Den Russiske Føderasjon
UNE behandlet i underkant av 400 saker fra Russland, hvorav rundt 160 gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De vanligste anførslene omhandlet ulike problemstillinger knyttet til konflikten i republikken Tsjetsjenia. Det store flertallet av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet.
Sikkerhetssituasjonen i Tsjetsjenia tilsa at ingen ble henvist til å ta opphold der. Det ble foretatt konkrete vurderinger i den enkelte sak med hensyn til om personer som søkte asyl på grunnlag av den generelle sikkerhetssituasjonen i Tsjetsjenia, kunne henvises til å ta opphold i andre områder av Den Russiske Føderasjonen.
UNHCR anbefaler at etniske tsjetsjenere som har Tsjetsjenia som sitt permanente bosted, får internasjonal beskyttelse. Personer omfattet av UNHCRs anbefalinger ble tidligere etter UNEs praksis vernet mot retur til Den Russiske Føderasjonen. Etter en gjennomgang av den generelle sikkerhetsmessige og humanitære situasjonen for etniske tsjetsjenere i Russland, ble imidlertid slike saker behandlet i nemndmøte med personlig frammøte, hvilket resulterte i endret praksis i løpet av 2005. UNE la til grunn at denne gruppen generelt ikke var i nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling i områder utenfor Tsjetsjenia, og at vilkårene for vern mot retur derfor ikke var oppfylt. En rekke personer som var omfattet av anbefalingene til UNHCR fikk imidlertid opphold på humanitært grunnlag fordi UNE, etter helhetsvurderinger av den humanitære situasjonen i den enkelte sak, kom til at det ikke var tilrådelig å henvise vedkommende til intern gjenbosetting i Den Russiske Føderasjonen. Sakene gjaldt hovedsakelig barnefamilier.
I to saker ble det gitt asyl på grunn av deltakelse i konflikten i Tsjetsjenia. UNE mente i begge sakene at det ved en retur til Tsjetsjenia forelå risiko for forfølgelse som kunne knyttes til konvensjonsgrunnen «politisk oppfatning». UNE fant det i disse sakene ikke rimelig å henvise til internflukt gjennom opphold i andre områder av føderasjonen. UNE skal i saker der asylstatus vurderes, ta stilling til om bestemmelsene om eksklusjon kommer til anvendelse på grunn av deltakelse i krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten eller handlinger som strider mot FNs formål og prinsipper. I de aktuelle sakene var det ikke eksklusjonsgrunnlag.
I en sak ble det gitt vern mot retur til Russland på grunn av tvil om hvorvidt klageren kunne risikere forfølgelse ved retur. Klagerens frykt for forfølgelse i denne saken knyttet seg til bistand til tsjetsjensk gerilja og til tidligere overgrep fra representanter for myndighetene.
Albania
UNE behandlet omlag 160 asylsaker fra Albania. Med få unntak ble klagene ikke tatt tilfølge. Nesten alle ble avgjort av sekretariatet eller av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens noen saker ble behandlet i nemndmøte, særlig på grunn av anførsler om tvangsprostitusjon.
Det ble innvilget opphold til en familie på grunn av fare for overgrep fra kriminelle personer som hadde tvunget et familiemedlem til prostitusjon - blant annet i Norge. En person med to mindreårige barn fikk asyl, mens de øvrige voksne familiemedlemmene og ett barn ble ansett omfattet av bestemmelsen om vern mot retur og innvilget opphold på humanitært grunnlag. Et sentralt moment i saken var at bakmennene hadde hatt kontakt med polititjenestemenn og andre myndighetspersoner, og som følge av dette mente UNE det var urealistisk at familien ville få nødvendig beskyttelse ved retur til hjemlandet. I tillegg innvilget UNE opphold til ytterligere en kvinne som hadde vært utsatt for tvangsprostitusjon, og hvor det var en viss risiko for at hun ville bli utsatt for dette på ny ved retur. I øvrige saker med anførsler om tvangsprostitusjon er klagerne blitt henvist til å søke hjelp fra myndighetene i Albania.
Mange av sakene fra Albania gjaldt anførsler om frykt for overgrep på grunn av familieproblemer, blodhevnkonflikter og organisert kriminalitet. I flere saker ble det også anført frykt for politisk motivert forfølgelse, politivold og korrupsjon. UNE la i slike saker til grunn at albanske myndigheter har tilstrekkelig evne og vilje til å bekjempe alle typer kriminalitet i samfunnet, og klagerne er blitt henvist til å søke bistand gjennom albanske myndigheter og domstoler.
Bosnia-Hercegovina
UNE behandlet i underkant av 200 saker fra Bosnia-Hercegovina. Med få unntak ble klagene avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. En enslig kvinne med barn fra Bosnia fikk etter avgjørelse i nemndmøte innvilget opphold på humanitært grunnlag.
I de fleste sakene fra Bosnia-Hercegovina var det anførsler knyttet til problemer med etnisk tilhørighet og minoritetsreturer, ulike politiske problemer, problemer knyttet til militærtjeneste og anførsler av mer humanitær art. Det siste dreide seg i mange tilfeller om opplevelser knyttet til krigen i Bosnia og psykiske problemer som følge av disse. UNE la til grunn at bosniske myndigheter hadde vilje og evne til å gi sine borgere beskyttelse mot forskjellige typer overgrep og kriminelle handlinger.
Serbia og Montenegro
Unionen Serbia og Montenegro består av republikkene Serbia og Montenegro og de serbiske provinsene Vojvodina og Kosovo. Kosovo er formelt en provins i Serbia, men ble underlagt FN ved Sikkerhetsrådets resolusjon av 10. juni 1999 og styres i dag av UNMIK (United Nations Mission in Kosovo) i samarbeid med OSSE, EU og lokale myndigheter.
