ARBEIDSTILLATELSER
UNE behandlet omlag 340 saker hvor det var søkt om arbeidstillatelse på selvstendig grunnlag (dvs. ikke i forbindelse med f.eks. familiegjenforening). De fleste sakene gjaldt borgere av Russland, Filippinene, Pakistan eller Serbia og Montenegro.
1. Spesialisttillatelser
De fleste klagene vedrørende arbeidstillatelser gjaldt arbeid som spesialist, etter utlendingsforskriften § 3 annet ledd bokstav a. For å kunne få tillatelse etter denne bestemmelsen, er det en forutsetning at vedkommende er tilbudt arbeid som krever fagutdanning. For å anses som fagutdannet kreves det dokumentasjon på fullført treårig videregående skole -- yrkesrettet utdanning -- innen det yrket man har arbeidstilbud for. UNE har i stor utstrekning opprettholdt UDIs vedtak i disse sakene, vanligvis fordi klageren enten er blitt tilbudt ufaglært arbeid eller ikke har dokumentert fagutdanning. De fleste sakene gjaldt arbeid som håndverker, sykepleier og kokk.
I de sakene der klagerne fikk medhold, skyldtes det i all hovedsak at det i klageomgangen ble framlagt dokumentasjon på fagutdanning.
2. Au pair
UNE behandlet i underkant av 40 klager over avslag på søknad om tillatelse som au pair. Alle vedtakene fra UDI ble opprettholdt. Den vanligste årsaken til at klagene ikke ble tatt tilfølge, var at klageren var for gammel på søknadstidspunktet, det vil si over 30 år, eller hadde samme opprinnelsesland som noen i vertsfamilien. Noen av klagene ble ikke tatt til følge, under henvisning til innvandringspolitiske hensyn.
3. Produksjonsmedarbeidere
De fleste klagene vedrørende søknader om tillatelse til å arbeide som produksjonsmedarbeider, gjaldt russiske borgere som ville arbeide i fiskeindustrien i Nord-Norge. De fleste av disse klagene ble ikke tatt til følge fordi søknadene ikke var anbefalt av Aetat, som fastslo at nødvendig arbeidskraft kunne skaffes lokalt eller innen EØS-området.
4. Etablering av ervervsvirksomhet i riket
I de fleste sakene hvor utlendinger ønsket å etablere ervervsvirksomhet i riket, ble UDIs vedtak opprettholdt fordi det enten ikke var tale om nyetablering eller fordi det ikke var godtgjort at det var økonomisk grunnlag for driften.
VISUM
UNE behandlet 530 visumsaker. Det klart største antallet, 165 klager, kom fra borgere av Iran. Deretter fulgte klager fra borgere av Sri Lanka, Serbia og Montenegro, Vietnam, Cuba, Pakistan og Makedonia. Formålet med reisen til Norge var hovedsakelig familiebesøk og besøk til herboende kjæreste/forlovede.
I de fleste sakene har det vært spørsmål om innvandringspolitiske hensyn taler mot utstedelse av visum, jf forskriften § 106 sjette ledd andre punktum. Med utgangspunkt i lov og forskrift med forarbeider er det blitt etablert en praksis for hvordan den innvandringspolitiske vurderingen skal foretas. Grovt sett avgjøres søknader om visum gjennom en avveining av returforutsetninger (generelle og individuelle) mot velferdshensyn i saken. Utgangspunktet er at adgangen til å få visum ikke er noen lovfestet rettighet. Det er tale om en konkret helhetsvurdering. Velferdshensyn er subsidiære i den forstand at om returforutsetningene anses for å være tilstrekkelig gode, er det ikke en forutsetning for å gi visum at det også foreligger velferdsgrunner.
