UNE behandlet omlag 400 asylsaker fra Somalia, hvorav anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak utgjorde omlag 90 saker. Totalt ble 186 saker avgjort i nemndmøte. Et tilsvarende antall ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. 117 klager ble tatt helt eller delvis til følge. Det ble innvilget asyl i fem saker, vern mot retur i 22 saker og opphold på humanitært grunnlag i 91 saker. I sju saker ble det gitt midlertidig tillatelse med seks måneders varighet.
Den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i Somalia var i løpet av året svært uavklart og labil. På våren kom det til voldsomme kamper i Mogadishu. Dette medførte blant annet at flere tusen flyktet til Kenya. I begynnelsen av juni overtok Union of Islamic Courts (UIC) kontrollen i Mogadishu. Alle de tidligere såkalte krigsherrene ble tvunget til å forlate byen. UIC utvidet etter hvert sin kontroll til store deler av det sørlige Somalia. På tross av at den politiske situasjonen fortsatt var uavklart, ble sikkerhetssituasjonen forbedret der UIC hadde kontroll. Kriminalitetsnivået ble vesentlig redusert. I løpet av høsten 2006 tiltok imidlertid risikoen for en større regional konflikt på Afrikas Horn. Etiopiske styrker gikk jevnlig inn i Somalia for å beskytte den somaliske overgangsregjeringen (TFG) etter hvert som UIC rykket nærmere dennes tilholdssted Baidoa. Da forhandlingene mellom TFG og UIC brøt sammen i oktober, anså flere landeksperter det sannsynlig at en ville få en større militær konflikt. Derfor besluttet UNE 6. november å suspendere utreiseplikten til somaliere som på grunn av tidligere vedtak hadde plikt til å reise ut av landet.
Asyl ble i all hovedsak innvilget når anførsler om kjønnslemlesting, tvangsekteskap eller lignende ble lagt til grunn. Medlemmer av minoritetsgrupper fikk i mange tilfeller innvilget vern eller opphold på humanitært grunnlag på bakgrunn av en individuell risikovurdering. Videre fikk enslige kvinner, barnefamilier og personer med alvorlige helseproblemer ofte innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Enkelte klager fra enslige kvinner og mannlige medlemmer av minoritetsklaner ble etter en individuell vurdering likevel ikke tatt tilfølge. I disse sakene ble det lagt til grunn at klagerne hadde et tilstrekkelig nettverk i hjemlandet. Klager fra mannlige medlemmer av hovedklaner uten et individuelt beskyttelsesbehov ble i de fleste tilfeller ikke tatt tilfølge.
Etter suspensjonen fikk klagere med tilknytning til Sør-Somalia som hovedregel innvilget en midlertidig og begrenset tillatelse på bakgrunn av den svært uavklarte og labile situasjonen. Tillatelsen ga verken grunnlag for bosettingstillatelse eller familiegjenforening.
Etiopia
UNE behandlet omlag 160 asylsaker fra Etiopia, hvorav 80 gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Hovedvekten av sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Mer enn tretti klager ble behandlet i nemndmøte med personlig frammøte. I sju tilfeller ble det innvilget asyl, og i fire saker ble klagerne ansett å ha rett til vern mot retur til hjemlandet. Det ble innvilget opphold på humanitært grunnlag i mer enn 20 saker. Nemndleder etter forberedelse av sekretariatet avgjorde tolv av klagene som ble tatt til følge.
I fire av sakene hvor det ble innvilget asyl, var det anførsler om tilknytning til, eller aktivitet for, de ulovlige organisasjonene Oromo Liberation Front (OLF) eller Ogaden National Liberation Front (ONLF). I de tre øvrige sakene var det også anførsler knyttet til politisk opposisjonell eller myndighetskritisk aktivitet i hjemlandet og i Norge.
