Irak
UNE behandlet omlag 780 saker fra Irak, hvorav omlag 190 saker gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Syv saker ble avgjort i nemndmøte. Det ble gitt vern mot retur i én sak. Vedkommende fikk avledet status fra ektefellen, som tidligere hadde fått innvilget vern. I fem saker ble det gitt opphold på humanitært grunnlag, i all hovedsak grunnet helsemessige forhold.
I en stor andel av sakene anførte klageren frykt for Baath-regimet. I lys av dette regimets fall la UNE til grunn at det tidligere regimet og dets representanter ikke lenger utgjør en fare for den enkeltes liv og sikkerhet.
I mange saker anførte klageren frykt for blodhevn og reaksjoner i forbindelse med private konflikter. Flere av sakene omhandlet fare for reaksjoner som følge av at vedkommende hadde brutt med de sosiale normene. For personer fra Nord-Irak la UNE til grunn at myndighetene har evne og vilje til å beskytte sine borgere. Den generelle sikkerhetssituasjonen i dette området ble ansett som relativt god.
I sine anbefalinger fra desember 2006 opprettholdt UNHCR det syn at retur kan skje til de tre nordligste fylkene for personer med tilknytning til dette området. Sikkerhetssituasjonen i øvrige deler av Irak ble ansett generelt dårligere, og UNHCR frarådet å returnere til alle deler av Irak, med unntak av de tre nordligste fylkene. De saker som ble behandlet i UNE der klageren hadde tilhørighet til Irak utenfor selvstyreområdet, omfattet personer fra den såkalte randsonen, et område som grenser til selvstyreområdet. UNE så hen til UNHCRs anbefalinger, men etter grundig vurdering av informasjon fra en rekke kilder, la UNE til grunn at den generelle situasjonen i randsonen ikke var av en slik art at tilknytning til dette området i seg selv ga grunnlag for vern mot retur.
Afghanistan
UNE behandlet omlag 700 klagesaker fra afghanske asylsøkere. Av disse var omlag 170 anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens omlag 50 saker ble avgjort i nemndmøte.
UNHCR anbefalte at det ble gitt opphold på humanitært grunnlag til afghanere som ville være særlig sårbare ved retur til hjemlandet. Særlig sårbare grupper var blant annet enslige kvinner, enslige barn og enslige eldre, samt personer med fysiske og psykiske sykdommer. De sårbare gruppene var kjennetegnet av at de ikke hadde slektninger eller andre med vilje og evne til å forsørge dem. Norske utlendingsmyndigheter fulgte UNHCRs anbefaling om de sårbare gruppene, hvilket innebar at deres søknader ble innvilget i UDI. I henhold til UDIs praksis fikk også barnefamilier opphold på humanitært grunnlag, mens familier uten barn kunne få avslag. Med få unntak var det derfor arbeidsføre menn uten helseproblemer og uten familie i Norge, som fikk avslag i UDI og klager behandlet av UNE.
UNEs praksis viser at klagere uten et individuelt beskyttelsesbehov, og som ikke tilhørte sårbare grupper, fikk endelige avslag på sine søknader om asyl og opphold på humanitært grunnlag. Kabul by ble ansett for å være sikkerhetsmessig stabilt, og klagere ble henvist til å returnere dit, også de som ikke hadde tilknytning til byen. UNHCR vurderte sikkerhetssituasjonen i Afghanistan fortløpende, og en stor andel av de nordlige, sentrale og vestlige delene av landet ble av UNHCR ansett å være sikkerhetsmessig stabile. I sør og øst var sikkerhetssituasjonen svært dårlig og preget av militær aktivitet og kamphandlinger. En stor andel av klagerne var etniske hazaraer fra distriktet Jaghori i provinsen Ghazni. Sikkerhetssituasjonen i deler av Ghazni forbedret seg i 2006. I henhold til UNHCRs sikkerhetsrapporter var det tilfelle i distriktene hvor majoritetsbefolkningen var hazaraer. I de pashtundominerte distriktene var sikkerhetssituasjonen fortsatt ustabil.