Praksis viser at UNE vekter de generelle returforutsetningene noe ulikt ut fra klagerens nasjonalitet eller regionale tilknytning. Ved vurderingen av de individuelle returforutsetningene viser gjennomgangen av UNEs vedtak at tidligere reisevirksomhet, tilknytning til hjemlandet i form av arbeid og emigrasjonshistorie i familien tillegges større betydning enn andre momenter. Det er også av betydning om klageren er i en etableringsfase i livet. Videre anses foreldre/barn-relasjonen å veie tyngre enn andre familierelasjoner ved vurderingen av om visum bør innvilges på tross av svake returforutsetninger. Ved rene turistbesøk og besøk hos fjerne forbindelser tillegges innvandringspolitiske hensyn oftere avgjørende betydning. Besøk til kjærester anses alene ikke som tilstrekkelig sterk velferdsgrunn til å oppveie svake returforutsetninger. Som utgangspunkt gis det visum til forretningsreiser, med mindre en mener det er gitt uriktige opplysninger eller er grunn til å stille spørsmål ved besøkets formål.
UTVISNING
De utvisningssakene UNE behandlet i medhold av utlendingsloven §§ 29-30, favnet over et vidt felt. Rundt to tredjedeler av sakene gjaldt brudd på utlendingsloven, det vil si ulovlig opphold/arbeid av forskjellig varighet og/eller uriktige opplysninger om forhold av vesentlig betydning.
Der grunnlaget for utvisning var ilagt straff, utgjorde volds-, sedelighets- og/eller vinningskriminalitet en stor del av sakene. I flere av sakene var utlendingen straffet for til dels grove volds- eller sedelighetsforbrytelser, men også legemsfornærmelser og trusler var representert. En del av sakene gjaldt vold og trusler i nære relasjoner. Vinningskriminaliteten strakk seg fra tyveri og forsøk på bedrageri til grovt tyveri, grovt bedrageri og grovt ran. Videre gjaldt noen av sakene narkotikaforbrytelser, der straffen varierte fra bot ilagt ved forelegg til dom på langvarig fengselsstraff. Også andre typer straffbare forhold var representert.
I en ikke ubetydelig andel av sakene var utlendingen straffet gjentatte ganger for flere typer lovbrudd, for eksempel både voldsforbrytelser, vinningsforbrytelser og narkotikaforbrytelser. I en sak ble utlendingen utvist både på grunn av grov og gjentatt overtredelse av utlendingsloven og fordi hensynet til rikets sikkerhet gjorde det nødvendig. Vedtaket ble fattet etter instruks fra Kommunal- og regionaldepartementet.
UNE har i hovedsak opprettholdt de foregående års praksis. Omlag hver åttende klage ble tatt tilfølge, helt eller delvis, hvilket er en noe lavere andel enn i foregående år.
I de sakene der UNE har endret UDIs vedtak, det vil si omgjort vedtaket helt eller delvis, har utvisningsgrunnlaget variert fra forskjellige brudd på utlendingsloven til ilagt straff for alvorlige forbrytelser. De aller fleste omgjøringene innebar at klageren fikk delvis medhold, i den forstand at UNE opprettholdt utvisningen, men reduserte utvisningens varighet. I fem saker ble resultatet full omgjøring, det vil si at utlendingen ikke ble utvist.
I tilnærmet alle sakene der UDIs vedtak ble endret, var vurderingen av vedtakets forholdsmessighet avgjørende. En forholdsmessighetsvurdering innebærer alltid en totalvurdering av alle opplysninger i saken, der forholdets alvor og tilknytningen til riket er hovedmomentene i henhold til loven. Gjentakelsesfare er ikke et vilkår. Der utlendingen utøver familieliv med barn i Norge, er hensynet til dem i utgangspunktet tungtveiende. Men på hvilket tidspunkt en eventuell familietilknytning gjennom ektefelle/samboer og/eller barn er etablert, har normalt stor betydning for vektleggingen av denne tilknytningen. I flere av de få sakene der utvisningsvedtaket ble omgjort i sin helhet, var hensynet til barn avgjørende.
