ARBEIDSTILLATELSER
UNE behandlet omlag 330 saker hvor det var søkt om arbeidstillatelse. UNE omgjorde UDIs vedtak eller tidligere UNE-vedtak i rundt en tiendedel av sakene, hvilket er litt mer enn året før. De fleste sakene gjaldt borgere av Russland, Serbia og Montenegro, Filippinene, Polen og Romania. Antall saker har sunket i forhold til foregående år, og dette må ses i sammenheng med EU-utvidelsen 1. mai 2004, da EU, og dermed EØS, ble utvidet med 10 nye land.
1. Spesialisttillatelser
Den største gruppen av saker om arbeidstillatelse gjaldt spesialisttillatelse etter utlendingsforskriften § 3 annet ledd bokstav a. UNE har i stor utstrekning opprettholdt UDIs vedtak i disse sakene. De vanligste grunnene til at klager ikke er tatt tilfølge er at stillingen utlendingen er blitt tilbudt ikke krever fagutdanning, eller at det ikke er dokumentert at utlendingen har en slik kvalifikasjon som er nødvendig for utøvelsen av den aktuelle stillingen. I en del saker er bakgrunnen for at klagen ikke er tatt tilfølge at lønns- og arbeidsvilkår ikke er i samsvar med det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke.
I de sakene der klagerne har fått medhold, skyldes dette i stor utstrekning at det først i forbindelse med klagesaksbehandlingen i UNE er framlagt dokumentasjon av at utlendingen fyller vilkårene for tillatelse.
2. Praktikanter
UNE har stort sett opprettholdt UDIs vedtak i disse sakene under henvisning til at det ikke er blitt dokumentert at praktikantarbeidet har vært av vesentlig betydning for utlendingens kompetanse.
3. Au pair
I nesten alle disse sakene har UNE opprettholdt UDIs vedtak, hovedsakelig under henvisning til at klageren enten ikke fyller kravet om å være under 30 år, at klageren allerede har hatt slik tillatelse i to år, at det er tvil om formålet med søknaden eller at klager og noen i vertsfamilien har samme nasjonalitetsopprinnelse. En klage ble tatt tilfølge fordi UNE fant det sannsynlig at klageren etter endt tjeneste ville returnere til hjemlandet i tråd med forutsetningene.
4. Etablering av ervervsvirksomhet i riket
UNE har tatt stilling til flere saker hvor utlendingen ønsker å etablere ervervsvirksomhet i riket. I samtlige saker har UNE opprettholdt UDIs vedtak under henvisning til at det ikke er tale om en nyetablering eller at det ikke er godtgjort at det er økonomisk grunnlag for driften.
VISUM
Det klart største antallet klager kom fra borgere av Iran; nesten 180 saker. Deretter fulgte en del land med 20-50 saker pr land; Vietnam, Serbia og Montenegro, Sri Lanka, Pakistan, Cuba, Makedonia og Colombia. Formålet med reisen til Norge var hovedsakelig familiebesøk og besøk til herboende kjæreste/forlovede.
I de fleste sakene har det vært spørsmål om hvorvidt innvandringspolitiske hensyn taler mot utstedelse av visum, jf forskriften § 106 sjette ledd andre punktum. Med utgangspunkt i lov og forskrift med forarbeider er det blitt etablert en praksis for hvordan den innvandringspolitiske vurderingen skal foretas. Grovt sett avgjøres søknader om visum gjennom en avveining av «returforutsetninger» (generelle og individuelle) mot velferdshensyn i saken, og der vurderingen av returforutsetningene dels baseres på generelle erfaringer, dels på omstendigheter knyttet til den aktuelle klageren. Utgangspunktet er at adgangen til å få visum ikke er en lovfestet rettighet. Det er tale om en konkret helhetsvurdering. Velferdshensyn er subsidiære i den forstand at om returforutsetningene anses for å være tilstrekkelig gode, er det ikke en forutsetning for å gi visum at det også foreligger velferdsgrunner.