UNHCR anbefalte at ingen afghanere ble henvist til relokalisering til et område hvor de ikke hadde tilknytning. Bakgrunnen for anbefalingen var at de tradisjonelle slektskaps- og stammestrukturene var viktig i det afghanske samfunnet, både som ledd i den sosiale tilpasningen, for å kunne livnære seg og for å oppnå beskyttelse. På bakgrunn av UNHCRs anbefalinger og vurderinger av sikkerhetssituasjonen på distriktsnivå, begynte UNE i desember å henvise klagere til å returnere til sikkerhetsmessig stabile områder der de ble ansett å ha tilknytning.
Norge undertegnet en treparts returavtale med afghanske myndigheter og UNHCR i august 2005. Avtalen omhandler hovedsakelig forhold knyttet til frivillige returer, men den åpnet også for tvangsreturer. Sommeren 2006 begynte Politiets utlendingsenhet (PU) med tvangsreturer av afghanske asylsøkere med endelig avslag. I protest mot tvangsreturene ble det gjennomført en landsomfattende sultestreik blant afghanske asylsøkere. Av praktiske grunner var det kun personer med tilknytning til Kabul som ble uttransportert i 2006.
Mange av klageanførslene var sammensatte og knyttet seg til frykt for forfølgelse fra både private og statlige aktører. En del anførte frykt på grunn av egen politisk virksomhet i islamistiske grupperinger. Andre anførte tilknytning til kommunistregimet og kommunistpartiet PDPA, og enkelte har også anført tilknytning til kommunistregimets etterretningstjeneste KhAD. Andre har anført at de fryktet forfølgelse fra politiske grupperinger, kommandanter og krigsherrer. Det er også blitt anført etnisk og religiøs forfølgelse og konvertering til kristendommen. Mange har konvertert i Norge og oversendt dåpsattester eller dokumentasjon på tilhørighet til en menighet i Norge. Noen anførte at de konverterte i hjemregionen. Mange anførte dessuten private konflikter eller frykt for blodhevn på grunn av eksempelvis jordkonflikter og utenomekteskapelige forhold.
Når det gjaldt jordkonflikter, har UNE i sine vedtak vist til at det i liten grad er rapportert om alvorlige reaksjoner som kan karakteriseres som forfølgelse på bakgrunn av slike konflikter. Videre har UNE vist til at jordkonflikter ofte blir løst gjennom det lokale eldrerådet. I saker med anførsler om utenomekteskapelige forhold fant UNE det lite sannsynlig at det forekommer utenomekteskapelige forhold i utstrakt grad, på grunn av restriksjoner på bevegelsesfrihet og kvinners generelle stilling i det afghanske samfunnet. Vedrørende anførsler knyttet til private konflikter, kom UNE i mange av sakene til at klageren hadde gitt lite troverdige opplysninger knyttet til sitt asylgrunnlag. Når det gjaldt tidligere medlemskap i PDPA, viste UNE i flere vedtak til at medlemskap i seg selv og på generelt grunnlag ikke tilsier forfølgelsesfare i Afghanistan i dag. Unntak fra dette kunne være personer som hadde hatt en høytstående posisjon for partiet og som hadde vært i alvorlig konflikt med sentrale maktpersoner eller grupperinger. Om anførsler knyttet til Taliban har UNE i flere saker vist til at talibanregimet falt høsten 2001. I tiden etter Talibans fall hadde flere tidligere talibanere brutt med bevegelsen og skiftet side, uten at deres fortid hadde utløst fare for forfølgelse fra de nye myndighetene, private grupperinger eller lokalsamfunn. Det var heller ikke grunnlag for å hevde at det generelt sett foregikk utbredt etnisk diskriminering.