I to av sakene der UNE mente det forelå grunnlag for vern mot retur (men ikke asyl), hadde klagerne uttrykt seg kritisk i forhold til hjemlandets myndigheter i eksil og vært eksponert i norske medier. Den ene hadde også vært politisk aktiv for det ulovlige Ethiopian Peoples’ Revolutionary Party (EPRP) i Etiopia. I en sak ble det gitt vern mot retur på grunn av egen og nær families aktivitet for OLF i Etiopia, og i den siste ble det ansett å foreligge risiko for nye overgrep, etter tidligere opplevd voldtekt.
Omlag halvparten av tilfellene der det ble gitt opphold på humanitært grunnlag omhandlet enslige mødre med barn, og hensynet til barnas beste var ett av flere vurderingstemaer. Andre faktorer som spilte inn var blant annet helseforhold i familien og anførsler om nære familiemedlemmers politiske aktivitet i hjemlandet. I en del andre saker var klageren syk med alvorlig psykisk lidelse, alvorlig fysisk sykdom/handikap eller med påvist HIV-smitte.
Den vanligste anførselen i sakene fra Etiopia var frykt for forfølgelse ved retur på grunn av egen eller nære familiemedlemmers politiske aktivitet i hjemlandet. Det ble også i mange tilfeller anført at klageren, etter ankomst til Norge, hadde vært politisk aktiv eller uttrykt seg kritisk om hjemlandets myndigheter. I en del av tilfellene var den politiske aktiviteten i Norge en naturlig forlengelse av politisk aktivitet i Etiopia.
Når mange klager som inneholdt anførsler om myndighetskritisk aktivitet ikke ble tatt til følge, var dette fordi UNE ikke fant det tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren ved retur ville risikere forfølgelse. Årsaker til dette kunne være at UNE ikke la anførslene til grunn, eller at klagerens aktivitet ikke var av en slik art eller et slikt omfang at det medførte forfølgelsesfare.
Nigeria
UNE behandlet omlag 125 saker fra Nigeria. De aller fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. 11 saker ble avgjort i nemndmøte.
Det ble innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag til tre enslige kvinner med barn fordi retursituasjonen ble ansett som usikker, blant annet på grunn av tvil om tilknytningen i hjemlandet. I disse sakene ble det dessuten lagt vekt på fare for stigmatisering fordi kvinnene hadde jentebarn som ikke var omskåret. UNE innvilget også oppholdstillatelse til en person som hadde HIV, siden behandlingssituasjonen i hjemlandet ble ansett som usikker. Utover dette ble ingen av klagene tatt til følge.
De fleste sakene gjaldt unge enslige menn. I et betydelig antall saker ble det anført frykt for overgrep fra forskjellige kulter og kriminelle grupper. I enkelte saker ble det dessuten anført frykt for overgrep fra ulike borgerverngrupper, frykt for overgrep som følge av spenningen mellom kristne og muslimer i den nordlige delen av landet og frykt for overgrep i forbindelse med private konflikter. En del saker gjaldt frykt for reaksjoner fra myndighetene på grunn av medlemskap eller politiske aktiviteter for spesielle politiske partier, for eksempel MASSOB.
Slike forhold ble ikke ansett å kunne danne grunnlag for asyl. I flere av sakene ble klagerne henvist til å kontakte myndighetene i hjemlandet eller søke beskyttelse i en annen del av landet dersom de mente seg utsatt for overgrep.
Kamerun
UNE behandlet omlag 100 asylsaker fra Kamerun. De fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens ni klager ble avgjort i nemndmøte med personlig frammøte. En sak ble behandlet i nemndmøte uten personlig frammøte, og sju saker ble avgjort av sekretariatet.
Fire klagere ble gitt asyl. I flere av sakene ble det lagt til grunn at det forelå en reell risiko for forfølgelse på grunn av klagerens politiske oppfatning, mens det i en sak ble gitt asyl på grunn av fare for tvangsekteskap. Ni klagere ble innvilget opphold på humanitært grunnlag. Det ble i disse sakene lagt avgjørende vekt på en viss risiko for kjønnslemlestelse og fare for sosial utstøtelse dersom klageren motsatte seg en slik praksis, hensynet til medfølgende barn, manglende nettverk i hjemlandet og alvorlige helseproblemer.
