Den Russiske Føderasjon
UNE behandlet i underkant av 500 saker fra Russland. Av disse ble rundt 200 avgjort av sekretariatet, da klagene ble ansett som åpenbart grunnløse. Vanlige anførsler i sakene fra Russland var knyttet til blant annet frykt for forfølgelse på bakgrunn av etnisitet, noe som bl.a. gjaldt personer fra Kaukasus, og forfølgelse på bakgrunn av religion, herunder religionstilknyttet forfølgelse av jøder og militærnektere. Mange anførsler bygget også på frykt for kriminelle forhold som ikke kunne tilbakeføres til noen av forfølgelsesgrunnene i flyktningkonvensjonen. UNE viste i disse sakene til at en er kjent med at deler av politi- og rettsapparatet lider av mangler og at korrupsjon kan være et problem, men at det likevel legges til grunn at russiske myndigheter generelt har evne og vilje til å beskytte borgerne mot kriminalitet.
Situasjonen i Tsjetsjenia var i 2004 fremdeles preget av uro, og det ble rapportert om grove menneskerettighetsbrudd mot sivilbefolkningen. På bakgrunn av sikkerhetssituasjonen i området ble ingen klagere, uavhengig av deres etniske bakgrunn, returnert til republikken. UNHCR har i sine anbefalinger uttalt at etniske tsjetsjenere som kommer rett fra konfliktområdet heller ikke bør returneres til øvrige deler av Russland. UNE arbeidet i 2004 med utredning av både faktiske og rettslige problemstillinger for denne gruppen. Dette fikk betydning for saksbehandlingstiden, og før utgangen av året rakk man ikke å fatte vedtak som kunne illustrere praksis. Saker der klagerne i utgangspunktet falt utenfor rammene for UNHCRs anbefaling ble imidlertid behandlet. I noen av sakene kom UNE til en annen vurdering av klagernes troverdighet enn UDI, slik at dette fikk betydning for klagesaksutfallet. Noen andre klager ble tatt tilfølge fordi UNE kom til at det forelå sterke menneskelige hensyn, blant annet på bakgrunn av situasjonen for mindreårige barn og psykisk sykdom.
Fem personer ble gitt status som flyktning, det vil si at de fikk innvilget asyl. Alle disse sakene ble behandlet i nemndmøte med personlig frammøte. Den ene saken gjaldt en etnisk ingusjetisk kvinne fra Tsjetsjenia som hadde hatt en stilling i et av departementene mens Aslam Maskhadov satt med makten. Nemnda fant det tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren hadde grunn til å frykte forfølgelse fra russiske myndigheters side.
Den andre asylinnvilgelsen gjaldt en tsjetsjensk mann som hadde vært aktiv i den tsjetsjenske frigjøringskampen, både politisk og gjennom krigshandlinger. Under tvil kom nemnda til at han hadde grunn til å frykte forfølgelse fra russiske myndigheter ved retur. Klagerens ektefelle og parets datter ble gitt avledet flyktningstatus.
Den siste klageren som ble gitt status som flyktning, var en etnisk kabarder som anførte frykt for forfølgelse fordi han gjennom sitt arbeid hadde avdekket alvorlig korrupsjon i den politiske ledelsen i Kabardino-Balkaria. Nemnda fant at klageren på grunn av dette hadde grunn til å frykte forfølgelse fra russiske myndigheter ved retur til Russland.
Ukraina
UNE behandlet rundt 50 saker fra Ukraina, hvilket bare var en fjerdedel av antallet i 2003. Rundt 70 prosent av sakene ble avgjort av sekretariatet, siden klagene ble ansett som åpenbart grunnløse. Ingen av de 12 sakene som ble avgjort av en nemndleder etter sekretariatsforberedelse, endte med at klagen ble tatt tilfølge. UNE la til grunn at situasjonen for politisk opposisjonelle og etniske og religiøse minoriteter ikke generelt tilsa behov for beskyttelse. En sak ble behandlet i nemndmøte. Saken gjaldt en klager som fryktet forfølgelse blant annet på bakgrunn av sin journalistvirksomhet. Nemnda fant at klagerens troverdighet var svak, og klagen ble ikke tatt til følge.
