Iran
UNE behandlet i overkant av 400 saker fra iranske asylsøkere, hvorav nesten halvparten gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Fem saker ble behandlet i nemndmøte uten personlig frammøte, mens seks saker ble behandlet i nemndmøte med personlig frammøte. Det ble ikke innvilget asyl i noen av sakene, men i en sak fant UNE at klageren hadde krav på vern mot retur ut fra sin bakgrunn i hjemlandet kombinert med hans aktivitet i Norge.
Det ble gitt oppholdstillatelse på annet humanitært grunnlag i tre klagesaker. Disse sakene falt inn under den midlertidige forskriften om «Behandling av omgjøringsanmodninger og vilkårene for arbeids- eller oppholdstillatelse til barn og deres omsorgspersoner som har oppholdt seg i Norge i totalt tre år» gitt av Kommunal- og regionaldepartementet i juli 2004.
Iranske borgere anførte en rekke ulike asylgrunnlag. En vanlig anførsel gjaldt konvertering fra islam til kristendom. Konvertering fra islam til en annen religion (apostasi) er i utgangspunktet forbudt i Iran. Det er likevel ikke slik at den som konverterer av den grunn blir utsatt for forfølgelse. Det er strenge beviskrav for å kunne dømme noen. På bakgrunn av de opplysninger UNE har fra en rekke kilder, herunder menneskerettighetsorganisasjoner og kirkesamfunnene selv, har ingen kristen blitt dømt for apostasi i de senere årene. Det finnes flere tusen konvertitter i Iran, og mange av disse er medlemmer av aktive kirkesamfunn. UNE foretar en helt konkret og individuell vurdering av forfølgelsesfaren i den enkelte sak ut fra alle sakens opplysninger.
En annen vanlig asylanførsel var frykt for alvorlige reaksjoner fordi man i Iran er eller vil bli beskyldt for utroskap eller annen ikke-akseptert seksuell adferd. UNE begrunnet i hovedsak sine avslag med de strenge beviskrav iransk rett oppstiller for å dømme personer for slike forhold.
Videre anførte en del klagere politisk virksomhet som grunnlag for asylsøknaden. Det dreide seg i hovedsak om deltakelse i studentdemonstrasjoner, oppbevaring og distribuering av løpesedler, medlemskap i ulike politiske partier og generell utøvelse av regimekritisk virksomhet. Det ble i UNEs avslag blant annet vist til at klagerne ikke hadde hatt noen sentral rolle i eventuell politisk aktivitet, at de hadde reist ut av Iran på lovlig vis eller at det av andre årsaker ikke var naturlig å anta at de var i myndighetenes søkelys. I noen tilfeller har UNE bemerket at klageren har gitt motstridende og lite troverdige opplysninger, noe som har medført at vedkommendes troverdighet framstår som svekket.
UNE behandlet flere klager med problemstillinger som særskilt gjelder kvinnelige asylsøkere. Anførslene var blant annet mishandling i ekteskapet, vanskeligheter med å få skilsmisse, samt fare for å miste omsorgen for barn ved en eventuell skilsmisse. UNE la til grunn at mishandling av kvinner ikke er sosialt akseptert i Iran og forsøkes bekjempet av myndighetene. Eventuelle overgrep er å anse som kriminelle handlinger som iranske myndigheter må være nærmest til å gi beskyttelse mot. UNE la til grunn at iranske myndigheter har evne og vilje til å gi beskyttelse mot kriminelle handlinger. Det ble i vedtakene også vist til at iranske kvinner på visse vilkår kan få skilsmisse i hjemlandet og at man kan ta spørsmålet om barnefordeling opp for domstolene.
Irak
UNE behandlet omlag 950 saker fra Irak, hvorav 335 gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Fire saker ble behandlet i nemndmøte med personlig frammøte. I syv saker ble klagen tatt helt eller delvis til følge. Det ble gitt asyl i én sak der det var anført frykt for forfølgelse fra klagerens familie på bakgrunn av klagerens overtredelse av sosiale normer og derav følgende tap av ære for vedkommendes familie. Det ble videre gitt vern mot retur i én sak. I fem saker ble det gitt opphold på humanitært grunnlag ut fra den midlertidige forskriften om «Behandling av omgjøringsanmodninger og vilkårene for arbeids- eller oppholdstillatelse til barn og deres omsorgspersoner som har oppholdt seg i Norge i totalt tre år» gitt av Kommunal- og regionaldepartementet i juli 2004.