Som regel har ikke hensynet til utlendingen selv vært avgjørende for hel eller delvis omgjøring av utvisningsvedtaket, særlig ikke der vedkommende har kommet til Norge (fått bosettingstillatelse) i voksen alder og har begått alvorlige forbrytelser. Men der utlendingen har kommet til Norge (fått bosettingstillatelse) i ung alder og har en sterkere samlet tilknytning til Norge enn til hjemlandet, har dette vært sentrale momenter i totalvurderingen. I noen tilfeller har dette ført til omgjøring. Og i en del av sakene – inklusive saker der utlendingen ikke har tilknytning til riket – er innreiseforbudet blitt satt ned under henvisning til praksis i liknende saker.
I mars 2005 falt det dom i to saker UNE hadde anket til Høyesterett. I begge sakene var utvisningsgrunnlaget straff for voldsutøvelse. I en sak med mishandling av en nevø utlendingen og ektefellen hadde omsorg for, var utlendingen idømt 8 måneders fengsel for forholdet (samt for dokumentfalsk), og ektefellen var idømt 10 måneders fengsel for vold mot samme barn. Her kom Høyesterett under tvil til samme resultat som underliggende rettsinstanser. Høyesterett fant at utvisning var et uforholdsmessig tiltak på grunn av omsorgssituasjonen og den belastning utvisningen ville innebære overfor barna. Den omstendighet at innreiseforbudet var tidsbegrenset (til 2 år), endret ikke konklusjonen i lys av familiens situasjon og barnas alder. I den andre saken var utlendingen dømt til fengsel i 3 år, hvorav 2 år betinget, for blant annet legemsbeskadigelser med døden og betydelig skade til følge. Han var utvist med varig innreiseforbud. Høyesterett kom under dissens 3-2 til at utvisningen ikke var et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen. Høyesterett fant at ung alder ved ankomst til Norge ikke er noe absolutt hinder for utvisning, men et sentralt moment ved den sammensatte vurderingen av om utvisning er et uforholdsmessig tiltak. Hans unge alder ved ankomst [i 1989] måtte derfor veie tungt. Det forelå også andre momenter som talte mot utvisning, blant annet klart sterkere tilknytning til Norge enn til hjemlandet. Flertallet bedømte de straffbare handlingene utlendingen hadde begått som alvorligere enn det mindretallet gjorde, og fant etter avveiningen av forholdets alvor mot tilknytningshensynene at vedtaket måtte anses gyldig.
FAMILIEINNVANDRING
Familieinnvandring utgjorde omlag halvparten av alle oppholdssakene som ble behandlet. De største nasjonalitetsgruppene var fra Pakistan, Somalia, Irak, Afghanistan, Vietnam og Russland.
1. Ektefeller
Hovedtyngden av familieinnvandringssakene dreide seg om personer som ønsket tillatelse til familieinnvandring gjennom ekteskap med en person bosatt i Norge.
I mange av sakene UNE får til klagebehandling, er spørsmålet hvorvidt det er tilstrekkelig dokumentert eller sannsynliggjort at det foreligger et gyldig inngått ekteskap. For søkere fra en del land, for eksempel Somalia, hvor forholdene er slik at det ikke er mulig å framskaffe dokumenter som gir tilstrekkelig notoritet, er det et stort praktisk problem at de mangler dokumentasjon på at de er ektefeller. I disse sakene må UNE se hen til sakens øvrige opplysninger, herunder partenes forklaringer, for å kunne fastslå om vilkårene for tillatelse er sannsynliggjort. Har partene felles barn som er omfattet av søknaden, vil klagerne eventuelt kunne tilbys DNA-test for å få bekreftet slektskapet mellom barn og foreldre, dersom testing ikke allerede er gjennomført i forbindelse med UDIs behandling.
Foruten vilkåret om at ekteskapet må være gyldig inngått, er det også et vilkår for tillatelse at ektefellene skal bo sammen. Mange av klagene ble ikke tatt tilfølge fordi klageren og herboende referanse hadde flyttet fra hverandre eller tatt ut formell separasjon. Vilkårene for familiegjenforening med ektefelle er da ikke oppfylt.