UNE tok omlag 40 klager helt eller delvis til følge. Av disse ble 33 avgjort i nemndmøte, mens åtte klager ble tatt til følge av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet. Av klagerne som fikk sine vedtak omgjort i UNE, var det fem kvinner og ett barn (som ble født etter at UDI hadde avslått foreldrenes søknad). De øvrige klagerne var menn. Det ble innvilget asyl i åtte saker – seks menn og to kvinner. I tre av sakene ble asyl innvilget på bakgrunn av religiøs konvertering. En kvinne ble innvilget asyl fordi hun risikerte tvangsgifte ved retur til hjemlandet. Den andre kvinnen fryktet forfølgelse fra egen familie fordi hun hadde giftet seg uten familiens samtykke. I to tilfeller ble det innvilget asyl fordi klageren hadde ektefelle med flyktningstatus, og i en sak fikk klageren asyl på grunn av tidligere politisk virksomhet. I ni saker ble klageren ansett vernet mot retur til hjemlandet. I fire av sakene var bakgrunnen konvertering til kristendommen etter at klageren var reist fra hjemlandet (sûr place), i fire saker var det anført privat hevn og familiekonflikt, og i et tilfelle var det anført frykt for reaksjoner i Afghanistan på grunn av en kriminell handling i Norge. I 24 saker ble klageren innvilget opphold ut fra humanitære anførsler. I ni saker ble klageren ansett å være særlig sårbar, og retur var således ikke tilrådelig. I tre av sakene ble det gitt en tidsbegrenset tillatelse på ett år (uten rett til bosettingstillatelse og familiegjenforening) for at nødvendig medisinsk behandling skulle kunne gjennomføres. I fem saker ble klagerne innvilget oppholdstillatelse fordi de ble ansett for å være mindreårig. Videre ble det i syv saker innvilget opphold av hensyn til barn og familiens enhet, og i tre saker fant nemndmøtene at det forelå «restfare».
Iran
UNE behandlet omlag 570 saker fra iranske asylsøkere, hvorav rundt 260 gjaldt anmodning om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. 26 saker ble avgjort i nemndmøte, hvorav 17 saker i nemndmøte med personlig frammøte. Det ble ikke gitt asyl eller vern mot utsendelse i noen av sakene. Det ble gitt oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i 11 saker. Tillatelsene ble gitt etter helhetsvurderinger hvor flere momenter ble tillagt vekt, herunder helsemessige forhold, hensynet til «barnets beste» etter barnekonvensjonen og usikkerhet knyttet til klagerens retursituasjon. Tre av tillatelsene ble gitt midlertidig for ett år. Det ble her lagt avgjørende vekt på at barnet skulle fullføre nødvendig medisinsk behandling.
Iranske borgere anførte en rekke ulike asylgrunnlag. En vanlig anførsel gjaldt konvertering fra islam til kristendom. Konvertering fra islam til en annen religion (apostasi) er i utgangspunktet forbudt i Iran. Det er likevel ikke slik at den som konverterer av den grunn blir utsatt for forfølgelse. Det er strenge beviskrav for å kunne dømme noen. På bakgrunn av de opplysninger UNE har fra en rekke kilder, herunder menneskerettighetsorganisasjoner og kirkesamfunnene selv, har ingen kristen blitt dømt for apostasi i de senere årene. Det finnes flere tusen konvertitter i Iran, og mange av disse er medlemmer av aktive kirkesamfunn. UNE foretok vurderinger av forfølgelsesfaren i den enkelte sak ut fra alle sakens opplysninger.
En annen vanlig asylanførsel var frykt for alvorlige reaksjoner på grunn av beskyldninger om utroskap eller annen ikke-akseptert seksuell atferd. UNE begrunnet i hovedsak sine avslag med de strenge beviskrav iransk rett oppstiller for å dømme personer for slike forhold.
Videre anførte en del klagere politisk virksomhet som asylgrunnlag. Det dreide seg i hovedsak om deltakelse i demonstrasjoner, oppbevaring og distribuering av løpesedler, medlemskap i ulike politiske partier og generell utøvelse av regimekritisk virksomhet. Det ble i UNEs vedtak blant annet vist til at klagerne ikke hadde drevet virksomhet av en slik art eller et slikt omfang at de ville være i iranske myndigheters søkelys, at de hadde reist ut av Iran på lovlig vis eller at det av andre årsaker ikke var naturlig å anta at de var i myndighetenes søkelys. I flere tilfeller bemerket UNE at klageren hadde gitt motstridende og lite troverdige opplysninger, noe som hadde medført at vedkommendes troverdighet framstod som svekket.