En stor andel av UNEs avslag ble begrunnet med at klagernes forklaringer framsto som lite troverdige. I mange tilfeller skyldtes dette at klageren var gjenkjent på fingeravtrykk i andre europeiske land der vedkommende hadde søkt asyl med en eller flere andre identiteter enn den som ble oppgitt til norske myndigheter. På den måten fant UNE i en rekke av disse sakene at asylsøkeren hadde avgitt falsk forklaring på vesentlige punkter eller ikke hadde oppholdt seg i hjemlandet på det tidspunktet da de anførte forhold skulle ha funnet sted.
I en betydelig andel av sakene hadde klageren anført frykt for det tidligere Baath-regimet. I lys av regimets fall og den politiske demokratiseringsprosessen i Irak i 2005 la UNE til grunn at maktstrukturene under det tidligere regimet ikke lenger representerer noen reell fare for den enkelte asylsøker.
I mange saker ble det anført frykt for hevn og represalier i forbindelse med private konflikter. For klagere som kommer fra Nord-Irak eller som har en tilknytning til dette området, la UNE til grunn at myndighetene har både evne og vilje til å beskytte sine borgere. Den generelle sikkerhetssituasjonen i Nord-Irak regnes som meget god. Også når det gjaldt det regjeringskontrollerte Irak, la UNE til grunn at de nye myndighetene både har evne og vilje til å beskytte sine borgere. Det er imidlertid en kjensgjerning at den generelle sikkerhetssituasjonen i store deler av det regjeringskontrollerte Irak ikke er like god som i Nord-Irak, noe som også kom til uttrykk gjennom UNHCRs anbefalinger fra september 2005. UNHCR har tidligere frarådet all retur til Irak, men mener nå at retur til Nord-Irak bør kunne skje dersom asylsøkeren har en nærmere bestemt tilknytning til området.
Tyrkia
UNE behandlet omlag 70 klagesaker fra tyrkiske asylsøkere. Rundt halvparten av sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Tre saker ble behandlet i nemndmøte med personlig frammøte. De resterende sakene ble avgjort av sekretariatet. Etter konkrete vurderinger ble ingen av klagerne funnet å ha krav på asyl eller vern mot retur. Det ble innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i to av sakene. Disse sakene falt inn under den midlertidige forskriften om «Behandling av omgjøringsanmodninger og vilkårene for arbeids- eller oppholdstillatelse til barn og deres omsorgspersoner som har oppholdt seg i Norge i totalt tre år» gitt av Kommunal- og regionaldepartementet i juli 2004.
Flere ulike anførsler har vært påberopt fra tyrkiske borgere. En stor andel av sakene gjaldt frykt for reaksjoner fra tyrkiske myndigheter på grunn av en eller annen form for tilknytning til PKK. I mange av disse sakene fant UNE grunn til å stille spørsmål ved troverdigheten av klagerens forklaring. Videre bemerket UNE at PKK er forbudt i Tyrkia og at organisasjonen er ansett å være en terrororganisasjon av blant annet EU-landene og USA. Straff for virksomhet for PKK må i utgangspunktet anses som legitim straffeforfølgelse og ikke i seg selv forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand. UNE har i flere vedtak bemerket at den generelle menneskerettighetssituasjonen i Tyrkia er blitt kraftig forbedret siden slutten av 1990-tallet. Det er gjennomført en rekke lovreformer, og forekomsten av tortur er redusert i forhold til tidligere år, hvilket framgår av rapporter fra EU-kommisjonen og ledende internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner.
En annen stor andel av sakene gjaldt frykt for reaksjoner på grunn av aktivitet for partiene HADEP/DEHAP. UNE viste til at vanlige partimedlemmer ikke har grunn til å frykte alvorlige reaksjoner fra tyrkiske myndigheter som følge av medlemskap i disse partiene.
En vesentlig andel av sakene gjaldt ønske om å unndra seg militærtjeneste. UNE har i sine vedtak bemerket at motstand mot militær tjenestegjøring og straff i forbindelse med militærnekting og desertering som hovedregel ikke danner grunnlag for asyl.
Også mer private konflikter ble anført som grunnlag for søknaden, herunder frykt for hevnaksjoner. UNE la i avslagene til grunn at tyrkiske myndigheter har evne og vilje til å beskytte sine borgere mot kriminelle handlinger.