Praksis viser at UNE vekter de generelle returforutsetningene noe ulikt ut fra søkerens nasjonalitet eller regionale tilknytning. Ved vurderingen av de individuelle returforutsetningene viser gjennomgangen av UNEs vedtak at tidligere reisevirksomhet, tilknytning til hjemlandet i form av arbeid og emigrasjonshistorie i familien tillegges større betydning enn andre momenter. Videre anses foreldre/barn-relasjonen å veie tyngre enn andre familierelasjoner ved vurderingen av om visum bør innvilges på tross av svake returforutsetninger. Ved rene turistbesøk og besøk hos fjerne forbindelser, tillegges innvandringspolitiske hensyn i større grad avgjørende betydning. Besøk til kjærester anses alene ikke som tilstrekkelig sterk velferdsgrunn til å oppveie svake returforutsetninger. Som utgangspunkt gis det visum til forretningsreiser, med mindre en mener det er gitt uriktige opplysninger eller er grunn til å stille spørsmål ved besøkets formål.
For øvrig ble det med virkning fra 1. juni 2004 innført et krav om reise-/sykeforsikring som dekker eventuelle utgifter i forbindelse med hjemsendelse av medisinske årsaker, nødvendig legebehandling og akutt sykehusbehandling, jf nytt andre ledd i forskriften § 106. Forsikringen skal gjelde for samtlige Schengen-land og ha en minstedekning på 30.000 Euro. Bakgrunnen for vilkåret er harmonisering av regelverket Schengen-landene imellom. Dokumentasjon av forsikring må nå framlegges ved utstedelse av visum.
Andelen klager tatt til følge i visumsaker var fem prosent, hvilket er det samme som året før.
UTVISNING
De utvisningssakene UNE har behandlet i 2004 i medhold av utlendingsloven §§ 29-30 favner over et vidt felt. Flertallet av de behandlede sakene gjaldt brudd på utlendingsloven, det vil si ulovlig opphold/arbeid og/eller uriktige opplysninger. De uriktige opplysningene var gjerne knyttet til identitet eller andre forhold av vesentlig betydning.
Der grunnlaget for utvisning var ilagt straff, utgjorde volds-, sedelighets- eller vinningskriminalitet en betydelig andel av sakene. I flere av sakene var utlendingen straffet for til dels grove volds- eller sedelighetsforbrytelser, som for eksempel forsettlig drap, legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter, seksuell omgang med mindreårige og voldtekt. Men også legemsfornærmelse og trusler var representert. Vinningskriminaliteten strakk seg fra naskeri og uaktsomt heleri til grovt tyveri, grovt heleri, grovt bedrageri og grovt ran. Videre gjaldt en del av sakene narkotikaforbrytelser, der straffen har variert fra relativt korte til langvarige fengselsstraffer. Også andre typer straffbare forhold var representert.
UNE har i hovedsak opprettholdt de foregående års praksis. Om lag hver syvende klage ble tatt til følge, hvilket er på omtrent samme nivå som de foregående år.
I de sakene der UNE har omgjort vedtaket, har utvisningsgrunnlaget variert fra forskjellige brudd på utlendingsloven og mindre alvorlige straffbare forhold til alvorlige vinningsforbrytelser og narkotikaforbrytelser. I flere saker har UNE kommet til at de grunnleggende vilkår for utvisning på grunn av grov/gjentatt overtredelse av utlendingsloven ikke kan anses oppfylt. Dette enten fordi kravet til kvalifisert overtredelse ikke er oppfylt, eller fordi utvisningsgrunnlaget ikke har den øvre strafferamme som i utgangspunktet kreves for å utvise utlendinger med arbeids-/oppholdstillatelse i Norge.
I et fåtall utvisningssaker har vurderingen av vedtakets forholdsmessighet vært avgjørende. Resultatet beror her alltid på en totalvurdering av alle opplysninger i saken, der forholdets alvor og tilknytningen til riket er hovedmomentene i henhold til loven. Gjentakelsesfare er ikke et vilkår. Der utlendingen har barn som han utøver familieliv med i Norge, er hensynet til dem i utgangspunktet tungtveiende i utvisningssaker. Hensynet til barn har imidlertid sjelden vært avgjørende i de sakene UNE har behandlet i 2004. På hvilket tidspunkt familietilknytningen er etablert, har som tidligere normalt stor betydning for vektleggingen av denne tilknytningen. Utlendingens alder ved ankomst, og tilknytningen til Norge sett i forhold til tilknytningen til hjemlandet, har vært sentrale momenter i noen saker. Som regel har imidlertid ikke hensynet til utlendingen selv vært avgjørende, særlig ikke der vedkommende har kommet til Norge (fått bosettingstillatelse) i voksen alder og har begått alvorlige forbrytelser.
