Eritrea
UNE behandlet omlag 200 asylsaker fra Eritrea, hvorav en fjerdedel gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. De fleste klagene ble avgjort av nemndleder alene etter forberedelse av sekretariatet, mens omlag 50 klager ble avgjort i nemndmøte. Omlag 170 klager ble tatt til følge. I tre av disse ble det gitt asyl. Det ble her lagt til grunn at klagerne kunne risikere forfølgelse ved retur til hjemlandet, enten på grunn av sin religion eller på grunn av politisk aktivitet.
I omlag 60 saker hadde klageren rett til vern mot utsendelse til hjemlandet ut fra en generell uforutsigbarhet i forhold til eritreiske myndighetspersoners opptreden overfor blant annet militærnektere og desertører. Det uforutsigbare ligger i at en del personer i denne gruppen ikke møtes med alvorlige reaksjoner, mens det samtidig er holdepunkter for at en del andre er blitt utsatt for umenneskelig behandling.
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) kom i en dom av 5. juli 2005 fram til at det ville utgjøre en krenkelse av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 3 dersom nederlandske myndigheter deporterte en eritreisk asylsøker til hjemlandet. Søkeren i den konkrete saken var eritreisk statsborger og hadde desertert fra pliktig militærtjeneste. Under tjenesten hadde han blant annet opponert mot eritreiske myndigheters behandling av soldater under krigen og blitt straffet for dette. UNE har derfor på grunnlag av ny og relevant rettspraksis, og ut fra en konkret og individuell vurdering i de enkelte sakene, kommet til at de fleste desertører har rett til vern mot utsendelse til hjemlandet.
Når det gjaldt andre anførsler enn miltærnekting og desertering, tok UNE i overkant av 100 klager tilfølge, og klagerne fikk da opphold på humanitært grunnlag. Eritrea er et forholdsvis lukket samfunn. Myndighetene har meget god kontroll, og det er begrenset med informasjon fra uavhengige kilder. Dette bidrar i seg selv til usikkerhet med hensyn til hvor betryggende retursituasjonen er.
I henhold til den informasjonen som faktisk foreligger, mener UNE at den generelle menneskerettighetssituasjonen i Eritrea framstår som bekymringsfull. Det synes å forekomme et ikke uvesentlig innslag av brudd på grunnleggende menneskerettigheter, og rettssikkerheten for den enkelte framstår som svak.
Selv om UNE i mange saker har lagt til grunn at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne fyller vilkårene for asyl eller vern, har ulike momenter som militærnekting, hvorvidt man kan bli oppfattet som regimefiendtlig, når man forlot Eritrea, om man har omsorgsansvar for barn, familiens sårbarhet ved retur, nettverk i hjemlandet og klagerens alder spilt en rolle i helhetsvurderinger der det er innvilget opphold på humanitært grunnlag.
Etiopia
UNE behandlet omlag 200 asylsaker fra Etiopia, hvorav 130 gjaldt anmodninger om omgjøring av UNEs egne vedtak. Hovedvekten av klagene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. 42 klager ble behandlet i nemndmøte, og 33 av disse ble tatt til følge. Av de klagene som ble tatt til følge etter nemndmøtebehandling, ble det i åtte tilfeller innvilget asyl, i 10 ble klageren ansett å ha rett til vern mot utsendelse til hjemlandet, mens det også i 15 andre saker ble gitt opphold på humanitært grunnlag. I tillegg ble det gitt opphold på humanitært grunnlag i åtte saker som ble avgjort av en nemndleder. Dermed ble totalt 41 klager tatt til følge.
I seks av totalt åtte saker hvor det ble innvilget asyl, var det anførsler om tilknytning til og/eller aktivitet for den ulovlige organisasjonen Oromo Liberation Front (OLF). I de to øvrige sakene der det ble innvilget asyl, var det også anførsler knyttet til politisk aktivitet.
Ved fem av de ti innvilgelsene der en fant at klagerne hadde rett til vern mot utsendelse til hjemlandet (men ikke asyl), var det anførsler knyttet til det forbudte Ethiopian Peoples’ Revolutionary Party (EPRP). Av de resterende fem hadde tre anførsler knyttet til OLF og annen politisk aktivitet, mens en sak gjaldt en person som grunnet hendelser relatert til hans arbeid i det føderale politiet kunne stå i nærliggende fare for å bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur. Den siste saken gjaldt en person som gjennom sin samfunnskritiske kunstneriske virksomhet, kombinert med eksponering i norske medier, hadde krav på vern mot utsendelse.