Den vanligste anførselen i klager som ikke ble tatt til følge, var frykt for reaksjoner fra kamerunske myndigheter på grunn av politisk engasjement, herunder aktivitet for opposisjonsgruppen Southern Cameroons National Council (SCNC) og/eller for opposisjonspartiet Social Democratic Front (SDF). Andre anførsler gjaldt i hovedsak frykt for å bli utsatt for tvangsekteskap og kjønnslemlestelse eller frykt for overgrep på grunn av private konflikter. I flere av disse sakene mente UNE det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet, og viste i flere saker til klagernes mulighet til å søke beskyttelse hos politi og rettsvesen og/eller til å bosette seg i en annen del av landet. Noen av klagene ble ikke tatt tilfølge med den begrunnelse at anførslene ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort og således ikke ble lagt til grunn.
Eritrea
UNE behandlet omlag 90 asylsaker fra Eritrea, hvorav to tredjedeler gjaldt anmodning om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste klagene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens vel en tredjedel ble avgjort i nemndmøte med personlig frammøte. Det ble innvilget asyl i to saker, vern mot retur i ti saker og oppholdstillatelse på annet humanitært grunnlag i vel førti saker. Det ble i den ene asylinnvilgelsen lagt til grunn at klageren med rette fryktet forfølgelse på grunn av sin tro, og i den andre at det forelå fare for forfølgelse på grunn av politisk opposisjonell virksomhet.
UNE la til grunn at den generelle menneskerettssituasjonen i Eritrea var bekymringsfull. Det syntes å forekomme et ikke uvesentlig innslag av brudd på grunnleggende menneskerettigheter, og rettsikkerheten for den enkelte framsto som svak.
De fleste sakene omfattet anførsler der spørsmål knyttet til klagerens troverdighet var sentrale. Selv om UNE i mange saker la til grunn at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne fylte vilkårene for asyl eller vern, spilte ulike momenter som militærnekting, hvorvidt man kan ha blitt oppfattet som regimefiendtlig da man forlot Eritrea, om man har omsorgsansvar for barn, familiens sårbarhet ved retur, nettverk i hjemlandet og klagerens alder en rolle i helhetsvurderinger der det ble innvilget opphold på humanitært grunnlag.
Demokratiske Republikken Congo (DRC)
UNE behandlet omlag 80 asylsaker fra den Demokratiske Republikk Kongo, noe som var et klart høyere antall enn året før. Omlag 20 saker ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens tolv saker ble avgjort i nemndmøte med personlig frammøte. De resterende sakene ble avgjort av sekretariatet og gjaldt søknader om asyl framsatt utenfor Norges grenser. Ingen av klagerne ble funnet å ha krav på asyl eller vern mot retur. Det ble innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i fem saker. Disse tillatelsene ble gitt etter konkrete helhetsvurderinger. Hensyn som ble vektlagt var blant annet usikkerhet omkring forholdene ved retur til hjemlandet som følge av politisk aktivitet og helsemessige forhold.
UNE mente at situasjonen i regjeringskontrollert område i Kongo var tilstrekkelig trygg til at retur dit var forsvarlig, så fremt klageren ikke hadde et individuelt beskyttelsesbehov. Påberopte asylgrunnlag var blant annet deltagelse i studentdemonstrasjoner i Kinshasa, beskyldninger om delaktighet i drapet på president Laurent Kabila, tilhørighet til etniske minoriteter og tilknytning til forskjellige politiske bevegelser som bl.a. Sauvons le Congo, Bundu dia Kongo og Movement for the Liberation of Congo.