Hviterussland
UNE behandlet 160 saker fra Hviterussland, hvorav rundt 40 ble avgjort i sekretariatet siden klagene ble ansett som åpenbart grunnløse. Den vanligste anførselen i saker som ble avgjort av en nemndleder etter sekretariatsforberedelse, var frykt for forfølgelse på bakgrunn av politisk aktivitet. Ingen av klagene ble tatt tilfølge. Nemndas begrunnelser bygget på landkunnskap om forholdene i Hviterussland, der det ble lagt til grunn at ytringsfriheten er preget av politisk tilstramming og at politisk opposisjonell aktivitet i liten grad blir tolerert av myndighetene. Til tross for dette la nemnda til grunn at politisk opposisjonelle som ikke har hatt en spesiell posisjon, ikke på generelt grunnlag blir utsatt for reaksjoner av en slik art eller et slikt omfang at dette kan karakteriseres som forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand.
Mange av klagene inneholdt anførsler om at klagerne hadde deltatt under ulike politiske demonstrasjoner i Hviterussland. Nemnda viste her til at en er kjent med at demonstrasjonsdeltakere kan bli møtt med ulike reaksjoner, men at disse ikke på generelt grunnlag kan sies å være av en slik art eller et slikt omfang at de utgjør forfølgelse. Personer som har hatt en ledende politisk posisjon eller som eksempelvis har vært initiativtakere til ulovlige demonstrasjoner, kan imidlertid tenkes å oppleve alvorligere reaksjoner. Andre anførsler var bl.a. knyttet til problemer som følge av klagerens homofile legning eller til kriminelle forhold som ikke kunne tilbakeføres til noen av forfølgelsesgrunnene i flyktningkonvensjonen. Ingen av disse klagene førte fram. I mange av sakene ble det vist til at klagernes troverdighet var svak og at asylanførslene derfor ikke var lagt til grunn.
En sak ble behandlet i nemndmøte. Saken gjaldt frykt for forfølgelse på bakgrunn av klagerens politiske oppfatning, samt det forhold at han hadde sittet i varetekt i flere måneder på bakgrunn av sin virksomhet som journalist og forfatter. Nemnda kom til at sannsynligheten for at klageren ville bli utsatt for forfølgelse som følge av legitim politisk aktivitet, framsto som så liten at klageren ikke kunne anses for å fylle vilkårene for asyl. Nemnda fant imidlertid at det forelå en viss risiko for at klageren kunne bli utsatt for reaksjoner som kunne anses som forfølgelse, og at denne risikoen var høyere enn en alminnelig og vilkårlig risiko. Klageren ble etter dette omfattet av bestemmelsen om vern mot retur og ble innvilget opphold på humanitært grunnlag.
Moldova
UNE behandlet rundt 40 saker fra Moldova, noe som utgjorde en halvering i forhold til 2003. 15 av sakene ble avgjort av en nemndleder etter sekretariatsforberedelse, mens de øvrige klagene ble ansett som åpenbart grunnløse og avgjort av sekretariatet. De vanligste anførslene var forfølgelse på grunn av etnisk tilhørighet, samt kriminalitet og korrupsjon blant lokale og sentrale myndighetspersoner. Ingen av klagene ble tatt tilfølge.
Baltikum
(Estland, Litauen, Latvia)
UNE behandlet 22 saker fra Baltikum. Av disse ble 16 avgjort av sekretariatet, da de ble ansett som åpenbart grunnløse. Heller ikke noen av de klagene som ble avgjort av en nemndleder etter sekretariatsforberedelse, ble tatt tilfølge. To saker ble behandlet i nemndmøte, og begge gjaldt kvinner som fryktet forfølgelse som følge av bakgrunn som prostituerte. Den ene klagen førte ikke fram, mens den andre kvinnen ble gitt opphold på humanitært grunnlag etter at nemnda mente det forelå sterke menneskelige hensyn. Det ble tillagt vekt at klageren hadde fått langvarig post-traumatisk stresslidelse som hadde direkte sammenheng med det anførte asylgrunnlaget.