I de aller fleste sakene der det ble gitt opphold på humanitært grunnlag var klageren alvorlig syk. Flertallet gjaldt HIV/AIDS-syke med påbegynt antiviral behandling i Norge.
Den vanligste anførselen i sakene fra Etiopia var frykt for forfølgelse ved retur på grunn av egen eller nære familiemedlemmers politiske aktivitet. Svært mange har anførsler om ulike former for tilknytning til og/eller aktivitet for OLF. I tillegg til politisk engasjement i hjemlandet ble det også i en del tilfeller anført at klageren hadde vært politisk aktiv etter ankomst til Norge.
Når mange klager som inneholdt anførsler om politisk aktivitet, herunder for OLF, ikke ble tatt til følge, var dette fordi det ikke ble funnet tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren ved retur til hjemlandet ville risikere forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand. Årsaker til dette kunne være at UNE ikke la klagerens anførsler til grunn eller at klagerens aktivitet ikke ble ansett å være av en slik art eller et slikt omfang at det medførte noen forfølgelsesfare.
Somalia
UNE behandlet omlag 260 asylsaker fra Somalia. De fleste ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Totalt 64 klager ble behandlet i nemndmøte, og 34 av disse ble tatt til følge.
Det ble innvilget asyl i åtte saker, og de fleste av disse gjaldt medlemmer av minoritetsgruppen Rer Hamar. I tre saker hadde klagerne rett til vern mot retur til hjemlandet, mens det ble innvilget oppholdstillatelse på annet humanitært grunnlag i 24 tilfeller. Alle innvilgelsene ble begrunnet med at klagerne i ulik grad risikerte å bli utsatt for overgrep ved retur til Somalia.
UNE behandlet i all hovedsak saker der det ble anført tilhørighet til en minoritetsgruppe og der klagerne var fra Mogadishu eller fra regionene Middle Shabelle eller Lower Shabelle. Et stort antall saker ble avslått med den begrunnelse at klageren ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort den anførte tilhørigheten til en minoritetsgruppe og/eller sitt anførte beskyttelsesgrunnlag.
Kamerun
UNE behandlet omlag 65 asylsaker fra Kamerun. De aller fleste av disse ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens seks klager ble avgjort i nemndmøte. Ingen klagere ble gitt asyl. I to saker fant UNE at klagerne hadde rett til vern mot utsendelse til hjemlandet på grunn av henholdsvis studentaktivitet og familiekonflikt med innflytelsesrik slektning. I sistnevnte sak var klageren en ung kvinne uten sosialt nettverk. I fire saker ble det innvilget opphold på annet humanitært grunnlag, og det ble her lagt avgjørende vekt på alvorlige helseproblemer og hensynet til medfølgende barn.
I en del av sakene der klagen ikke ble tatt tilfølge, var det anførsler om frykt for reaksjoner fra kamerunske myndigheter på grunn av aktivitet for opposisjonsgruppen Southern Cameroons National Council (SCNC) og/eller for opposisjonspartiet Social Democratic Front (SDF). UNE har i disse sakene lagt til grunn at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne risikerer forfølgelse ved retur til hjemlandet. I mange andre saker ble det anført frykt for å bli utsatt for overgrep fra egen familie eller stamme på grunn av private konflikter. I de fleste av disse sakene ble det vist til klagernes mulighet til å søke beskyttelse i en annen del av landet.
Demokratiske Republikken Congo (DRC)
UNE behandlet 15 asylsaker fra DRC. 11 av disse ble avgjort i nemndmøte, hvorav ni klager ble tatt til følge. Ingen ble gitt asyl. I fire saker ble klageren ansett å ha rett til vern mot utsendelse til hjemlandet, mens opphold på annet humanitært grunnlag ble gitt i fem tilfeller.
I flere av klagene som ble behandlet i nemndmøte, var det frykt for myndighetsreaksjoner på grunn av opposisjonell og/eller regimekritisk virksomhet i hjemlandet. Tilknytning til partiet UDPS sto sentralt i flere tilfeller. Problemer på grunn av tilknytning til tidligere Kabila- og Mobutu-regimer, blant annet etterretningsmessig, dannet grunnlag for enkelte tillatelser av beskyttelsesårsaker.