UNE behandlet mange saker hvor spørsmålet som måtte vurderes var om det foreliggende ekteskapet var inngått pro forma, det vil si inngått kun i den hensikt å skaffe den ene parten tillatelse til opphold i Norge. Det sentrale spørsmålet er i disse sakene om det er sannsynlighetsovervekt for at det foreliggende ekteskapet er reelt i den forstand at det ble inngått med formål å fremme partenes familieliv, eller om formålet i all hovedsak var og er å oppnå oppholdstillatelse. I praksis må det derfor foretas en konkret skjønnsmessig vurdering av om partene faktisk bor sammen og om samlivet er reelt. Hva som er mest sannsynlig, må vurderes helhetlig på grunnlag av alle opplysningene i saken. Pro forma-sakene ble som hovedregel avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Nesten hver femte av disse sakene ble behandlet i nemndmøte. I noen av sakene hvor UNE la til grunn at ekteskapet er inngått proforma og derfor opprettholdt UDIs vedtak, er avgjørelsen senere blitt brakt inn for retten.
UNE har behandlet flere saker hvor hovedspørsmålet har vært om klageren har dokumentert sin identitet i tilstrekkelig grad. Enhver søker plikter etter utlendingsloven og utlendingsforskriften å dokumentere eller sannsynliggjøre sin identitet. Tvil om identitet forekommer oftest i saker der søker er tidligere asylsøker, har kommet til Norge uten identifikasjonspapirer, og under oppholdet i Norge har giftet seg og deretter fremmet søknad om familieinnvandring med ektefelle.
2. Barn med foreldre i Norge
Mange saker dreide seg om barn som ønsket familiegjenforening med en eller begge foreldrene i Norge.
Det er først og fremst barn under 18 år som har rett til familiegjenforening, så fremt de øvrige vilkårene for tillatelse er oppfylt. Blant annet må det ved delt forelderansvar som hovedregel foreligge samtykke fra den andre forelderen om at barnet kan bosette seg i Norge. Barnets beste må heller ikke tale mot at det får opphold i Norge. Barn mellom 18 og 22 år kan på særskilte vilkår også få familiegjenforening.
Vurderingstemaet i disse sakene har i all hovedsak vært knyttet til barnets alder, hvem som har forelderansvaret og om samtykke er gitt av den andre forelderen. For barn over 18 år har vurderingstemaet vært om barnet kan anses som forsørget, om barnet blir igjen alene uten foreldre eller søsken, eller om barnet av medisinske grunner er helt avhengig av personlig omsorg fra herboende forelder.
3. Foreldre
Foreldre som ønsket gjenforening med sine voksne barn i Norge utgjorde også en relativt stor andel av sakene. De grunnleggende vilkår for slik familiegjenforening er at forelderen er enslig og over 60 år. Forelderpar kan kun gis tillatelse i særlige tilfeller. Vurderingene i disse sakene knyttes spesielt til spørsmålet om alder og om klageren har ektefelle, foreldre, barn eller barnebarn i hjemlandet.
Også foreldre som ønsket tillatelse i Norge for å utøve samvær med mindreårige barn, var representert blant klagerne. For å ha rett til familiegjenforening gjennom samvær forutsettes det blant annet at forelderen har hatt en tillatelse i Norge minst det siste året og at det dokumenteres samværsrett av tilstrekkelig omfang.
4. Sterke menneskelige hensyn
Når sterke menneskelige hensyn taler for det, kan arbeids- eller oppholdstillatelse også gis til familie og andre som ikke omfattes av en av de nærmere angitte persongruppene som etter utlendingsforskriften henholdsvis har rett til eller kan gis tillatelse til familieinnvandring. Hvorvidt det foreligger sterke menneskelige hensyn er et såkalt skjønnsspørsmål, som innebærer en helt konkret vurdering av saken.