Serbia og Montenegro
Unionen Serbia og Montenegro består av republikkene Serbia og Montenegro og de serbiske provinsene Vojvodina og Kosovo. Kosovo er formelt en provins i Serbia, men ble underlagt FN ved Sikkerhetsrådets resolusjon av 10. juni 1999 og styres i dag av UNMIK (United Nations Mission in Kosovo) i samarbeid med OSSE, EU og lokale myndigheter.
UNE behandlet omlag 1650 asylsaker fra Serbia og Montenegro. De fleste av sakene gjaldt personer fra Kosovo. Flertallet av sakene ble avgjort av en nemndleder eller av sekretariatet. Omlag 200 saker ble behandlet i nemndmøte. De fleste nemndmøtesakene gjaldt asylsøkere fra Kosovo.
Sakene fra andre deler av Serbia enn Kosovo, gjaldt i all hovedsak albanere fra Presevo-dalen og bosnjaker fra Sandzak. Anførslene fra albanere fra Presevo-dalen dreide seg oftest om frykt for trakassering på grunn av etnisk tilhørighet eller straff på grunn av geriljavirksomhet. Anførslene i sakene fra bosnjaker fra Sandzak-området gjaldt i all hovedsak frykt for trakassering på grunn av etnisk tilhørighet og tidligere overgrep fra polititjenestefolk.
UNE la generelt til grunn at albanere fra Presevodalen ikke hadde behov for beskyttelse på grunn av sin etniske tilhørighet. Dette var i samsvar med UNHCRs syn på situasjonen. UNE viste til den positive utviklingen i området etter urolighetene i 2001, særlig fredsavtalen og opprettelsen av det multietniske politiet. Frykt for straff på grunn av geriljavirksomhet ga ikke grunnlag for beskyttelse, siden geriljavirksomhet ble omfattet av amnestilovene og lovene ble respektert av myndighetene. Heller ikke bosnjaker fra Sandzak ble generelt ansett å ha beskyttelsesbehov. UNE viste i disse sakene til den endrede sikkerhetssituasjonen i området etter at Milosovic mistet makten høsten 2000.
UNE hadde også til behandling en del saker fra andre områder i Serbia, både fra etniske serbere og fra minoriteter. Vanlige anførsler i disse sakene har vært frykt for kriminelle og overgrep fra politiet eller andre myndighetspersoner. Sistnevnte anførsler har vært særlig påberopt blant minoriteter.
De fleste sakene fra Montenegro gjaldt bosnjaker fra den montenegrinske siden av Sandzak, som fryktet trakassering på grunn av etnisk tilhørighet. UNE la til grunn at bosnjaker fra denne delen av Sandzak ikke generelt hadde behov for beskyttelse. UNE har også behandlet klager fra representanter for andre etniske grupper som har anført trakassering og overgrep i områder hvor de tilhørte minoritetsbefolkningen. UNE behandlet også en del klager, både fra etniske montenegrinere og fra minoriteter, hvor anførslene gjaldt frykt for reaksjoner fra myndighetene på grunn av militærnekting eller desertering. I disse sakene har UNE i utgangspunktet vist til amnestiloven og/eller at militærnekting og desertering som hovedregel ikke er forhold som danner grunnlag for asyl.
Når det gjaldt anførsler om overgrep fra myndighetspersoner eller fra private grupper og personer, henviste UNE klagerne til å søke bistand hos myndighetene og domstolsapparatet i hjemlandet. To klager ble behandlet i nemndmøte og ikke tatt tilfølge. Begge dreide seg om roma-familier fra Serbia. UNE har i 2004 ikke tatt tilfølge klager fra personer fra Montenegro eller Serbia utenfor Kosovo.
Situasjonen i Kosovo er blitt ansett som mer komplisert enn i det øvrige Serbia og Montenegro. Majoriteten av sakene fra Kosovo gjaldt asylsøkere som hadde ankommet Norge de to siste årene. Kun et fåtall av sakene gjaldt personer som ikke hadde vært tilbake i hjemlandet siden krigen i 1999. UNE la generelt til grunn at det var trygt for etniske albanere å returnere til Kosovo. Dette var i tråd med UNHCRs anbefalinger. Etniske albanere utgjør 90 prosent av befolkningen og anses ikke å ha generelt behov for beskyttelse. Klagene fra kosovoalbanere gjaldt først og fremst anførsler om etnisk trakassering, helsemessige problemer og overgrep mot serbiskvennlige albanere.