UNE behandlet flere klager med problemstillinger som særskilt gjaldt kvinnelige asylsøkere. Anførslene var blant annet mishandling i ekteskapet, vanskeligheter med å få skilsmisse, samt fare for å miste omsorgen for barn ved en eventuell skilsmisse. UNE la til grunn at eventuelle overgrep var å anse som kriminelle handlinger som iranske myndigheter måtte være nærmest til å gi beskyttelse mot. Det ble lagt til grunn at iranske myndigheter hadde evne og vilje til å gi beskyttelse mot kriminelle handlinger. Det ble i vedtakene også vist til at iranske kvinner på visse vilkår kunne få skilsmisse i hjemlandet og at man kunne ta spørsmålet om barnefordeling opp for domstolene.
Syria
UNE behandlet omlag 120 asylsaker fra Syria, hvorav omlag 50 var anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. I overkant av 40 av disse sakene gjaldt statsløse palestinere og kurdere. De fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Åtte saker ble avgjort i nemndmøte. Seks klagere ble innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter konkrete helhetsvurderinger hvor bl.a. hensyn til barn, lang saksbehandlingstid og usikkerhet omkring forholdene ved retur til hjemlandet var tillagt vekt.
UNE mente retur til Syria var trygt såfremt klageren ikke kunne sies å ha et individuelt beskyttelsesbehov. UNE la til grunn at den generelt utilfredsstillende menneskerettighetssituasjonen i Syria ikke i seg selv ga grunnlag for opphold i Norge. Verken syriske kurdere eller syriske palestinere ble ansett forfulgt i flyktningkonvensjonens forstand alene ut fra at de tilhørte disse folkegruppene. Dette gjaldt også statsløse i begge grupper. Hovedvekten av anførslene fra Syria relaterte seg til frykt for myndighetsbasert forfølgelse på bakgrunn av politisk aktivitet, men UNE la til grunn at medlemskap i de syrisk-kurdiske partiene i seg selv ikke var tilstrekkelig til å få beskyttelse. UNE vurderte også et fåtall saker hvor det var anført frykt på grunn av militærnekt, private konflikter og æresrelaterte problemer, men fant etter konkrete vurderinger at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne risikerte forfølgelse ved retur.
Pakistan
UNE behandlet omlag 110 saker fra pakistanske asylsøkere. De fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. 16 saker ble avgjort i nemndmøte med personlig frammøte.
Det ble innvilget asyl til to kvinner. I begge sakene ble det anført frykt for forfølgelse fra klagerens familie på bakgrunn av klagerens overtredelse av sosiale normer og derav følgende tap av ære for vedkommendes familie. Det ble gitt vern mot retur i en sak. De ble videre innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag til 11 personer. Disse tillatelsene ble gitt etter konkrete helhetsvurderinger. Hensyn som ble vektlagt var blant annet helsemessige forhold, lang oppholdstid i Norge, hensynet til «barnets beste» samt usikkerhet omkring forholdene ved retur til hjemlandet. I de øvrige sakene ble klagene ikke tatt til følge.
Pakistanske asylsøkere anførte en rekke ulike asylgrunnlag, herunder frykt for diskriminering og trakassering på grunn av tilhørighet til ahmadiyya-menigheten, frykt for muslimske fundamentalister på grunn av tilhørighet til andre religiøse minoriteter, frykt for represalier fra politiske motstandere, problemer med politiet på bakgrunn av falske anklager om kriminelle forhold og frykt for æresdrap fra familien på bakgrunn av overtredelse av sosiale normer.
Når det gjaldt ahmadiyyaene, ble det i UNEs vedtak lagt til grunn at disse kunne være utsatt for diskriminering og trakassering i Pakistan, men at de problemer som generelt gjorde seg gjeldende for dem likevel ikke i seg selv ga grunnlag for asyl.