Etniske konflikter relatert til motsetningsforholdet mellom hema og lendu i DRCs østlige områder førte i ett tilfelle, etter en helhetsvurdering, til at klagen ble tatt til følge. Hensynet til helsemessige forhold og barnets beste ble tillagt avgjørende vekt i tilfeller der tillatelse ble gitt av humanitære årsaker.
Graden av tilknytning til hovedstaden Kinshasa/DRCs vestlige områder var sentrale vurderingstema i flere av sakene der adgang til internflukt ble vurdert. Uklar tilknytning til disse områdene dannet grunnlag for tillatelse i ett tilfelle. Vurdering av sikkerhetssituasjonen i DRCs vestlige områder resulterte videre i oppholdstillatelse i noen saker der anførsler om politisk opposisjonell virksomhet ble lagt til grunn. Tilsvarende hensyn ble også avgjørende i saker der tilknytning til forhenværende makthavere ble ansett sannsynliggjort.
Rwanda / Burundi
UNE behandlet 14 asylsaker fra Rwanda og 12 fra Burundi. Med unntak av to saker fra Rwanda ble alle avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Ingen av klagene ble tatt til følge.
Problemer relatert til det etniske motsetningsforholdet mellom hutuer og tutsier var anført i de fleste saker fra begge land. Flere av Rwanda-sakene relaterte seg til rettsoppgjøret etter folkemordet i 1994. Slektskap med sentralt tiltalte ved Arucha-tribunalet og frykt for tiltale eller krav om vitneforklaring ved Gacacca-domstolen sto sentralt i den forbindelse. Fra UNEs side ble det vist til at eventuelt slektskap med folkemordtiltalte ikke utgjorde en kjent forfølgelsesfare i Rwanda. Det ble også bemerket at eventuell rettslig framstilling ved Gacacca-tribunalet måtte anses som ledd i legitim strafferettslig forfølgelse, noe som ikke kunne danne grunnlag for en tillatelse i Norge.
Frykt for myndighetsreaksjoner på grunn av opposisjonell virksomhet var et sentralt forhold i sakene som ble behandlet i nemndmøte. Blant annet ble tilknytning til partiet PDR påberopt. Frykt for militær tvangsrekruttering/myndighetsreaksjoner grunnet desertasjon forekom i noen av sakene. Ved UNEs avslag ble det vist til at allmenn verneplikt ikke forekom i Rwanda og at tilhørighet til en gruppering som tidvis hadde blitt ufrivillig militært tvangsrekruttert, ikke var sannsynliggjort.
I flere tilfeller ble det også anført eiendomsmessig strid etter repatriering. Flere av sakene berørte diskriminering på etnisk grunnlag, i tillegg til etniske problemer som følge av blandet etnisitet. UNE anså ikke at slike forhold kunne danne grunnlag for asyl eller oppholdstillatelse. Det ble vist til at etnisk motivert forfølgelse ikke forekom i dagens Rwanda.
I de fleste Burundi-sakene var det tvil om klagernes nasjonalitet. Språkbakgrunn og generell kjennskap til politiske og geografiske forhold i angivelig hjemland var momenter som i den forbindelse gjennomgående ble vurdert.
Sudan
UNE behandlet omlag 30 asylsaker fra Sudan. Hovedvekten av klagene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. To saker ble behandlet i nemndmøte, og i begge tilfellene ble klagen tatt til følge. Den ene klageren ble ansett å ha rett til vern mot utsendelse til hjemlandet, mens den andre ble gitt opphold på annet humanitært grunnlag. I de øvrige sakene ble klagen ikke tatt til følge.
I en del saker ble det anført at klageren hadde unndratt seg obligatorisk militærtjeneste, enten ved aldri å møte opp eller ved å rømme fra påbegynt tjeneste. UNE la i disse sakene til grunn at straff for å nekte å avtjene militærtjeneste eller å desertere i utgangspunktet ikke anses som forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand. Risikoen for fengselsstraff utover tre måneder framstår som liten for sudanere som unndrar seg militærtjeneste, og det ble vist til at det dreier seg om legitim straffeforfølgelse som ikke ble ansett som umenneskelig behandling. I mange av disse sakene ble det også anført frykt for å bli tvangssendt til fronten i Sør-Sudan. Etter at det i januar 2005 ble inngått en fredsavtale mellom The Sudan’s People Liberation Army/Movement (SPLA/M) og regjeringen, har UNE lagt til grunn at det ikke er fare for å bli sendt for å delta i krigshandlinger i sør i forbindelse med avtjening av verneplikten.