Syria
UNE behandlet omlag 60 asylsaker fra Syria. Sakene ble i all hovedsak avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Tre saker ble behandlet i nemndmøte, og disse klagene ble tatt til følge da klagerne ble ansett vernet mot retur. I to andre saker ble det innvilget oppholdstillatelse på annet humanitært grunnlag.
UNE mente retur til Syria var trygt såfremt klageren ikke kunne sies å ha et individuelt beskyttelsesbehov. UNE la til grunn at den generelt utilfredsstillende menneskerettighetssituasjonen i Syria ikke i seg selv ga grunnlag for opphold i Norge. Verken syriske kurdere eller syriske palestinere ble ansett forfulgt i flyktningkonvensjonens forstand alene ut fra at de tilhørte disse folkegruppene. Medlemskap i de syrisk-kurdiske partiene ble heller ikke ansett tilstrekkelig til å få beskyttelse.
Libanon
UNE behandlet omlag 30 saker fra Libanon. De aller fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Ingen av klagene ble tatt til følge.
UNE la til grunn at Libanon var et trygt land for statsløse palestinere som hadde tillatelse til å oppholde seg der. Selv om de statsløse libanesiske palestinerne generelt sett var i en vanskelig økonomisk situasjon, la UNE til grunn at dette i seg selv ikke tilsa opphold i Norge. UNE følger imidlertid nøye med på hvordan sikkerhetssituasjonen i de palestinske flyktningleirene utvikler seg.
De palestinske områdene
UNE behandlet omlag 190 saker hvor klagerne hevdet å komme fra de palestinske områdene på Vestbredden og i Gaza. De alle fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. En sak ble behandlet i nemndmøte, og denne klagen ble tatt til følge.
UNE mente at det ikke var tilrådelig å returnere asylsøkere til de palestinske områdene. Med ett unntak ble sakene likevel avslått, og begrunnelsen var at klagerne ikke i tilstrekkelig grad var i stand til å sannsynliggjøre at de kom fra Vestbredden eller Gaza, til tross for at de hevdet det.
Pakistan
UNE behandlet omlag 120 saker fra pakistanske asylsøkere, hvorav 40 gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Fire av sakene ble behandlet i nemndmøte, og i 20 saker ble avgjørelse fattet av sekretariatet.
I to av sakene ble det innvilget asyl. I disse to sakene var det anført frykt for forfølgelse fra klagerens familie på bakgrunn av klagerens overtredelse av sosiale normer og derav følgende tap av ære for vedkommendes familie. Det ble innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag til ti personer. Disse tillatelsene ble gitt etter konkrete helhetsvurderinger. Hensyn som ble vektlagt var bl.a. helsemessige forhold, lang oppholdstid i Norge samt usikkerhet omkring forholdene ved retur til hjemlandet. I de øvrige sakene ble klagene ikke tatt til følge.
En rekke ulike asylgrunnlag har vært påberopt av pakistanske asylsøkere: Frykt for diskriminering og trakassering på grunn av tilhørighet til ahmadiyya-menigheten, frykt for muslimske fundamentalister på grunn av tilhørighet til andre religiøse minoriteter, frykt for represalier fra politiske motstandere, problemer med politiet på bakgrunn av falske anklager om kriminelle forhold, frykt for tvangsrekruttering til ulike organisasjoner i Kashmir, frykt for æresdrap fra familien på bakgrunn av overtredelse av sosiale normer og frykt for hevnaksjoner på bakgrunn av tvister om eiendom eller forretningsdrift.
Når det gjelder ahmadiyyaene, har det i UNEs avgjørelser vært lagt til grunn at disse kan være utsatt for diskriminering og trakassering i Pakistan, men at de problemer som generelt gjør seg gjeldende for dem, likevel ikke i seg selv gir grunnlag for asyl.
UNE har i flere vedtak påpekt at klageren kan ta kriminelle forhold opp med hjemlandets myndigheter og oppnå beskyttelse der. I flere tilfeller har UNE også bemerket at klageren kan oppnå beskyttelse i andre deler av hjemlandet. UNE har i en del saker også påpekt at klageren har gitt divergerende og lite troverdige opplysninger, noe som har medført at vedkommendes troverdighet framstår som svekket. I flere saker der det i forbindelse med saksforberedelsen har vært foretatt konkrete undersøkelser i Pakistan, har det vist seg at klagerne hadde framlagt falske dokumenter og avgitt uriktige opplysninger i forbindelse med sin asylsøknad.