Staten v/UNE anket for øvrig til Høyesterett i to utvisningssaker. I begge sakene var utvisningsgrunnlaget straff for vold, henholdsvis mishandling av bl.a. barn og medvirkning til legemsbeskadigelse med døden til følge.
FAMILIEGJENFORENING
Familiegjenforeningsakene utgjorde nær halvparten av alle oppholdssakene som ble behandlet i 2004. De største nasjonalitetsgruppene i saker om familiegjenforening var Somalia med over 600 saker, Afghanistan med over 300 saker, samt Irak og Pakistan med rundt 200 saker hver. Andelen klager som ble tatt til følge, var ni prosent, hvilket tilsvarer året før.
1. Ektefeller
Hovedtyngden av sakene dreide seg om personer som ønsket familiegjenforening gjennom ekteskap med en person bosatt i Norge. Vurderingstemaet i disse sakene var hvorvidt det foreligger et ekteskap som gir grunnlag for familiegjenforening.
En av de problemstillingene som ofte forekommer i sakene UNE får til klagebehandling, er hvorvidt det er tilstrekkelig dokumentert eller sannsynliggjort at det foreligger et gyldig inngått ekteskap. For søkere fra en del land er det et stort praktisk problem at de mangler dokumentasjon på at de er ektefeller. Dette gjør seg gjeldende i en stor andel av familiegjenforeningssakene, da nettopp noen av de store søkergruppene, for eksempel somaliere, kommer fra land hvor forholdene er slik at det er vanskelig å framskaffe dokumenter som gir tilstrekkelig notoritet. I disse sakene må UNE se hen til sakens øvrige opplysninger, herunder partenes forklaringer, ved vurderingen av om vilkårene for tillatelse anses sannsynliggjort. Har partene felles barn som er omfattet av søknaden, vil klagerne eventuelt kunne tilbys å gjennomføre DNA-testing for å sannsynliggjøre familierelasjonen, dersom testing ikke allerede er gjennomført i forbindelse med UDIs behandling.
Foruten vilkåret om at ekteskapet må være gyldig inngått, er det også et vilkår for å få tillatelse at ektefellene skal bo sammen. Det avgjørende spørsmålet i en stor andel av klagesakene, og særlig ved fornyelse av tillatelse gitt på grunnlag av ekteskap, er om partene rent faktisk bor sammen. En hyppig forekommende grunn til at klagen ikke tas tilfølge er at partene har flyttet fra hverandre eller tatt ut formell separasjon.
En annen problemstilling som synes å bli stadig mer aktuell i klagesakene knyttet til ektefeller, er om et formelt gyldig ekteskap er inngått proforma, det vil si inngått kun i den hensikt å skaffe den ene parten tillatelse til opphold i Norge. I praksis blir det tale om en konkret skjønnsmessig vurdering av om partene faktisk bor sammen og om samlivet er reelt. Pro forma-sakene blir som hovedregel enten behandlet i nemndmøte eller avgjort av en nemndleder etter sekretariatsforberedelse, avhengig av om saken anses å by på vesentlige tvilsspørsmål eller ikke. I flere av sakene hvor UNE har lagt til grunn at ekteskapet er inngått proforma og opprettholdt UDIs vedtak, er UNEs avgjørelse senere blitt brakt inn for retten.
2. Barn med en av foreldrene i Norge
En stor del av sakene dreide seg om mindreårige barn som ønsket familiegjenforening med den av foreldrene som er bosatt i Norge (særkullsbarn).
Vurderingene i disse sakene knytter seg blant annet til spørsmålet om den herboende forelderen har foreldreansvaret alene eller har del i forelderansvaret, og hvorvidt det foreligger samtykke fra den andre forelderen til at barnet bosetter seg i Norge. Dersom barnets beste taler mot det, kan tillatelse nektes selv om de øvrige vilkårene for tillatelse i utgangspunktet foreligger. Eventuelle henvendelser fra barnevernet og andre instanser om forhold som kan få betydning for barnets beste, vil derfor alltid bli særskilt vurdert.
3. Eldre foreldre
Foreldre som ønsker gjenforening med voksne barn i Norge utgjorde også en relativt stor andel av sakene.