I noen saker var klagerne fra Darfur i det vestlige Sudan. UNE la i disse sakene til grunn at retur til Darfur-regionen ikke er tilrådelig slik situasjonen er i dag. Men klagerne kunne returnere til Khartoum, fordi de alle hadde en tilknytning dit enten i form av tidligere opphold og/eller slektinger.
I noen saker var det også anførsler om politisk aktivitet for ulike politiske partier. I disse sakene la UNE til grunn at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet.
Algerie
UNE behandlet omlag 150 asylsaker fra Algerie. De aller fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. En klage ble behandlet i nemndmøte. Ingen klager ble tatt til følge.
De fleste sakene omhandlet unge enslige menn som anførte at de flyktet på grunn av en spent og usikker situasjon eller fordi de var truet av terroristgrupper i hjemlandet. De fleste fikk avslag med bakgrunn i at situasjonen i Algerie ble regnet som stabil og at de fleste ville kunne søke beskyttelse i de områdene av Algerie der det er rapportert om få eller ingen terroristangrep de siste årene.
I saker hvor klagerne anførte frykt for forfølgelse fra hjemlandets myndigheter, ble klagene i hovedsak ikke tatt tilfølge fordi asylgrunnlaget ikke ble ansett som tilstrekkelig sannsynliggjort.
Angola
UNE behandlet omlag 25 saker fra Angola. En sak ble avgjort i nemndmøte og de øvrige av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Ingen av klagene ble tatt til følge.
Så godt som alle klagerne var unge menn, og de aller fleste oppga å være fra Luanda eller Cabinda- provinsen i nord. Anførslene var i det vesentligste knyttet til partiene FLEC, MPLA og UNITA, men også den humanitære situasjonen. I noen saker var anførslene knyttet til rettssystemet og forholdene i angolanske fengsler.
De fleste klagene ble ikke tatt tilfølge, med henvisning til at UNE ikke fant det tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne var fra Cabinda eller risikerte forfølgelse fra hjemlandets myndigheter.
Libya
UNE behandlet i underkant av 200 saker fra Libya. De aller fleste ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. En sak ble avgjort i nemndmøte. Ingen av klagene ble tatt til følge.
De fleste klagerne var relativt unge enslige menn. De vanligste anførslene var knyttet til frykt for reaksjoner fra myndighetene som følge av opposisjonell regimekritisk og fundamentalistisk islamsk aktivitet, eller at myndighetene har hatt ugrunnet mistanke om dette. I UNEs vedtak er det vist til at en er kjent med at det libyske regimet slår hardt ned på politisk opposisjonell aktivitet og muslimske fundamentalister, men i de konkrete sakene var det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at klagerne hadde vært i myndighetenes søkelys på slike grunnlag.
I svært mange av klagene var det også anførsler knyttet til frykt for personer med maktposisjoner i det libyske samfunn og frykt for konsekvenser av ikke å etterkomme ordre under militærtjeneste. UNE viste til at en er kjent med at maktmisbruk fra personer høyt i systemet eller med familiebånd til personer med en slik posisjon, ikke er uvanlig, men i de konkrete sakene ble det lagt til grunn at det var mulig å mobilisere et stamme- eller klan-nettverk, fordi klansolidaritet er et viktig trekk ved det libyske samfunn. Videre har UNE lagt til grunn at unndratt av militærtjeneste eller ordrenekt under tjeneste normalt sanksjoneres med krav om å fullføre tjenesten eller idømmelse av ordinær fengselsstraff.
En vanlig anførsel fra etniske berbere er frykt for reaksjoner fra libyske myndigheter fordi de har vært aktivt engasjert i berbernes situasjon i landet. UNE har i disse sakene sett hen til at organisert virksomhet utenfor rammene som settes av libyske myndigheter er forbudt. Det er vist til at forbudet ikke er rettet mot berbere særskilt og gjelder enhver organisasjonsvirksomhet av politisk karakter. UNE har i disse sakene lagt til grunn at den anførte virksomhet har vært innenfor det som aksepteres av libyske myndigheter.