Kongos østlige områder var i praksis å anse som utenfor myndighetskontroll, og anførslene fra dette området gjaldt hovedsakelig konflikten mellom de etniske gruppene hema og lendu og frykt for militsgrupperinger og lokale krigsherrer. Når det ble avslag i disse sakene, skyldtes det hovedsakelig at UNE ikke fant anførslene tilstrekkelig sannsynliggjort eller at klageren kunne henvises til intern relokalisering til Kinshasa på bakgrunn av sterk tilknytning dit.
Burundi
UNE behandlet omlag 70 saker hvor anført opprinnelsesland var Burundi. De fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Tre saker ble behandlet i nemndmøte med personlig frammøte.
På bakgrunn av den generelt utrygge sikkerhetssituasjonen i Burundi som følge av en mangeårig væpnet konflikt i landet, innvilget UDI søknader hvor burundisk nasjonalitet var lagt til grunn. I saker hvor avslag ble klaget inn for UNE, var det sentrale vurderingstemaet oftest om klagerne virkelig hadde tilknytning til Burundi. Ingen klagere fikk medhold, med unntak av to enslige kvinner som fikk innvilget opphold på humanitært grunnlag etter konkrete helhetsvurderinger, hvor hensynet til barn ble spesielt vektlagt. I vedtakene viste UNE til at klagerne manglet grunnleggende kjennskap til lokale forhold i Burundi, at de ikke hadde kjennskap til nasjonalspråket og at det i mange tilfeller forelå språktester som tilsa at klagerne hadde andre nasjonaliteter.
Sudan
UNE behandlet omlag 70 asylsaker fra Sudan. Ni saker ble avgjort i nemndmøte, mens de resterende i hovedsak ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Det ble innvilget asyl i fem saker. Fem klagere ble innvilget opphold på humanitært grunnlag etter konkrete helhetsvurderinger. Hensyn som ble vektlagt var blant annet usikkerhet omkring forholdene ved retur til hjemlandet, hensyn til barn og helsemessige forhold.
UNE mente at retur til Sudan generelt var trygt, unntatt for asylsøkere fra Darfur i den vestlige delen av landet. For Darfur-sakene endret UNE praksis, ved at man i mindre grad enn foregående år henviste til internflukt og retur til Khartoum. De fleste fikk derfor asyl. Dette var i overensstemmelse med UNHCRs anbefalinger. En rekke klager ble imidlertid likevel ikke tatt tilfølge, med den begrunnelse at klagernes anførte tilknytning til Darfur-området ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort.
Mange saker gjaldt frykt for straff for å ha unndratt seg obligatorisk militærtjeneste. UNE mente at desertering/motstand mot militær tjenestegjøring og straff i den forbindelse, som hovedregel ikke dannet grunnlag for asyl. Fengsling i Sudan innebærer en viss risiko for å bli utsatt for tortur, men UNE la til grunn at risikoen for fengselsstraff for dem som unndro seg militærtjeneste, var liten og at det vanlige var å bli satt tilbake i tjeneste. I enkelte av disse sakene ble det også anført frykt for å bli tvangssendt til fronten i Sør-Sudan. UNE la til grunn at dette ikke framstod som en aktuell problemstilling etter at det i januar 2005 ble inngått en fredsavtale mellom partene i borgerkrigen. Sudan’s People Liberation Army/Movement (SPLA/M) fra Sør-Sudan er nå representert i sentralregjeringen i Khartoum.
Det var også anført aktivitet for ulike politiske partier og problemer på grunn av tilhørighet til etniske minoriteter. Ut fra konkrete vurderinger av omstendighetene i disse sakene la UNE til grunn at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet. UNE viste i to tilfeller til at sørsudanere kunne returnere til Khartoum, etter konkrete vurderinger av deres tilknytning der. Den humanitære situasjonen i Sør-Sudan ble ansett som vanskelig, men det ble i en sak lagt til grunn at det ikke var utilrådelig med retur til Sør-Sudan.
Guinea
UNE behandlet omlag 60 saker fra Guinea. Tidligere vedtak ble i de aller fleste tilfellene opprettholdt. Hovedtyngden av sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Fem saker ble avgjort i nemndmøte.