De grunnleggende vilkår for tillatelse til foreldre med voksne barn i Norge er at forelderen er enslig og over 60 år. Foreldrepar kan kun gis tillatelse i særlige tilfeller. Vurderingene i disse sakene knyttes således spesielt til spørsmålet om alder og om klageren har ektefelle, foreldre, barn eller barnebarn i hjemlandet.
I disse sakene blir det ofte anført helsemessige forhold som grunnlag for å gi tillatelse dersom de grunnleggende vilkårene ikke er oppfylt. I 2004 har slike anførsler kun unntaksvis medført at klagen ble tatt til følge.
4. Andre større persongrupper
Andre saker av et visst omfang var saker hvor det ble anført at klageren er forsørget barn over 18 år uten noen av sine nærmeste igjen i hjemlandet, saker hvor klageren er mindreårig helsøsken av herboende og uten omsorgsperson i hjemlandet og saker hvor det ble anført at klageren er fosterbarn av herboende.
5. Sterke menneskelige hensyn
I alle saker hvor de aktuelle vilkårene for tillatelse ikke er oppfylt, vil det alltid bli vurdert om det foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier at familiegjenforening likevel bør gis.
Hvorvidt det foreligger sterke menneskelige hensyn er et rettslig skjønnsspørsmål, som innebærer en helt konkret vurdering av hver enkelt sak. Som et generelt utgangspunkt kan det fastslås at det ikke er tilstrekkelig at de vanlige vilkårene for familiegjenforening «nesten» er oppfylt. Sterke menneskelige hensyn må komme i tillegg. En rekke ulike velferdsgrunner av ulik styrke og karakter kan komme i betraktning ved denne vurderingen, som for eksempel helsemessige forhold, graden av nærhet i slektskapet, tilknytning til riket ved eventuelle langvarige forutgående opphold i Norge, samt sosiale forhold (omsorgsbehov, økonomisk/materielle behov etc). Mot disse hensyn står offentlige interesser av innvandringsregulerende karakter.
Det skal i praksis svært mye til for at det anses å foreligge sterke menneskelige hensyn i denne type saker. I alle familiegjenforeningsakene UNE behandlet i løpet av 2004 ble spørsmålet om sterke menneskelige hensyn vurdert særskilt, men kun unntaksvis ble det gitt tillatelse på dette grunnlag.
6. Underholdskravet
Et grunnleggende vilkår ved søknad om oppholds- eller arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed, er at vedkommende må ha tilstrekkelige midler å leve av under oppholdet i Norge. Det er likevel åpnet for å gjøre unntak fra dette kravet om sikret underhold, blant annet når det foreligger «særlig sterke menneskelige hensyn».
Kravet om sikret underhold ble skjerpet ved to forskriftsendringer i 2003. Med virkning fra 1. mai 2003 ble underholdskravet gjeninnført ved familiegjenforening med hovedperson som har fått oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter søknad om asyl. Videre ble det, som et ledd i oppfølgingen av Regjeringens tiltaksplan mot tvangsekteskap, gjort ytterligere endringer i regelene om underholdskrav med virkning fra 1. november 2003. De siste endringene innebar at det ble innført, eller ikke kan gjøres unntak fra, et krav om underhold ved familiegjenforening med ektefelle eller samboer der en av partene er under 23 år. Videre innebar endringen at i tilfeller der en av partene er under 23 år, er det herboende som må oppfylle underholdskravet.
Virkningen av disse forskriftsendringene var allerede merkbar i 2003, hvor spørsmålet om sikret underhold da ble aktuelt i langt flere saker enn i tidligere år. For sakene behandlet i 2004 har virkningene av nevnte regelendringer slått til med full tyngde, og etter et grovt anslag er om lag halvparten av alle klagene i familiegjenforeningsakene ikke blitt tatt tilfølge alene på bakgrunn av at underholdskravet ikke var oppfylt.
BOSETTINGSTILLATELSE
UNE har videreført sin tidligere praksis vedrørende saker om bosettingstillatelser. De aller fleste sakene blir avgjort av en nemndleder eller sekretariatet. Et fåtall av klagene over UDIs vedtak er tatt til følge, ved at klageren er innvilget bosettingstillatelse etter hovedregelen i utlendingsloven § 12, jf utlendingsforskriften §§ 43 og 44.