Afghanistan
Det ble i løpet av året behandlet rundt 400 klagesaker fra Afghanistan. De fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens omlag 40 saker ble behandlet i nemndmøte.
UNHCR anbefaler at afghanske asylsøkere som tilhører sårbare grupper og som ikke har nettverk, gis opphold på humanitært grunnlag. Bakgrunnen for anbefalingen er den betydningen nettverk har i det afghanske samfunnet, både som ledd i den sosiale tilpasningen, for å kunne livnære seg og for å oppnå beskyttelse. Som sårbare grupper nevnes blant annet enslige kvinner, barn og eldre, samt personer med fysiske og psykiske problemer som medfører at de ikke vil kunne forsørge seg selv. Norske utlendingsmyndigheter følger UNHCRs anbefalinger når det gjelder disse gruppene, hvilket innebærer at deres søknader innvilges i førsteinstansen UDI. Det er derfor, med få unntak, saker vedrørende unge og friske menn UNE får oversendt for klagebehandling.
Inntil mars 2005 var UNEs praksis at asylsøkere uten et individuelt beskyttelsesbehov og som ikke tilhørte en sårbar gruppe, fikk avslag på sine søknader om asyl dersom de hadde et nettverk i Kabul. Etter dette ble det gjennom en rekke nemndmøtevedtak slått fast at det også ville være forsvarlig å henvise til retur til Kabul selv om klagerne ikke hadde et slikt nettverk i hovedstaden.
Grunnet den ustabile sikkerhets-situasjonen generelt i Afghanistan, samt manglende muligheter for innhenting av til enhver tid oppdaterte sikkerhetsvurderinger for den sivile befolkningen, har UNE lagt til grunn at det kun er aktuelt å returnere til Kabul by. I denne vurderingen ble det også sett hen til den humanitære situasjonen utenfor hovedstaden. Det ble videre lagt vekt på at det i de fleste distriktene utenfor Kabul by ikke finnes en sentral myndighetskontroll i form av et fungerende politi- og rettsapparat og andre statsinstitusjoner.
Afghanske asylsøkere anførte ulike forhold som grunnlag for å søke asyl. Mange av anførslene er sammensatte og knytter seg til frykt for både privat og offentlig forfølgelse. Frykt på bakgrunn av tidligere tilknytning til kommunistpartiet (PDPA) har vært anført i en rekke av sakene. Videre har frykt for reaksjoner fra Taliban eller andre militante bevegelser, eller mistanke om tilknytning til slike bevegelser, vært vanlig. Det har også blitt anført etnisk og religiøs forfølgelse eller at de har problemer i hjemlandet fordi de i lang tid har vært flyktninger utenfor Afghanistan. Videre har mange påberopt seg frykt for lokale kommandanter og krigsherrer. Mange anfører dessuten private konflikter og frykt for blodhevn, for eksempel på grunn av utenomekte-skapelige forhold. Jordkonflikter har også ofte vært anført. En stor andel av klagerne er etniske hazaraer fra provinsen Ghazni og distriktet Jaghori.
Når det gjaldt tidligere medlemskap i PDPA, viste UNE i en rekke vedtak til at medlemskap i seg selv og på generelt grunnlag ikke tilsier forfølgelsesfare i Afghanistan i dag. Unntak fra dette kunne gjelde personer som hadde hatt en høytstående posisjon for partiet og som hadde vært i alvorlige konflikter med sentrale maktpersoner eller grupperinger.
Vedrørende anførsler knyttet til Taliban, viste UNE ofte til at Taliban etter høsten 2001 ikke utgjør en viktig maktfaktor i landet. I tiden etter Talibans fall har flere tidligere talibanere skiftet side, uten at en slik fortid på generelt grunnlag har utløst forfølgelsesfare i forhold til de nye myndighetene eller private grupperinger og lokalsamfunn. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at det generelt sett foregår utbredt etnisk diskriminering i Afghanistan i dag.
Når det gjaldt anførsler knyttet til private konflikter, kom UNE i mange av sakene til at klagerne hadde gitt lite troverdige opplysninger knyttet til sitt asylgrunnlag. I ett tilfelle ble klageren ansett vernet mot retur grunnet en konflikt med en kommandant.
Selv om sikkerhetssituasjonen i store deler av landet er skjør, har det de siste årene vært en positiv politisk utvikling i landet.
UNE tok 16 klager til følge og innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. To av klagerne ble ansett vernet mot retur til hjemlandet. Blant klagerne som fikk sitt vedtak omgjort i UNE, var det to kvinner og to barn. I sju saker ble klagene tatt til følge etter avholdt nemndmøte, og i ni saker ble tillatelse innvilget av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet.