UNE påpekte i flere vedtak at klageren kunne ta kriminelle forhold opp med hjemlandets myndigheter og oppnå beskyttelse der. I flere tilfeller bemerket UNE også at klageren kunne oppnå beskyttelse i andre deler av hjemlandet. UNE påpekte i en del saker at klageren hadde gitt divergerende og lite troverdige opplysninger, noe som medførte at vedkommendes troverdighet fremstod som svekket. I flere saker ble det foretatt konkrete undersøkelser i Pakistan, og det viste seg at klagerne hadde fremlagt falske dokumenter og gitt uriktige opplysninger i forbindelse med asylsøknaden.
Nepal
UNE behandlet omlag 110 asylsaker fra Nepal. Flertallet av sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Tre saker ble avgjort i nemndmøte med personlig frammøte. Det ble ikke gitt asyl eller vern mot utsendelse i noen av sakene, men det ble i ett tilfelle innvilget opphold på humanitært grunnlag av helsemessige årsaker.
I de fleste sakene var det anførte asylgrunnlaget knyttet til konflikten mellom maoistbevegelsen og nepalske myndigheter. De fleste klagerne anførte at de hadde hatt problemer med maoistbevegelsen, blant annet i form av krav om pengestøtte, forsøk på verving og trusler om represalier. Mange av klagerne anførte også frykt for forfølgelse fra myndighetene grunnet mistanke om tilknytning til maoistbevegelsen. I flere saker ble det anført at klageren var spesielt utsatt i forhold til maoistbevegelsen på grunn av medlemskap eller aktivitet i andre politiske partier eller organisasjoner eller på grunn av klagerens yrke som lærer.
I flere av UNEs avslag ble det vist til at klagerne kunne returnere til Kathmandu og ta opphold der, uten å risikere forfølgelse fra maoistbevegelsen. UNE anså ikke den generelle sikkerhets- og menneskerettighetssituasjonen i Nepal for å være til hinder for retur av nepalske borgere som etter en individuell vurdering ikke ble ansett for å ha behov for beskyttelse.
Den politiske utviklingen i Nepal utviklet seg i positiv retning i 2006 etter at maoistbevegelsen og en allianse av syv andre politiske partier kom til enighet og førte en felles kamp for en konstitusjonell endring i landet. Etter at Kong Guyanendra ga fra seg makten og parlamentet ble gjeninnsatt i april, ble det erklært våpenhvile i Nepal. Den nye regjeringen og maoistpartiet signerte en fredsavtale i november.
Sri Lanka
UNE behandlet omlag 80 asylsaker fra Sri Lanka, hvorav rundt 50 saker gjaldt anmodning om omgjøring av UNEs egne vedtak. Flesteparten av sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet. Tre av sakene ble avgjort i nemndmøte med personlig frammøte. Det ble ikke gitt asyl eller vern mot utsendelse i noen av sakene. I fem saker ble det innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Tillatelsene ble gitt etter konkrete helhetsvurderinger av individuelle forhold, herunder klagerens helsetilstand, tilknytning til Norge, og hensynet til «barnets beste» etter barnekonvensjonen.
Med få unntak var klagerne tamiler fra nordlige områder i Sri Lanka. I flesteparten av sakene var det anførte asylgrunnlaget knyttet til konflikten mellom LTTE og srilankiske myndigheter. Mange anførte frykt for forfølgelse fra myndighetene grunnet tilknytning til LTTE eller mistanke om dette, og/eller frykt for overgrep og reaksjoner fra LTTE, for eksempel tvangsrekruttering til organisasjonen eller straff for å ha forlatt LTTE. I UNEs vedtak ble det ofte vist til at klageren ikke hadde hatt tilknytning til LTTE eller utvist aktivitet som tilsa at han/hun skulle være spesielt interessant for srilankiske myndigheter. UNE viste også til at klagerne kunne unngå tvangsrekruttering og forfølgelse fra LTTE ved å ta opphold i Colombo eller øvrig regjeringskontrollert område i sør.
Situasjonen i Colombo og øvrige regjeringskontrollerte områder i sør ble ikke ansett for å være til hinder for retur av tamiler uten behov for internasjonal beskyttelse. UNE så hen til den spente situasjonen i Sri Lanka, men påpekte at kamphandlingene og drapene som var knyttet til partene i konflikten hovedsakelig hadde funnet sted nord og øst i landet, og at hovedstaden Colombo og øvrige områder i sør ikke hadde vært omfattet av regulære krigshandlinger.