UNE behandlet omlag 1250 asylsaker fra Serbia og Montenegro. De fleste sakene gjaldt klagere fra Kosovo. De fleste klagene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Omlag 165 klager ble behandlet i nemndmøte, og de fleste av disse gjaldt etniske minoriteter fra Kosovo.
Sakene fra Serbia (Kosovo unntatt) gjaldt i hovedsak albanere fra Presevo-dalen, bosnjaker fra Sandzak og romer fra forskjellige deler av Serbia. Anførslene fra albanere fra Presevo-dalen dreide seg oftest om frykt for trakassering på grunn av etnisk tilhørighet eller straff på grunn av geriljavirksomhet. Anførslene i sakene fra bosnjaker fra Sandzak-området gjaldt i hovedsak frykt for trakassering på grunn av etnisk tilhørighet og tidligere overgrep fra polititjenestefolk. Også romer anførte i hovedsak etnisk trakassering og sosial diskriminering fra den serbiske befolkningen, samt politivold.
UNE la generelt til grunn at albanere fra Presevodalen ikke hadde behov for beskyttelse på grunn av sin etniske tilhørighet. Dette var i samsvar med UNHCRs syn. UNE viste til den positive utviklingen i området etter urolighetene i 2001, særlig fredsavtalen og opprettelsen av det multietniske politiet. Frykt for straff på grunn av geriljavirksomhet ga ikke grunnlag for beskyttelse, siden geriljavirksomhet ble omfattet av amnestilovene og lovene ble respektert av myndighetene. Bosnjaker fra Sandzak ble generelt ikke ansett å ha beskyttelsesbehov. Én bosnjakisk familie fra Sandzak fikk innvilget opphold på humanitært grunnlag. Når det gjaldt romer fra Serbia, la UNE til grunn at denne gruppen ikke på generelt grunnlag hadde behov for beskyttelse. UNE viste til at en var kjent med at romer fortsatt møter sosial diskriminering på mange samfunnsområder, men framhevet at romer var blitt anerkjent som en nasjonal minoritet og at ulovlig opptreden fra polititjenestemenn kan påklages til høyere myndighetsinstanser og/eller forfølges rettslig.
UNE har også behandlet en del saker fra Montenegro, blant annet fra bosnjaker fra den montenegrinske siden av Sandzak, som fryktet trakassering på grunn av etnisk tilhørighet. UNE la til grunn at bosnjaker fra Sandzak ikke hadde beskyttelsesbehov. I flere klager var det anført vold og trusler fra mafia, lokalt politi og politiske motstandere. Noen saker dreide seg om frykt for reaksjoner fra myndighetene på grunn av militærnekting eller desertering. I disse sakene viste UNE i utgangspunktet til amnestiloven og til at militærnekting og desertering som hovedregel ikke er forhold som danner grunnlag for asyl.
Når det gjaldt anførsler om overgrep fra myndighetspersoner eller fra private grupper og personer i Montenegro, henviste UNE klagerne til å søke bistand hos myndighetene og domstolsapparatet i hjemlandet. Det ble lagt til grunn at myndighetene i Montenegro generelt hadde evne og vilje til å til å gi beskyttelse i slike tilfeller. I én sak kom UNE til at klagerne ikke burde henvises til å søke beskyttelse hos myndighetene, og familien ble derfor vernet mot retur. Det ble lagt avgjørende vekt på at familien gjentatte ganger hadde forsøkt å anmelde overgrepene de hadde blitt utsatt for, uten at dette hadde ført fram.
Situasjonen i Kosovo er blitt ansett som mer komplisert enn i det øvrige Serbia og Montenegro. UNE la generelt til grunn at det var trygt for etniske albanere å returnere til Kosovo. Dette er i tråd med UNHCRs anbefalinger. Etniske albanere utgjør 90 prosent av befolkningen og anses ikke å ha noe generelt beskyttelsesbehov. Klagene fra kosovoalbanere gjaldt først og fremst anførsler om etnisk trakassering, helsemessige problemer og overgrep mot serbiskvennlige albanere.
UNE har videre behandlet noen få klager fra etniske albanere fra serbiskdominerte områder som anførte frykt for trakassering fra serbere. Dette gjaldt i all hovedsak albanere fra den nordlige delen av Mitrovica by. UNE la generelt til grunn at albanerne fra Nord-Mitrovica kunne søke opphold i den sørlige delen av byen eller i andre albanskdominerte deler av Kosovo. Generelle sosiale og økonomiske problemer ved å flytte til et nytt område, for eksempel mangel på arbeid eller egen bolig, ga ikke grunnlag for opphold.
En stor andel av nemndmøtene gjaldt minoriteter fra Kosovo. I de fleste klagene fra etniske minoriteter var det anført frykt for trakassering og overgrep fra albanere. I tråd med UNHCRs siste anbefalinger har det vært UNEs vurdering at kun etniske serbere og serbisktalende rom har et generelt beskyttelsesbehov i Kosovo i dag. De fleste kosovoserberne ble henvist til internflukt til serbiskdominerte områder i Nord-Kosovo eller Serbia utenom Kosovo.
Tre serbiske familier samt en enslig mann fikk innvilget asyl, siden UNE etter konkret vurdering ikke fant å kunne henvise dem til å ta opphold i Serbia. I tre saker ble det innvilget asyl til personer med annen minoritetsbakgrunn. UNE fant etter en samlet vurdering at klagerne, blant annet gjennom sitt tidligere arbeid i Kosovo, ville være i en utsatt posisjon ved retur.
Artikkelen er hentet fra UNEs årbok 2005 og publisert her 07.07.2006