En vanlig anførsel var frykt for forfølgelse på grunn av politisk opposisjonell virksomhet, herunder engasjement for RPG (Rassemlement du Peuple de Guinée) og UFDG (Union des Forces Democratique de Guinée). I noen saker ble det anført frykt for å bli fengslet på grunn av mistanke om hjelp til liberiske opprørere. Andre vanlige anførsler var familieproblemer og private konflikter. Enkelte anførte frykt for å bli straffet fordi de hadde gjort noen gravid utenfor ekteskap. I noen få saker ble det anført fare for kjønnslemlestelse. I et par saker anførte klagerne at de risikerte forfølgelse fordi de hadde konvertert fra islam til kristendom.
Menneskerettighetssituasjonen i Guinea anses generelt ikke som god. President Lansane Contes svekkede helse og den politiske usikkerheten i landet gir grunn til bekymring. UNE er kjent med at opposisjonelle har opplevd overgrep og at demonstranter er blitt arrestert og utsatt for vold. De fleste som er blitt arrestert, er imidlertid blitt løslatt etter relativt kort tid. UNE viste til at ledere i RPG og UFR har drevet valgkampanjer og avholdt politiske møter i ulike regioner i Guinea de siste årene uten å bli hindret av myndighetene. UNE anså sikkerhetssituasjonen i landet tilfredsstillende i forhold til spørsmålet om retur.
De fleste klagene ble ikke tatt til følge. I noen saker ble det vist til at det anførte forholdet lå langt tilbake i tid og derfor ikke var egnet til å sannsynliggjøre fare for framtidige overgrep. I flere saker bemerket UNE at klagerens asylforklaring manglet troverdighet. I enkelte saker mente UNE at hjemlandets myndigheter sto nærmest til å håndtere klagerens problemer.
UNE innvilget asyl til en klager og dennes familie. Klagerens politiske aktivitet, samt opplysninger om at han var ettersøkt av guineanske myndigheter og beskyldt for å ha støttet opprørsgrupper, tilsa at retur ville kunne sette hans liv i fare.
Rwanda
UNE behandlet omlag 50 saker fra Rwanda, hvorav omlag 20 gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Rundt 30 saker ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens to ble avgjort i nemndmøte med personlig frammøte. De resterende sakene ble avgjort av sekretariatet og gjaldt søknader om asyl framsatt utenfor Norges grenser.
UNE mente retur til Rwanda var trygt såfremt klageren ikke kunne sies å ha et individuelt beskyttelsesbehov. Anførslene fra rwandiske borgere var hovedsakelig frykt på grunn av reell eller tillagt forbindelse med opposisjonelle grupperinger/enkeltpersoner, som for eksempel Parti Democratique pour le Renouveau (PDR-Ubuyanja), Alliance Rwandaise pour la Renaissance de la Nation (ARENA), opposisjonspolitikeren Faustin Twagiramungu og interesseorganisasjonen Ibuka. Andre anførsler gjaldt frykt for fremstilling for Gacacca-domstolen, militær tvangsrekruttering, etniske konflikter mellom hutu - tutsi og tilhørighet til minoritetsbefolkningen twa.
I en sak mente UNE at tillagt regimekritisk oppfatning tilsa vern mot retur. De resterende klagene ble ikke tatt tilfølge fordi UNE mente det ikke forelå noe beskyttelsesbehov.
Angola
UNE behandlet omlag 50 saker fra Angola, hvorav omtrent halvparten var anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. En sak ble avgjort i nemndmøte og de øvrige av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Ingen av klagene ble tatt til følge.
Mange av klagerne anførte at de var fra Cabinda-provinsen i nord. UNHCR frarådet retur til Cabinda. UNE la imidlertid ikke til grunn at noen av klagerne virkelig kom fra Cabinda. I de fleste tilfeller underbygget UNE dette med at klagerne ikke hadde lokalkunnskap og språkferdigheter som tilsa at de var derfra.