Sentral-Asia
UNE behandlet omlag 50 saker fra Sentral-Asia, hovedsakelig fra Usbekistan og Kirgisistan. Flertallet av sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. 14 saker ble avgjort i nemndmøte.
Den vanligste anførselen i disse sakene var problemer som følge av etnisk minoritetsbakgrunn. Dette gjaldt i hovedsak etniske russere og uigurer. UNE kom etter konkrete vurderinger til at de reaksjoner klagerne risikerte, som følge av etnisk bakgrunn, ikke var av en slik art eller av et slikt omfang at de kunne defineres som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen.
Andre anførsler var knyttet til frykt for religiøs og politisk forfølgelse. I flere av sakene ble det anført at man fryktet kriminelle miljøer i hjemlandet.
Seks personer ble gitt opphold på humanitært grunnlag etter at UNE kom til at det forelå sterke menneskelige hensyn. Det ble innvilget asyl til to personer fra Usbekistan ut fra anført forfølgelsesfare på bakgrunn av at myndighetene i Usbekistan mistenkte den ene personen for å ha gitt ut løpesedler for en ulovlig religiøs organisasjon.
Aserbajdsjan
UNE behandlet rundt 50 saker fra Aserbajd-sjan. Dette innebar nesten en halvering sammenlignet med året før.
Den vanligste anførselen var frykt for forfølgelse på bakgrunn av politisk aktivitet, og de fleste av disse sakene ble avgjort av en nemndleder etter sekretariatsforberedelse. Ingen av disse klagene ble tatt til følge. UNE la til grunn at politisk opposisjonell aktivitet i liten grad tolereres av aserbajdsjanske myndigheter, men at politisk opposisjonelle som ikke har hatt en spesiell posisjon, ikke på generelt grunnlag blir utsatt for reaksjoner av en slik art eller et slik omfang at dette kan karakteriseres som forfølgelse.
Videre var det i flere saker anført problemer som følge av armensk etnisitet. Ingen av disse klagene ble tatt til følge alene som følge av slike anførsler. I vedtakene ble det vist til at gruppen risikerer å bli utsatt for trakassering og forskjellsbehandling, for eksempel når det gjelder utdanning og muligheten til å få arbeid, særlig innen offentlig sektor. Det ble likevel lagt til grunn at de ikke på generelt grunnlag risikerer reaksjoner av en slik art eller et slikt omfang at det kan karakteriseres som forfølgelse.
Fem saker ble behandlet i nemndmøte, og i fire av disse sakene ble klagen tatt tilfølge. I en av sakene ble det gitt vern mot retur siden det ble tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren kunne få problemer som følge av ektefellens deltakelse i OPON-styrkenes kuppforsøk i mars 1995 (tidligere aserbajdsjanske spesialstyrker). Resten av familien ble innvilget opphold på humanitært grunnlag.
Opphold på humanitært grunnlag ble innvilget i noen saker med enslige mødre hvor det ble lagt vekt på mang-lende omsorgsevne, manglende nettverk i hjemlandet og helsemessige forhold. I en families sak ble det også, som ledd i en helhetsvurdering, sett hen til langvarig opphold utenfor hjemlandet og situasjonen for etniske armenere i Aserbajdsjan.
I saken til en enslig kvinne som anførte tvangsekteskap og at hun fryktet sin far som en følge av dette, ble det innvilget opphold på humanitært grunnlag. UNE kunne ikke utelukke at det forelå en mindre risiko for overgrep eller tvang i forbindelse med ekteskapsinngåelse, selv om noen forfølgelsesfare ikke var sannsynliggjort.
Ni saker ble avgjort i sekretariatet siden de ble ansett som åpenbart grunnløse.
Sri Lanka
UNE behandlet 85 asylsaker fra Sri Lanka. 50 av disse gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. 11 av sakene ble avgjort i nemndmøte, 55 av sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet, mens de resterende sakene ble avgjort av sekretariatet.
Det ble ikke gitt asyl eller vern mot utsendelse i noen av disse sakene. Det ble innvilget opphold på humanitært grunnlag til åtte personer. Tillatelsene ble gitt etter helhetsvurderinger hvor flere sider av sakene ble tillagt vekt, herunder helsemessige forhold, familie- og annen tilknytning til Norge og hensynet til «barnets beste» etter Barnekonvensjonen.