I de fleste sakene vedrørende bosettingstillatelser er altså UDIs vedtak opprettholdt. Begrunnelsen for at vilkårene for bosettingstillatelse etter hovedregelen ikke har vært oppfylt, har enten vært at klageren har hatt perioder på mer enn 3 måneder uten tillatelse, har oppholdt seg mer enn 7 måneder utenlands i løpet av treårsperioden, at det har foreligget forhold som nevnt i utlendingsloven § 29, eller at vilkårene for den gitte tillatelsen ikke var oppfylt enten på søknadstidspunktet eller på tidspunktet for oppfyllelse av botidskravet dersom det lå senere i tid.
Dersom utlendingen i løpet av treårsperioden har endret oppholdsgrunnlag, er ikke vilkårene blitt ansett oppfylt.
Dersom UNE ikke innvilger bosettingstillatelse i medhold av § 43, jf § 44, vurderes søknaden etter den skjønnsmessige bestemmelsen i utlendingsforskriften § 45. En gjennomgang av behandlede saker indikerer at UNE ikke har innvilget bosettingstillatelser i medhold av § 45 i 2004.
UNE har behandlet et svært begrenset antall saker vedrørende bortfall av bosettingstillatelse, jf utlendingsloven § 12 siste ledd og utlendingsforskriften § 49. UNE har lagt til grunn at vilkårene for bortfall har vært oppfylt så lenge innehaveren har hatt bopel eller faktisk opphold utenfor riket sammenhengende i mer enn to år. Årsaken til at vedkommende har bodd/oppholdt seg utenlands er ikke blitt tillagt vekt, idet bortfallsreglene ikke åpner for skjønn. UNE har imidlertid i ett tilfelle gitt adgang til at utlending etter søknad kunne oppholde seg utenfor riket i mer enn to år som følge av arbeid i utlandet, jf § 49 tredje ledd bokstav b.
OPPHOLDSTILLATELSE FOR UTDANNING
To regelsett er aktuelle her: 1) Oppholdstillatelse for å gå på folkehøyskole/livssynskole, jf utlendingsloven § 8 og utlendingsforskriften § 18 og § 5 annet ledd bokstav a, og 2) oppholdstillatelse i medhold av utlendingsforskriften § 4 første ledd.
UNE har i stor grad opprettholdt UDIs vedtak. Det framgår av UNEs praksis at forkurs for ingeniørutdanning er ansett for å være på samme nivå som videregående skole, selv om studiet i seg selv er godkjent. Følgelig gis ikke oppholdstillatelse i studieøyemed fordi det som hovedregel ikke gis oppholdstillatelse for å gå på videregående skole. Unntak gjøres hvor det er tale om internasjonalisering i regi av fylkeskommune eller ideell organisasjon.
Det gis som hovedregel heller ikke oppholdstillatelse for å følge norskundervisning i riket. Unntak fra dette gjelder dersom man skal følge et kortvarig intensivkurs i norsk eller innføringskurs i norsk før utdanning med undervisning hovedsakelig på norsk. Da er det en forutsetning for tillatelse at utlendingen har tilsagn om opptak for godkjent studium året etter norskkurset. Dersom det er stilt vilkår for opptak neste studieår, anses ikke forskriftens vilkår oppfylt.
Det er en forutsetning at utlendingen skal returnere til hjemlandet etter endt utdanning eller endt skoleår og at forholdene på søknadstidspunktet ligger til rette for retur. Flere av klagerne har kommet fra land med et stort eller forholdsvis stort utvandringspotensiale. Etter å ha vurdert klagerens individuelle returforutsetninger, har UNE etter en konkret helhetsvurdering ment at det er en reell mulighet for at klagerne ikke frivillig vil returnere til hjemlandet etter tillatelsens utløp. Deres individuelle tilknytning til hjemlandet i form av familie, forsørgelsesansvar, arbeid og eiendom m.m. er av betydning ved denne avveiningen. Andre faktorer, som for eksempel at øvrig familie har emigrert, tillegges også betydning. Det følger av praksis at formålet med utdanningen ikke kan oppveie svake returforutsetninger.
Når det gjelder UNEs behandling av klager på avslag på fornyelse, er det avgjørende om utlendingen har tilfredstillende studieprogresjon. Dersom det er tale om fornyelse av oppholdstillatelse etter fullført utdanning, er det etter praksis avgjørende om den nye utdanningen er en videreføring av tidligere utdanning.
FORELDREBESØK
UNE har i 2004 behandlet noen flere klager over UDIs avslag på ni måneders oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 8 og forskriften § 24 fjerde ledd enn i 2003.