Lovverkets regulering av hvem som har rett til og hvem som kan få tillatelse til familieinnvandring, tilsier at de som faller utenfor disse bestemmelsene som utgangspunkt vil få avslag. Det vil således ikke være tilstrekkelig nesten å nå opp til de krav som følger av de ordinære familieinnvandringsbestemmelsene. Omstendigheter som påregnelig vil gjøre seg gjeldende for et stort antall søkere, vil ikke i seg selv kunne utgjøre et sterkt menneskelig hensyn. Derfor må det som utgangspunkt foreligge helt spesielle og tungtveiende individuelle omstendigheter som skiller klagerens sak fra et større antall saker, og disse omstendighetene må med styrke tale for at tillatelse til familieinnvandring innvilges.
I alle familiegjenforeningssakene som UNE behandlet, ble spørsmålet om sterke menneskelige hensyn vurdert særskilt, men kun unntaksvis ble det gitt tillatelse på et slikt grunnlag.
5. Underholdskravet
Et grunnleggende vilkår ved søknad om oppholds- eller arbeidstillatelse for familieinnvandring er at vedkommende må ha tilstrekkelige midler å leve av under oppholdet i Norge. For noen særskilte grupper stilles det ikke krav om sikret underhold, men ellers gjelder underholdskravet i utgangspunktet for alle som ønsker tillatelse for familieinnvandring. I helt spesielle tilfelle, når det foreligger «særlig sterke menneskelige hensyn», kan det gjøres unntak.
I omtrent halvparten av familieinnvandringssakene var nettopp spørsmålet om tilstrekkelig sikret underhold det avgjørende vurderingstemaet.
BOSETTINGSTILLATELSE
De fleste saker som gjaldt bosettingstillatelse ble avgjort av en nemndleder eller av sekretariatet. UNE opprettholdt de fleste av UDIs vedtak og foretok heller ikke endringer i praksis. Saker som ble behandlet i nemndmøte, omhandlet i hovedsak spørsmålet om hvorvidt ekteskapet mellom utlendingen og herboende referanse var pro forma.
For å få bosettingstillatelse etter hovedregelen i utlendingsloven § 12 og utlendingsforskriften §§ 43 og 44 må utlendingen ha hatt sammenhengende tillatelse på samme grunnlag i tre år, og vilkårene for den gitte tillatelse må være oppfylt på søknadstidspunktet eller på tidspunktet for oppfyllelse av botidskravet dersom det ligger senere i tid. UNE har opprettholdt UDIs avslag når nevnte vilkår ikke har vært oppfylt, for eksempel dersom utlendingen hadde skiftet oppholdsgrunnlag. UDIs avslag ble også opprettholdt når utlendingen hadde hatt tre måneder uten tillatelse eller det forelå forhold som nevnt i utlendingsloven § 29. (Dersom utlendingen da ikke er blitt utvist, skal det beregnes et tillegg i botiden regnet fra det tidspunktet utlendingen ellers kunne ha blitt innvilget bosettingstillatelse.)
UNE har behandlet en håndfull saker vedrørende bortfall av bosettingstillatelse, jf utlendingsloven § 12 siste ledd og utlendingsforskriften § 49. UNE har opprettholdt UDIs avslag under henvisning til at vilkårene for bortfall har vært oppfylt fordi innehaveren har hatt bopel eller faktisk opphold utenfor riket sammenhengende i mer enn to år, eventuelt i mer enn to år i løpet av en fireårsperiode. Årsaken til at vedkommende har bodd/oppholdt seg utenlands er ikke blitt tillagt vekt, siden bortfallsreglene ikke åpner for skjønn. I èn sak ble klagen tatt til følge fordi UNE i motsetning til UDI la til grunn at det ikke var sannsynliggjort at klageren hadde vært utenfor Norge i mer enn to år i løpet av fireårsperioden, jf § 49 annet ledd.
OPPHOLDSTILLATELSE FOR UTDANNING
Det er to regelsett som er aktuelle her: 1) Oppholdstillatelse for å gå på folkehøyskole/livssynskole, jf utlendingsloven § 8 og utlendingsforskriften § 18 og § 5 annet ledd bokstav a, og 2) oppholdstillatelse i medhold av utlendingsforskriften § 4 første ledd, som omhandler høyere utdanning.