Med få unntak var klagerne tamiler. I en stor del av sakene var det anførte asylgrunnlaget knyttet til konflikten mellom LTTE og srilankiske myndigheter. De fleste anførte frykt for forfølgelse fra myndighetene på grunn av tilknytning til LTTE eller mistanke om dette. I mange saker ble det også anført frykt for forfølgelse fra LTTE, for eksempel tvangsrekruttering til organisasjonen eller straff for å ha forlatt den eller på annet vis handlet på en måte som kunne være til skade for LTTE.
UNE fant ikke at klagernes anførte tilknytning til LTTE representerte fare for forfølgelse fra srilankiske myndigheter. I flere av UNEs avslag ble det vist til at klageren ikke hadde utvist aktivitet eller hatt en posisjon i LTTE som tilsa at han eller hun skulle være spesielt interessant for myndighetene. Videre ble det generelt vist til våpenhvileavtalen mellom den srilankiske regjeringen og LTTE, som trådte i kraft i februar 2002, og at LTTE hadde vært en lovlig organisasjon i Sri Lanka siden september 2002.
UNE viste til at klagerne kunne unngå tvangsrekruttering og annen forfølgelse fra LTTE ved å ta opphold i Colombo eller øvrig regjeringskontrollert område i sør. Situasjonen i regjeringskontrollerte områder av Sri Lanka ble ikke ansett for å være til hinder for retur av tamiler som etter en individuell vurdering ikke ble ansett å ha behov for internasjonal beskyttelse.
I flere av avslagene viste UNE til svekket troverdighet eller at asylgrunnlaget ikke var sannsynliggjort.
I seks av de 35 klagene som ble behandlet i 2005 hadde klageren oppgitt å være mindreårig på søknadstidspunktet. På bakgrunn av resultatet fra alderstester fant ikke UNE å kunne legge til grunn at disse klagerne hadde oppgitt riktig alder og at de således var mindreårige. I flere av sakene hadde klageren dessuten etter egne opplysninger fylt 18 år da UNE fattet vedtaket.
UNE mottok en rekke omgjøringsanmodninger der det ble anført tap av familiemedlemmer og ødeleggelse av bopel og hjemsted i flodbølgekatastrofen 26. desember 2004, uten at UNE anså dette som forhold som alene tilsa omgjøring av vedtakene.
Nepal
UNE behandlet omlag 30 asylsaker fra Nepal, hvorav halvparten gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Bortsett fra to saker som ble avgjort av sekretariatet, ble alle avgjort av en nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet. Ingen av klagene ble tatt til følge.
I de fleste sakene var det anførte asylgrunnlaget knyttet til konflikten mellom maoistbevegelsen og nepalske myndigheter. De fleste klagerne anførte at de hadde hatt problemer med maoistbevegelsen, blant annet i form av krav om pengestøtte, forsøk på verving og trusler om represalier.
I UNEs avslag ble det vist til at klagerne kunne returnere til Kathmandu og ta opphold der, uten å risikere forfølgelse fra maoistbevegelsen. UNE anså ikke den generelle sikkerhets- og menneskerettighetssituasjonen i Nepal for å være til hinder for retur av nepalske borgere som etter en individuell vurdering ikke ble ansett å ha behov for beskyttelse.
I flere av vedtakene viste UNE til svak troverdighet eller at asylgrunnlaget ikke var sannsynliggjort.
Kina
Det ble behandlet omlag 20 klagesaker fra kinesiske asylsøkere. De fleste ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet, mens en sak ble avgjort i nemndmøte og seks i sekretariatet. Ingen av klagene ble tatt til følge.
I de aller fleste sakene ble det påberopt frykt for forfølgelse fra kinesiske myndigheter på bakgrunn av involvering i Falun Gong, brudd på ettbarnspolitikken eller tilhørighet til en etnisk minoritet eller en bestemt religion.
Mange av avslagene ble begrunnet med at risiko for forfølgelse ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort, og i flere tilfeller ble det bemerket at klageren framsto som lite troverdig. Noen få av klagene ble ikke realitetsbehandlet fordi klageren hadde returnert frivillig eller forsvunnet.
Der det i teksten er benyttet uttrykket «klager», kan dette inkludere både klager (på UDIs vedtak i førsteinstans) og omgjøringsanmodninger (knyttet til tidligere avslag i UNE).
Artikkelen er hentet fra UNEs årbok 2005 ovg publisert her 07.07.2006