Med få unntak har UNE opprettholdt UDIs vedtak. Dette skyldes enten at det ikke har vært ansett å foreligge en foreldre/barn-relasjon i forskriftens forstand mellom herboende referanse og klager eller at underholdskravet ikke er oppfylt. Hva gjelder underholdskravet er det ikke adgang til å gjøre unntak. Videre er klager ikke blitt tatt tilflge fordi det var en reell mulighet for at klagerne ikke ville returnere til hjemlandet etter tillatelsens utløp. Når det gjelder den nærmere vurdering av muligheten for at utlendingen ikke vil komme til å returnere, vises det til hva som er sagt under omtalen av behandlingen av visumsaker.
UTLENDINGER SOM SØKER OM EN TILLATELSE FRA NORGE
I de fleste sakene er det mer eller mindre klart at klagerne faller utenfor de kategorier som lovgiver har gitt anledning til å fremme søknad fra Norge, jf forskriften § 10 andre til fjerde ledd. Derfor har det i sakene UNE har behandlet i 2004 vært spørsmål om det foreligger sterke rimelighetsgrunner som tilsier at det likevel gis adgang til å søke fra riket, jf forskriften § 10 femte ledd.
UNE har i all hovedsak videreført praksisen fra fjoråret. I utgangspunktet vil forhold som vil gjøre seg gjeldende hos et større antall søkere, ikke være tilstrekkelig. Det må foreligge noe spesielt som relaterer seg til den enkelte søker, og som tilsier at nettopp denne søkeren bør få realitetsbehandlet en søknad framsatt fra Norge. Det anses heller ikke etter praksis tilstrekkelig at man nesten fyller vilkårene for å gjøre unntak etter forskriften § 10 annet til fjerde ledd, idet lovgiver har foretatt en såkalt «negativ avgrensning». Praksis kan oppsummeres slik at det skal forholdsvis ekstraordinære forhold til før en kan konstatere at det foreligger «sterke rimelighetsgrunner.»
2. desember 2003 instruerte Kommunal- og regionaldepartementet UDI og UNE om ikke å fatte vedtak etter lovens § 6, jf forskriftens § 10, for særkullsbarn som hadde fremmet søknad om oppholdstillatelse fra Norge og hvor det lå an til negativt utfall. Bakgrunnen var at departementet ønsket å foreta en nærmere vurdering av gjeldende regelverk og praksis for særkullsbarn som søkte om opphold fra riket. Etter en høringsrunde vedtok departementet en midlertidig forskrift som medførte at særkullsbarn som var omfattet av berostillelsen, fikk realitetsbehandlet saken sin, selv om rett framgangsmåte for søknad ikke var fulgt. Imidlertid ble det oppstilt enkelte unntak i forskriftens § 1 andre ledd. Den midlertidige forskriften trådte i kraft 30. april 2004. Berostillelsen overfor UNE ble opphevet med virkning fra 5. mai 2004.
Som et resultat av den midlertidige forskriften omgjorde UNE direktoratets vedtak i 8 saker. Når det gjaldt de sakene som ikke var omfattet av forskriften, påpekte departementet at de på vanlig måte skulle behandles etter gjeldende regelverk.
EØS-SAKER
UNE har i 2004 behandlet langt færre klager over avslag på søknader etter utlendingsloven kapittel 8 enn tidligere. De fleste klagene kom fra borgere av Storbritannia. De fleste sakene gjaldt arbeids- eller oppholdstillatelse. UNE har i 2004 ikke tatt stilling til noen saker vedrørende utvisning av EØS-borgere.
UDIs vedtak er i all hovedsak blitt opprettholdt. I de sakene om arbeids- eller oppholdstillatelse hvor UNE har omgjort UDIs vedtak, skyldes dette at det i forbindelse med klagesaksbehandlingen er blitt lagt fram ny og tilfredsstillende dokumentasjon. I en sak har UNE nektet en klager adgang til riket, til tross for at han var gift med norsk borger, da det hos utlendingen forelå personlige forhold som etter UNEs vurdering innebar en aktuell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Klageren var flere ganger dømt for forbrytelser av svært alvorlig karakter. UNE har ellers i liten grad truffet vedtak av prinsipiell interesse i disse sakene.
Praksisrapporten er hentet fra UNEs årbok 2004, publisert 22.06.05