Da Norge sluttet seg til Schengen-samarbeidet den 25. mars 2001, ble en henvisning til Dublin-konvensjonens bestemmelser tatt inn utlendingsloven § 17 første ledd bokstav e. Dublin-konvensjonen ble den 1. september 2003 erstattet av Dublin-forordningen. Dublin-forordningen viderefører de prinsipper som er nedfelt i Dublin-konvensjonen.
Forordningen inneholder kun prosessuelle regler om hvem som skal behandle asylsøknader, og ikke regler om realitetsbehandling av søknadene. Formålet med forordningen er å motvirke at asylsøkere blir henvist fra en stat til en annen uten å få søknaden sin behandlet, og å motvirke at asylsøknader som blir fremmet i flere medlemstater, må behandles av mer enn én stats myndigheter.
UNE behandlet i 2005 omlag 1550 saker i medhold av Dublin-konvensjonen og Dublin-forordningen. Det store flertallet av disse sakene ble behandlet i sekretariatet. Tolv saker ble avgjort i nemndmøte, hvorav en med og elleve uten personlig frammøte, og omlag 70 saker ble avgjort av en nemndleder etter sekretariatsforberedelse. De fleste klagene ble ikke tatt tilfølge.
I 36 saker ble klagen tatt tilfølge og saken returnert til UDI for realitetsbehandling. I de fleste av disse sakene var fristen for uttransport av klagerne til Dublin-landet gått ut. Klagerne kunne derfor ikke kreves mottatt av et annet Dublin-land, og ansvaret for behandling av disse asylsøknadene ble ansett å ligge hos norske myndigheter.
Når det gjaldt anførsler om helseproblemer, fulgte UNE opp tidligere praksis om at det må foreligge forhold av svært alvorlig karakter, der uttransport anses som utilrådelig, for at dette skal kunne gi grunnlag for realitetsbehandling i Norge. I åtte saker som gjaldt helse og hensynet til medfølgende barn, ble klagene tatt til følge. Også for saker med anførsler om tilknytning til Norge gjennom familie som oppholder seg her, fulgte UNE opp tidligere praksis om at det i utgangspunktet er tilknytning på ankomsttidspunktet som er det avgjørende. Ut over disse tilfellene la UNE til grunn at klagerens situasjon må være helt spesiell og at det må foreligge meget tungtveiende grunner for at søknaden skal realitetsbehandles i Norge.
Artikkelen er hentet fra UNEs årbok 2005 og publisert her 07.07.2006