De palestinske områdene
UNE behandlet omlag 80 saker fra de palestinske områdene på Vestbredden og i Gaza. De aller fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. I én sak ble det innvilget asyl. I to saker ble det innvilget opphold på humanitært grunnlag med begrensninger, uten mulighet for fornyelse av tillatelsen eller familiegjenforening
UNE mente, i tråd med UNHCRs anbefalinger, at det ikke var tilrådelig å returnere asylsøkere til de palestinske områdene. I en sak ble det således innvilget asyl fordi klageren hadde sannsynliggjort tilknytning til områdene og var registrert av UNRWA. Når de øvrige klagene likevel ikke ble tatt tilfølge, skyldtes det at klagerne ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at de kom fra Vestbredden eller Gaza, til tross for at de hevdet dette.
Sentral-Asia
UNE behandlet i underkant av 70 saker fra Sentral-Asia. Antallet klagesaker fra Usbekistan økte og utgjorde hovedtyngden av sakene fra dette området. Saker fra Kirgisistan og Kasakhstan utgjorde en mindre del av saksmengden. Flertallet av sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, og i overkant av 20 prosent ble avgjort i nemndmøte.
Den vanligste anførselen i disse sakene var problemer som følge av etnisk minoritetsbakgrunn. Dette gjaldt i hovedsak etniske russere og uigurer. UNE kom etter konkrete vurderinger til at de reaksjoner klagerne risikerte, som følge av etnisk bakgrunn, ikke var av en slik art eller av et slikt omfang at de kunne anses som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen.
I flere av sakene ble det anført problemer knyttet til korrupsjon og frykt for kriminelle miljøer i hjemlandet. UNE kom i samtlige av disse sakene til at det ikke forelå risiko for forfølgelse eller nærliggende fare for å bli utsatt for alvorlige reaksjoner.
I sakene fra Usbekistan ble det også anført frykt for politisk og religiøs forfølgelse, blant annet som følge av medlemskap i opposisjonspartiet ERK og medlemskap i muslimske bevegelser. I en familiesak kom UNE til at det var grunnlag for vern mot retur til hjemlandet.
Totalt åtte personer fra Sentral-Asia gitt opphold på humanitært grunnlag fordi det forelå sterke menneskelige hensyn. Det utslagsgivende i disse sakene var helsemessige forhold og usikkerhet som følge av politisk aktivitet.
Tyrkia
UNE behandlet omlag 60 saker fra tyrkiske asylsøkere. De fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Ingen av klagerne hadde krav på asyl eller vern mot retur. Det ble innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i to saker. Disse tillatelsene ble gitt på bakgrunn av konkrete helhetsvurderinger, hvor blant annet helsemessige forhold ble tillagt vekt.
Tyrkiske borgere anførte flere ulike asylgrunnlag. En stor andel av sakene gjaldt frykt for reaksjoner fra tyrkiske myndigheter som følge av en eller annen form for tilknytning til PKK. UNE mente i flere av disse sakene at klageren ikke hadde sannsynliggjort sine anførsler om tilknytning til PKK, og det ble samtidig påpekt at PKK er forbudt i Tyrkia og at organisasjonen er ansett for å være en terrororganisasjon av blant annet EU-landene og USA. Det ble i vedtakene vist til at straff for virksomhet for PKK i utgangspunktet anses som legitim strafforfølgelse og ikke forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.
Videre anførte en del klagere frykt for reaksjoner fra tyrkiske myndigheter som følge av politisk aktivitet for partiene HADEP/DEHAP/DTP. UNE la i vedtakene til grunn at klagerne ikke hadde hatt en sentral posisjon i partiet og at vanlige medlemmer ikke hadde grunn til å frykte forfølgelse fra tyrkiske myndigheter.