UNE har i de fleste sakene opprettholdt UDIs vedtak. Begrunnelsen har vært at utdanningsinstitusjonen eller studiet ikke har vært godkjent eller at utdanning ikke har vært formålet med oppholdet i Norge. Det gis som hovedregel ikke oppholdstillatelse for å gå på videregående skole. Unntak gjøres blant annet hvor det er tale om internasjonalisering i regi av fylkeskommune eller ideell organisasjon. Det gjøres også unntak dersom søkeren enten er fra Baltikum eller er russisk borger fra Barentsregionen og skal studere ved videregående skole - dog ikke yrkesfaglig studieretning. (Søkere fra Baltikum vil også kunne få tillatelse i medhold av EØS-reglene i forskriften kap. 8.)
Det gis som hovedregel ikke oppholdstillatelse for å følge norskundervisning i riket. Unntak fra dette gjelder dersom man skal følge et kortvarig intensivkurs i norsk eller innføringskurs i norsk før utdanning med undervisning hovedsakelig på norsk. Da er det en forutsetning for at tillatelse kan gis at utlendingen har tilsagn om opptak for godkjent studium året etter norskkurset. Dersom det er stilt vilkår for opptak neste studieår, anses ikke forskriftens vilkår oppfylt.
Det er en forutsetning at utlendingen skal returnere til hjemlandet etter endt utdanning eller endt skoleår og at forholdene på søknadstidspunktet ligger til rette for retur. Flere av klagerne har kommet fra land med et stort eller forholdsvis stort utvandringspotensiale. Etter å ha vurdert klagernes individuelle returforutsetninger, har UNE etter konkrete helhetsvurderinger ment at det er en reell mulighet for at de ikke frivillig vil returnere til hjemlandet etter tillatelsens utløp. Deres individuelle tilknytning til hjemlandet i form av familie, forsørgelsesansvar, arbeid og eiendom m.m. er av betydning ved denne avveiningen. Andre faktorer, som for eksempel at øvrig familie har emigrert, tillegges også betydning. Det følger av praksis at formålet med utdanningen ikke kan oppveie svake returforutsetninger.
Når det gjelder klager over avslag på søknad om fornyelse, er det avgjørende om utlendingen har tilfredstillende studieprogresjon. Dersom det er tale om fornyelse av oppholdstillatelse etter fullført utdanning, er det etter praksis avgjørende om utdanningen er en videreføring av tidligere utdanning.
FORELDREBESØK
UNE opprettholdt UDIs avslag i de fleste sakene som gjaldt ni måneders oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 8 og utlendingsforskriften § 24 fjerde ledd; såkalte «foreldrebesøk». Begrunnelsene var i de fleste tilfeller enten at herboende ikke fylte vilkårene for å bli ansett som hovedperson eller at underholdskravet ikke var oppfylt. Bestemmelsen gir ikke adgang til å gjøre unntak fra underholdskravet.
I andre saker er UDIs avslag blitt opprettholdt fordi utlendingen ikke har oppholdt seg ett år utenfor Norge. Videre er avslag blitt opprettholdt fordi det er en reell mulighet for at klagerne ikke vil returnere til hjemlandet etter tillatelsens utløp. Når det gjelder den nærmere vurdering av sannsynligheten for retur, vises det til hva som er sagt under omtalen av visumsaker.
UTLENDINGER SOM SØKER OM EN TILLATELSE FRA NORGE
I de fleste behandlede klagene over avslag på å få fremme en søknad fra Norge, var det i utgangspunktet mer eller mindre klart at klagerne falt utenfor de kategorier lovgiver har gitt anledning til å fremme søknad fra riket, jf forskriftens § 10 andre til fjerde ledd. Derfor har det vært spørsmål om hvorvidt det forelå sterke rimelighetsgrunner som tilsa at det likevel skulle gis adgang til å søke fra riket, jf forskriftens § 10 femte ledd.