Videre har det vært enkelte anførsler om frykt for blodhevn og problemer knyttet til klantilhørighet, kjønn og legning.
I svært mange av sakene fra Libya har klagernes generelle troverdighet av forskjellige grunner vært ansett som -svak.
Nigeria
UNE behandlet omlag 225 saker fra Nigeria. De aller fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Seks saker ble avgjort i nemndmøte.
En klager ble ansett å være omfattet av vernet mot retur og gitt oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Dette gjaldt en person som ved tilbakesendelse risikerte å bli fengslet på ubestemt tid, og det ble ansett å foreligge en reell risiko for at vedkommende kunne blitt utsatt for tortur i nigerianske fengsler. Også i to andre saker ble det innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Utover dette har ingen av klagene blitt tatt til følge.
Nesten alle klagerne var unge menn fra den sørøstlige delen av Nigeria som opplyste å tilhøre folkegruppen igbo. I et betydelig antall saker ble det anført frykt for overgrep fra forskjellige kulter i Nigeria. I enkelte saker ble det dessuten anført frykt for overgrep fra ulike borgerverngrupper, frykt for overgrep som følge av spenningen mellom kristne og muslimer i den nordlige delen av landet og frykt for overgrep i forbindelse med diverse private konflikter. Anførsler om trafficking og tvangsekteskap har vært aktuelle problemstillinger i saker med kvinnelige klagere, og UNE har også behandlet noen saker der HIV har vært den sentrale anførselen.
I et stort antall saker viste UNE til muligheten for å søke beskyttelse i en annen del av landet. I en del av klagene ble det, etter en konkret vurdering, også vist til at nigerianske myndigheter var nærmest til å gi klageren beskyttelse.
Sierra Leone
UNE behandlet omlag 60 saker fra Sierra Leone. Tidligere vedtak ble i all hovedsak opprettholdt. Hovedtyngden av sakene ble behandlet av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet.
Den vanligste anførselen var kidnapping til, og tvungen deltagelse i, opprørsgrupper, særlig RUF (Revolutionary United Front), under borgerkrigen i Sierra Leone. UNEs kunnskap om forholdene i landet tilsa ikke at tidligere opprørere hadde grunn til å frykte forfølgelse fra myndigheter eller andre ved retur. Dette gjaldt også dem som ble tvunget til å være med i opprørsgruppene.
Situasjonen i Sierra Leone er vesentlig endret siden fredsavtalen ble inngått i 1999, og den forbedrer seg stadig. Slutten på Sierra Leones elleve år lange borgerkrig ble proklamert i januar 2002. Sannhets- og forsoningskommisjonen begynte sitt arbeid samme år. Det ble gjennomført lokalvalg i 2004. Den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen har vært relativt stabil de siste årene. Opprørsgruppene er blitt demobilisert, og RUF er i dag et lovlig politisk parti. Det er gitt amnesti for tidligere opprørere. Det er heller ikke rapportert om at tidligere RUF-medlemmer er blitt drept fordi de har forlatt gruppen.
I noen saker ble det anført frykt for hevn fra lokalbefolkningen. Det er imidlertid rapportert at tidligere opprørere har flyttet tilbake til sine hjemsteder uten å bli utsatt for overgrep. UNE la til grunn at myndighetene i Sierra Leone i tilstrekkelig grad kan beskytte egne borgere mot overgrep.
Tre klager ble tatt til følge, og det ble i disse tilfellene innvilget opphold på humanitært grunnlag. En klager ble innvilget opphold fordi det fortsatt forelå en viss usikkerhet omkring sikkerhetssituasjonen ved retur, klagerens unge alder (mindreårig på søknadstidspunktet) og at det ble sett hen til at vedkommende tidligere hadde blitt utsatt for alvorlige hendelser i hjemlandet. I ytterligere en sak ble det vist til handlingene klageren hadde vært utsatt for. Den tredje klagen ble tatt til følge på grunn av klagerens helsetilstand.
Der det i teksten er benyttet uttrykket «klager», kan dette inkludere både klager (på UDIs vedtak i førsteinstans) og omgjøringsanmodninger (knyttet til tidligere avslag i UNE).
Praksisrapporten er hentet fra UNEs årbok 2005, publisert 07.07.06