En del klagere anførte at de ønsket å unnslippe militærtjeneste. UNE viste i disse sakene til at motstand mot militærtjeneste som utgangspunkt ikke gir grunnlag for asyl. UNE bemerket at straff som følge av at man ikke ville avtjene verneplikt, i utgangspunktet var å anse som legitim strafforfølgelse og ikke forfølgelse i konvensjonens forstand.
I saker hvor private konflikter ble anført som asylgrunnlag, la UNE til grunn at tyrkiske myndigheter hadde evne og vilje til å beskytte sine borgere mot kriminelle handlinger.
Aserbajdsjan
UNE behandlet omlag 60 saker fra Aserbajdsjan. Omlag 20 av disse gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. 9 av sakene ble avgjort i nemndmøte, 47 av sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens de resterende sakene ble avgjort av sekretariatet.
Den vanligste anførselen var frykt for forfølgelse på grunn av politisk aktivitet. Ingen av klagene ble tatt til følge. UNE la til grunn at politisk opposisjonell aktivitet i liten grad tolereres av aserbajdsjanske myndigheter. UNE mente imidlertid at politisk opposisjonelle som ikke har hatt en spesiell posisjon eller et spesielt høyt aktivitetsnivå, ikke på generelt grunnlag er blitt utsatt for reaksjoner av en slik art eller et slik omfang at dette kan karakteriseres som forfølgelse.
Videre var det i flere saker anført problemer som følge av armensk etnisitet. UNE kom til at de reaksjoner de aktuelle etniske armenere risikerte, ikke var av en slik art eller av et slikt omfang at det kunne defineres som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen.
I tre saker ble det gitt opphold på humanitært grunnlag fordi det forelå sterke menneskelige hensyn. I en sak mente UNE at det var en viss usikkerhet knyttet til klagerens sikkerhetssituasjon på bakgrunn av anførsler om politisk aktivitet på høyt nivå på 1990-tallet, og man så ikke bort fra at trakassering, arrestasjon og kortvarig fengsling ville kunne inntreffe ved retur. I to andre saker (mor og barn) ble det gitt opphold på bakgrunn av usikkerhet knyttet til barnets oppvekstvilkår som følge av den vanskelige situasjonen den enslige moren ville kunne komme i ved en retur.
Libanon
UNE behandlet omlag 50 saker fra Libanon, hvorav omlag 25 var anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Omlag 20 av sakene gjaldt statsløse palestinere. De aller fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. I én av sakene innvilget UNE oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.
UNE la til grunn at Libanon var et trygt land for statsløse palestinere som hadde tillatelse til å oppholde seg der. Selv om de statsløse libanesiske palestinerne generelt var i en vanskelig økonomisk situasjon, la UNE til grunn at dette i seg selv ikke tilsa opphold i Norge. UNE fulgte imidlertid nøye med på hvordan sikkerhetssituasjonen i de palestinske flyktningleirene utviklet seg.
Etter at krigen mellom Israel og Libanon brøt ut sommeren 2006 besluttet UNE midlertidig å stanse behandlingen av asylsaker og andre utlendingssaker der eventuelle endelige avslag ville innebære plikt til å returnere til Libanon. UNE suspenderte også midlertidig plikten til å reise ut i henhold til tidligere endelige vedtak. Behandlingen var ikke gjenopptatt ved utgangen av året.
Kina
UNE behandlet omlag 30 saker fra kinesiske asylsøkere. De fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Tre saker ble avgjort i nemndmøte med personlig fremmøte. Det ble gitt vern mot utsendelse i én sak. Klageren i denne saken var en etnisk uigur fra Xinjiang-provinsen. Sett i lys av myndighetenes tiltak for å slå ned på politisk opposisjonsaktivitet fra den uiguriske minoritetsbefolkingen i Kina, mente UNE at klagerens sikkerhetssituasjon ved gjeninnreise til Kina, tilsa vern mot utsendelse.
I en stor andel av sakene var det anført frykt for forfølgelse fra kinesiske myndigheter på bakgrunn av involvering i Falun Gong, eller på grunn av kristen tro og tilhørighet til kristne menigheter. UNE begrunnet avslagene med at risiko for forfølgelse ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort. I flere saker ble det bemerket at klageren fremsto som lite troverdig.