I en stor del av sakene var anførslene knyttet til partiene FLEC, MPLA og UNITA. I noen saker var anførslene knyttet til frykt for kriminelle grupper og personer, og noen fryktet for dårlig behandling i rettssystemet og i angolanske fengsler.
Libya
UNE behandlet i overkant av 40 saker fra Libya. De aller fleste ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. En sak ble avgjort i nemndmøte. Ett tidligere vedtak ble endret, avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, og bakgrunnen var at nye opplysninger om klagerens aktiviteter i Norge tilsa vern mot retur til hjemlandet.
De aller fleste klagerne var relativt unge enslige menn. De vanligste anførslene var knyttet til frykt for reaksjoner fra myndighetene som følge av opposisjonell regimekritisk og fundamentalistisk islamsk aktivitet, eller at myndighetene hadde hatt ugrunnet mistanke om dette. I UNEs vedtak er det vist til at en er kjent med at det libyske regimet slår hardt ned på politisk opposisjonell aktivitet og muslimske fundamentalister, men i de konkrete sakene var det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne hadde vært i myndighetenes søkelys på slike grunnlag.
I svært mange av klagene var det også anførsler knyttet til frykt for personer med maktposisjoner i det libyske samfunn og frykt for konsekvenser av ikke å etterkomme ordre under militærtjeneste. UNE viste til at en er kjent med at maktmisbruk fra personer høyt i systemet eller med familiebånd til personer med en slik posisjon ikke er uvanlig, men i de konkrete sakene ble det lagt til grunn at det var mulig å mobilisere et stamme- eller klan-nettverk, fordi klansolidaritet er et viktig trekk ved det libyske samfunn. Videre har UNE lagt til grunn at unndratt militærtjeneste eller ordrenekt under tjeneste normalt sanksjoneres med krav om å fullføre tjenesten eller idømmelse av ordinær fengselsstraff.
En vanlig anførsel fra etniske berbere er frykt for reaksjoner fra libyske myndigheter fordi de har vært aktivt engasjert i berbernes situasjon i landet. UNE har i disse sakene sett hen til at organisert virksomhet utenfor rammene som settes av libyske myndigheter er forbudt. Det er vist til at forbudet ikke er rettet mot berbere særskilt, men gjelder enhver organisasjonsvirksomhet av politisk karakter. UNE har i disse sakene lagt til grunn at den anførte virksomhet har vært innenfor det som aksepteres av libyske myndigheter.
Videre har det vært enkelte anførsler om frykt for blodhevn og problemer knyttet til klantilhørighet, kjønn og legning.
I svært mange av sakene fra Libya har klagernes troverdighet av forskjellige grunner vært ansett som svak.
Sierra Leone
UNE behandlet omlag 30 saker fra Sierra Leone. Tidligere vedtak ble i all hovedsak opprettholdt. Nesten alle sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. En sak ble avgjort i nemndmøte.
En vanlig anførsel var frykt for overgrep og represalier fra personer med tilknytning til opprørsgrupper, særlig RUF (Revolutionary United Front), og/eller frykt for å bli fengslet av myndighetene på grunn av egen deltagelse i slike grupper under borgerkrigen. I noen saker ble det anført frykt for hevn fra lokalbefolkningen. UNE la i utgangspunktet til grunn at personer med tilknytning til tidligere opprørsgrupper generelt ikke hadde grunn til å frykte forfølgelse fra myndigheter eller andre ved retur. Dette gjaldt også dem som ble tvunget til å være med i opprørsgruppene.
I noen saker ble det anført problemer på grunn av konvertering fra islam til kristendom. I flere av sakene mente UNE at det anførte asylgrunnlaget ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort. I noen saker ble det anført problemer av økonomisk og sosial art.
