel var frykt for overgrep fra militante islamister og terrorgrupper, herunder anførsler om forsøk på tvangsrekruttering til slike grupper. En annen vanlig anførsel var frykt for å bli utsatt for overgrep fra hjemlandets myndigheter på grunn av mistanke om tilknytning til slike grupper. I noen saker ble det anført problemer av økonomisk og sosial art, som ikke gir grunnlag for asyl. Andre anførsler var familieproblemer og private konflikter. I de fleste sakene mente UNE at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet.
I flere saker gjaldt anførslene forhold som lå flere år tilbake i tid, og som ikke var egnet til å sannsynliggjøre fare for fremtidige overgrep. Terrorangrep utført av væpnede islamistiske grupper utgjorde et problem i 2007, men omfanget var betydelig mindre enn på 1990-tallet. Overgrep begått av ekstreme grupper rammet i hovedsak vilkårlig, og den reelle risikoen for at enkeltpersoner skulle bli rammet ble dermed ansett som liten.
UNE mente at den generelle sikkerhetssituasjonen i Algerie ikke var til hinder for retur. I saker hvor det ble anført frykt for overgrep fra algeriske myndigheter eller for tvangsrekruttering til terrorgrupper, ble klagene i all hovedsak ikke tatt til følge fordi asylgrunnlaget ikke ble ansett tilstrekkelig sannsynliggjort. I flere saker bemerket UNE at klagerens asylforklaring manglet troverdighet.
To barnefamilier, som hadde fått sakene sine stilt i bero, fikk oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 21b (se side 6-11).
Libya
UNE behandlet i underkant av 40 saker fra Libya. Av disse var noe over halvparten ordinære klagesaker, mens de resterende var anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Et lite antall saker ble avgjort i sekretariatet, mens en sak ble avgjort i nemndmøte med personlig fremmøte. Ingen av klagene eller omgjøringsanmodningene ble tatt til følge.
De langt fleste klagerne var relativt unge enslige menn. Blant de vanligste anførslene var frykt for reaksjoner fra myndighetene som følge av opposisjonell regimekritisk aktivitet, ugrunnet mistanke om slik aktivitet fra myndighetenes side eller tilknytning til personer som har bedrevet slik aktivitet. I UNEs vedtak er det vist til at en er kjent med at det libyske regimet slår hardt ned på politisk opposisjonell aktivitet, men i de konkrete sakene var det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne hadde vært i myndighetenes søkelys på slike grunnlag.
Anførslene i en del av klagene var knyttet til frykt for maktmisbruk fra personer med maktposisjoner i det libyske samfunn. UNE viste til at en er kjent med at maktmisbruk fra personer høyt i systemet eller med familiebånd til personer med en slik posisjon ikke er uvanlig, men i de konkrete sakene ble det lagt til grunn at det var mulig å mobilisere et stamme- eller klannettverk, ettersom klansolidaritet er et viktig trekk ved det libyske samfunn.
Klagernes troverdighet i svært mange av sakene fra Libya ble av ulike grunner ansett som svak fordi deres forklaringer ikke samsvarte med den informasjon UNE har om forholdene i landet.