I utgangspunktet er forhold som vil gjøre seg gjeldende hos et større antall søkere, ikke tilstrekkelig. Det må foreligge noe spesielt som relaterer seg til den enkelte søker, og som tilsier at nettopp denne søkeren kan få realitetsbehandlet en søknad framsatt fra Norge. Det anses heller ikke tilstrekkelig at man nesten fyller vilkårene for å gjøre unntak etter forskriftens § 10 annet til fjerde ledd, idet lovgiver har foretatt en såkalt «negativ avgrensning». Praksis kan oppsummeres slik at det skal forholdsvis ekstraordinære forhold til før en kan konstatere at det foreligger «sterke rimelighetsgrunner.»
2. desember 2003 instruerte Kommunal- og regionaldepartementet UDI og UNE om ikke å fatte vedtak etter lovens § 6, jf forskriftens § 10, for særkullsbarn som hadde fremmet søknad om oppholdstillatelse fra Norge og hvor det lå an til negativt utfall. Bakgrunnen var at departementet ønsket å foreta en nærmere vurdering av gjeldende regelverk og praksis for særkullsbarn som søkte om opphold fra riket. Etter en høringsrunde vedtok departementet en midlertidig forskrift som medførte at særkullsbarn som var omfattet av berostillelsen, fikk realitetsbehandlet saken sin, selv om rett framgangsmåte for søknad ikke var fulgt. Den midlertidige forskriften opphørte 15. juli 2005. Det har vært departementets forutsetning at sakene etter den midlertidige forskriftens opphør skal behandles på vanlig måte etter gjeldende regelverk.
UNEs praksis for særkullsbarn viser at det er av stor betydning hvorvidt det er dokumentert at herboende har del i forelderansvaret og om biologisk forelder har samtykket i at barnet kan bosette seg i Norge. Men dette er bare ett av flere momenter som tillegges vekt i den konkrete helhetsvurderingen. Dersom herboende har handlet i strid med informasjon gitt av norsk utenriksstasjon eller andre utlendingsmyndigheter, er dette blitt tillagt vekt.
EØS-SAKER
Stadig flere arbeidsinnvandrere kommer fra EØS-området, og det har vært en økende arbeidsinnvandring til Norge helt siden EU-utvidelsen i mai 2004. I de fleste sakene vedrørende arbeidstillatelse som UNE har hatt til behandling, er UDIs vedtak blitt opprettholdt. I de tilfellene UNE har tatt klager til følge, bygger omgjøringen i stor grad på at det i forbindelse med klagesaksbehandlingen ble framlagt ny dokumentasjon.
UNE har i 2005 fattet noen viktige avgjørelser i saker vedrørende familiegjenforening mellom britiske borgere (opprinnelig pakistanske borgere) og pakistanske borgere, hvor ekteskap var inngått i Pakistan. Etter utlendingsforskriften § 179 første ledd siste punktum skal ekteskap inngått i tredjeland bekreftes av referansens hjemlands myndigheter. I sakene UNE har hatt til behandling, forelå ikke slik bekreftelse, og søknadene var av UDI avslått på dette grunnlaget. Etter samtaler med den britiske ambassaden i Oslo, fikk UNE bekreftet at det var umulig for britisk borger som hadde inngått ekteskap med pakistansk borger i Pakistan å oppfylle vilkårene om at britiske myndigheter skal bekrefte ekteskapet, siden slik bekreftelse ikke ville bli gitt. UNE omgjorde UDIs vedtak i sakene, la til grunn at det ikke var grunnlag for å tvile på vigselsattestens gyldighet eller ekteskapets realitet, og innvilget oppholdstillatelse i familiegjenforening. UDI utarbeidet dessuten et rundskriv som åpnet for å gjøre unntak fra kravet om slik bekreftelse, dersom den er umulig å framskaffe.
UNE har videre behandlet fem saker vedrørende utvisning av EØS-borgere. En av klagene ble tatt tilfølge, siden det etter UNEs vurdering ikke forelå fare for gjentagelse.
Artikkelen er hentet fra UNEs årbok 2005 og publisert her 07.07.2006