Sierra Leone er et fattig land og står overfor store utfordringer. Situasjonen er likevel vesentlig endret siden fredsavtalen ble inngått i 1999. Slutten på Sierra Leones elleve år lange borgerkrig ble proklamert i januar 2002. Sannhets- og forsoningskommisjonen begynte sitt arbeid samme år, og det ble gjennomført lokalvalg i 2004. Den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen har vært relativt stabil de siste årene. Opprørsgruppene er blitt demobilisert, og RUF er i dag et lovlig politisk parti. Det er gitt amnesti for tidligere opprørere, herunder de som kjempet for RUF, og det er satt i gang prosjekter for å integrere tidligere opprørere i samfunnet igjen. Det er også rapportert at tidligere opprørere har flyttet tilbake til sine hjemsteder uten å bli utsatt for overgrep.
En klager ble innvilget opphold på humanitært grunnlag etter nemndmøte med personlig frammøte. Det ble ikke ansett sannsynliggjort at klageren ved en eventuell retur risikerte forfølgelse, men det ble ansett å foreligge noe usikkerhet rundt trusler klageren hadde mottatt. UNE så dessuten hen til at klageren over lengre tid hadde blitt utsatt for grove overgrep, at han gikk til jevnlig medisinsk behandling i Norge og at han med sin bakgrunn ville være i en ekstra sårbar situasjon ved en eventuell retur.
Togo
UNE behandlet omlag 20 saker fra Togo. Etter massive uroligheter som følge av at Gnassingbè Eyadéma, som hadde vært president siden 1967, døde i februar 2005, frarådet UNHCR tvangsreturer til Togo i «position paper» fra august 2005. Den generelle situasjonen i landet bedret seg betraktelig frem til august 2006, hvorpå UNHCR uttalte at tvangsreturer kunne finne sted. Fire saker der klageren hadde anførsler knyttet til opposisjonsaktivitet ble avgjort i nemndmøte. Ingen av disse klagene ble tatt til følge, siden nemndmøtet fant at klagerne verken på generelt eller individuelt grunnlag ville risikere forfølgelse eller andre alvorlige overgrep ved retur til Togo. Heller ingen av de øvrige klagene ble tatt til følge.
Kongo Brazzaville
Det ble behandlet omlag 20 saker fra Republikken Kongo (Brazzaville), og det var det første året UNE behandlet et større antall asylsaker fra dette landet. Sju saker ble avgjort i nemndmøte med personlig frammøte, og fire ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Resten ble avgjort av sekretariatet, og dette var hovedsakelig søknader om asyl framsatt utenfor Norges grenser. Det ble innvilget asyl i en sak og vern mot retur/opphold på humanitært grunnlag i tre saker.
UNE mente at den generelle sikkerhetssituasjonen i Republikken Kongo ikke i seg selv tilsa at klagerne hadde krav på asyl eller vern. Det ble vist til at landet i tidsrommet 1997-2003 hadde vært preget av væpnet konflikt og at sikkerhetssituasjonen i enkelte deler av landet fortsatt var ustabil. UNE anså situasjon tilstrekkelig forbedret til å henvise asylsøkerne til retur etter inngåelse av fredsavtale mellom regjeringen og en siste militsgruppe i 2005. Men UNE innvilget asyl i en sak hvor det var anført aktivt medlemskap i en forening som UNHCR anså som utsatt. En klager som støttet en militsgruppe, og som tidligere hadde unnsluppet henrettelse, fikk innvilget vern mot retur fordi det forelå en viss risiko for forfølgelse. I tillegg innvilget UNE oppholdstillatelse på humanitært grunnlag til to personer på bakgrunn av helseproblemer og usikkerhet om de sikkerhetsmessige og humanitære forholdene ved retur.
Hovedvekten av anførslene gjaldt frykt for reaksjoner fra myndighetene på grunn av klagernes tilknytning til opposisjonspartiet Congolese Movement for Democracy and Integral Development (MCDDI), eller støtte til tidligere president Lissouba, de tapende partene i konflikten. Etter konkrete vurderinger la UNE til grunn at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at disse klagerne ville risikere forfølgelse.