I Dublin-konvensjonen av 15. juli 1990 er det nedfelt kriterier for hvilken stat som er ansvarlig for behandling av asylsøknader. Ansvaret er tillagt en medlemsstat i Dublin-samarbeidet, blant annet dersom staten har utstedt Schengen-visum eller oppholdstillatelse til asylsøkeren, eller asylsøkeren er blitt pågrepet for ulovlig grensepassering i denne staten eller først har fremsatt søknad om asyl der.
Da Norge sluttet seg til Schengen-samarbeidet den 25. mars 2001, ble en henvisning til Dublin-konvensjonens bestemmelser tatt inn i utlendingsloven § 17 første ledd bokstav e. Dublin-konvensjonen ble den 1. september 2003 erstattet av Dublin-forordningen. Dublin-forordningen viderefører i all hovedsak de prinsipper som er nedfelt i Dublin-konvensjonen.
Forordningen inneholder kun prosessuelle regler for hvilken stat som skal behandle asylsøknader, og ikke regler om realitetsbehandling av søknadene. Formålet med forordningen er å motvirke at asylsøkere blir henvist fra en stat til en annen uten å få søknaden sin behandlet, og å motvirke at asylsøknader som blir fremmet i flere medlemsstater, må behandles av mer enn én stats myndigheter.
UNE behandlet i 2006 omlag 680 saker i medhold av Dublin-konvensjonen og Dublin-forordningen. Det store flertallet av disse sakene ble avgjort av sekretariatet. Fem saker ble avgjort i nemndmøte uten personlig fremmøte, og omlag 50 saker av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet.
I omlag 30 saker ble klagen tatt til følge og saken returnert til UDI for realitetsbehandling. I de fleste av disse tilfellene var fristen for retur av klagerne til Dublin-landet gått ut. De kunne derfor ikke kreves mottatt av et annet Dublin-land, slik at ansvaret for behandling av sakene lå hos norske myndigheter.
I saker som gjaldt helseproblemer fulgte UNE opp tidligere praksis. Den innebar at det måtte foreligge forhold av svært alvorlig karakter, slik at uttransportering ble ansett som utilrådelig, dersom det skulle gis adgang til realitetsbehandling. I saker med anførsler om tilknytning til Norge gjennom familie som oppholdt seg her, mente UNE at det er tilknytning på ankomsttidspunktet som er avgjørende. Fire saker ble tatt til realitetsbehandling fordi det ble fremlagt DNA-bevis på anført tilknytning til Norge. Ut over disse tilfellene la UNE til grunn at klagerens situasjon måtte være helt spesiell, og at det måtte foreligge meget tungtveiende grunner for at søknaden skulle realitetsbehandles i Norge.