Serbia og Montenegro
UNE behandlet omlag 560 asylsaker fra Serbia og Montenegro, hvorav omlag 240 gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene gjaldt klagere fra Kosovo. De fleste klagene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Om lag 100 klager ble avgjort i nemndmøte, og de fleste av disse gjaldt etniske minoriteter fra Kosovo.
Situasjonen i Kosovo ble ansett som mer komplisert enn i det øvrige Serbia og Montenegro. UNE la generelt til grunn at det var trygt for etniske albanere å returnere til Kosovo. Dette var i tråd med UNHCRs anbefalinger. Etniske albanere utgjør 90 prosent av befolkningen og anses ikke å ha noe generelt beskyttelsesbehov. Klagene fra kosovoalbanere gjaldt først og fremst anførsler om etnisk trakassering, helsemessige problemer og overgrep mot serbiskvennlige albanere.
UNE har videre behandlet noen få klager fra etniske albanere fra serbiskdominerte områder som anførte frykt for trakassering fra serbere. Dette gjaldt i all hovedsak albanere fra den nordlige delen av Mitrovica by. UNE la generelt til grunn at albanerne fra Nord-Mitrovica kunne søke opphold i den sørlige delen av byen eller i andre albanskdominerte deler av Kosovo. Generelle sosiale og økonomiske problemer ved å flytte til et nytt område, for eksempel mangel på arbeid eller egen bolig, ga ikke grunnlag for opphold.
En stor andel av nemndmøtene gjaldt minoriteter fra Kosovo. I de fleste klagene fra etniske minoriteter var det anført frykt for trakassering og overgrep fra albanere. I tråd med UNHCRs anbefalinger var det UNEs vurdering at kun etniske serbere og serbisktalende rom hadde et generelt beskyttelsesbehov i Kosovo. De fleste kosovoserberne ble henvist til internflukt i serbiskdominerte områder i Nord-Kosovo eller Serbia utenom Kosovo.
Fem etnisk serbiske familier og en enslig mann fikk innvilget asyl, siden UNE etter konkret vurdering ikke fant å kunne henvise dem til å ta opphold i Serbia utenom Kosovo. En av disse sakene ble behandlet i stornemnd. Fire etnisk serbiske familier fikk innvilget oppholdstillatelse etter lovens § 8 annet ledd. UNE la blant annet vekt på deres helsesituasjon og hensynet til barna. I to saker ble det innvilget opphold til personer med annen minoritetsbakgrunn. En familie etniske rom fikk tillatelse ut fra at UNE etter en samlet vurdering fant at klagerne, blant annet gjennom sitt tidligere arbeid i Kosovo, ville være i en utsatt posisjon ved retur. En familie etniske goranere ble innvilget opphold ut fra bestemmelsen om sterke menneskelige hensyn.
For Serbia utenom Kosovo ble det innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i tre familesaker for til sammen ti personer, i hovedsak med henvisning til klagernes helsesituasjon. Det ble også innvilget oppholdstillatelse etter samme bestemmelse for en familie med tre personer fra Montenegro.
Russland
UNE behandlet omlag 270 saker fra Russland, hvorav rundt 120 gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De vanligste anførslene omhandlet ulike problemstillinger knyttet til konflikten i republikken Tsjetsjenia. Det store flertallet av sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, og over 40 saker ble avgjort i nemndmøte.
I sakene fra Russland, utenom Tsjetsjenia, ble det anført politisk forfølgelse og problemer knyttet til korrupsjon innenfor politi- og rettsvesen og organisert kriminalitet.
Når det gjaldt Tsjetsjenia, tilsa sikkerhetssituasjonen at ingen ble henvist til å ta opphold der. UNHCR anbefalte at etniske tsjetsjenere som hadde Tsjetsjenia som sitt permanente bosted, fikk internasjonal beskyttelse. Personer omfattet av UNHCRs anbefalinger ble tidligere etter UNEs praksis vernet mot retur til Den Russiske Føderasjonen. Etter en gjennomgang av den generelle sikkerhetsmessige og humanitære situasjonen for etniske tsjetsjenere i Russland, ble imidlertid slike saker behandlet i nemndmøte med personlig frammøte, hvilket resulterte i endret praksis i løpet av 2005, en praksis som ble videreført i 2006. UNE la til grunn at denne gruppen generelt ikke var i nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling i områder utenfor Tsjetsjenia, og at vilkårene for vern mot retur derfor ikke var oppfylt. En rekke personer som var omfattet av anbefalingene til UNHCR fikk likevel opphold på humanitært grunnlag fordi UNE, etter en helhetsvurdering av den humanitære situasjonen i den enkelte sak, kom til at det ikke var tilrådelig å henvise vedkommende til intern gjenbosetting i Den Russiske Føderasjonen. Sakene gjaldt hovedsakelig barnefamilier. Klagere fra Tsjetsjenia med annen etnisk tilhørighet ble i all hovedsak blitt henvist til trygge områder i Russland forøvrig.
I en sak ble det gitt vern mot retur til Russland på grunn av nærliggende fare for å bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur. Klagerens frykt for forfølgelse i denne saken skyldtes bistand til tsjetsjensk gerilja og tidligere overgrep fra myndighetsrepresentanter. I en sak ble det gitt asyl på grunn av politisk aktivitet og bistand til opprørsbevegelsen i Tsjetsjenia. UNE mente i denne saken at det ved en retur til Tsjetsjenia forelå risiko for forfølgelse som kunne knyttes til konvensjonsgrunnen «politisk oppfatning». UNE fant det ikke rimelig å henvise til internflukt gjennom opphold i andre områder av føderasjonen.
Bosnia-Hercegovina
UNE behandlet omlag 60 saker fra Bosnia-Hercegovina. Omlag 20 av sakene gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Med få unntak ble klagene avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. En familie fikk etter avgjørelse i nemndmøte innvilget opphold på humanitært grunnlag.
I de fleste sakene fra Bosnia-Hercegovina var det anførsler knyttet til problemer med etnisk tilhørighet og minoritetsreturer, ulike politiske problemer, problemer knyttet til militærtjeneste og anførsler av mer humanitær art. Det siste dreide seg i mange tilfeller om opplevelser knyttet til krigen i Bosnia og psykiske problemer som følge av disse. UNE la til grunn at bosniske myndigheter – i hele landet – hadde vilje og evne til å gi sine borgere beskyttelse mot forskjellige typer overgrep og kriminelle handlinger.
Albania
UNE behandlet omlag 50 asylsaker fra Albania. Alle sakene ble avgjort av sekretariatet eller av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Ingen av klagene ble tatt til følge.
De fleste sakene fra Albania gjaldt anførsler om frykt for overgrep på grunn av familieproblemer, blodhevnkonflikter eller organisert kriminalitet. UNE la i slike saker til grunn at albanske myndigheter hadde tilstrekkelig evne og vilje til å bekjempe alle typer kriminalitet i samfunnet, og klagerne ble henvist til å søke bistand gjennom albanske myndigheter og domstoler.