UNE har behandlet en del klager fra etniske albanere fra serbiskdominerte områder som anførte frykt for trakassering fra serbere. Dette gjaldt i all hovedsak albanere fra den nordlige delen av Mitrovica by. UNE la generelt til grunn at albanerne fra Nord-Mitrovica kunne søke opphold i den sørlige delen av byen eller i andre albanskdominerte deler av Kosovo. Generelle sosiale og økonomiske problemer ved å flytte til et nytt område, for eksempel mangel på arbeid eller egen bolig, ga ikke grunnlag for opphold.
UNE behandlet også flere klager fra albanere som fryktet overgrep fra ytterliggående albanere på grunn av kontakt eller samarbeid med serbere. I tråd med UNHCRs anbefalinger la UNE til grunn at personer som kunne assosieres med det serbiske regimet etter 1990, kunne ha behov for beskyttelse. UNE innvilget asyl i en slik sak.
De aller fleste nemndmøtene gjaldt minoriteter fra Kosovo. I de fleste klagene fra etniske minoriteter var det anført frykt for trakassering og overgrep fra albanere. Det var fremdeles sterke motsetninger mellom albanere og minoriteter i deler av Kosovo, hvilket blant annet kom til uttrykk gjennom de kraftige opptøyene i mars. UNE vurderte retursituasjonen for den enkelte søker på det enkelte sted med det utgangspunkt at de fleste minoriteter generelt er i en utsatt posisjon. UNE la vekt på UNHCRs anbefalinger vedrørende retur av minoriteter til Kosovo, men vurderte også den konkrete bakgrunnen for anbefalingene. I tilfeller hvor UNHCR frarådet retur på grunn av sikkerhetssituasjonen i et område, ble anbefalingene tillagt stor vekt. I tilfeller hvor UNHCR frarådet retur på grunn av generelle sosiale og økonomiske problemer, ble anbefalingene tillagt mindre vekt. Det ble i noen tilfeller innvilget asyl til etniske minoriteter. UNE vurderte også mulighetene for intern flukt til andre deler av hjemlandet. For eksempel ble serbere som hadde forlatt Kosovo etter krigen i 1999 og deretter oppholdt seg i Serbia, henvist til sitt nye oppholdssted i Serbia når det ikke ble ansett urimelig.
I svært mange saker ble det anført helseproblemer. Det gjaldt både fysiske og psykiske lidelser. I tråd med UNEs retningslinjer for behandling av helseanførsler i asylsaker vurderte man lidelsens årsak, art og omfang, samt behandlingsmuligheter i hjemlandet, med det utgangspunkt at helseproblemer ikke i seg selv gir grunnlag for opphold. Det ble innvilget oppholdstillatelse i kun et fåtall av de sakene hvor anførsler om helsemessige forhold var det sentrale vurderingstemaet.
Bosnia-Hercegovina
UNE behandlet i underkant av 200 saker fra Bosnia-Hercegovina. Med få unntak ble sakene avgjort av en nemndleder etter sekretariatsforberedelse eller av sekretariatet. To familier fikk innvilget tillatelse etter nemndmøtebehandling, mens de øvrige klagene ikke ble tatt tilfølge. Den ene saken hvor klagen førte fram gjaldt en familie som fikk innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, blant annet på grunn av helsemessige forhold (traumer fra krigen), lang saksbehandlingstid og familietilknytning i Norge. Den andre familien fikk tillatelse etter reglene om vern mot retur, fordi mannen ble ansett å være utsatt i hjemlandet, blant annet som følge av at han var vitne for krigsforbryterdomstolen i Haag.
De fleste sakene fra Bosnia-Hercegovina dreide seg om anførsler knyttet til problemer med etnisk tilhørighet og minoritetsreturer, ulike politiske problemer, problemer knyttet til militærtjeneste, samt anførsler av mer humanitær art. De siste dreide seg i mange tilfeller om opplevelser knyttet til krigen i Bosnia og psykiske problemer som følge av disse opplevelsene. UNE la i sine avgjørelser gjennomgående til grunn at myndighetene i landet hadde evne og vilje til å beskytte sine borgere mot ulike typer kriminelle handlinger.
Kroatia
UNE behandlet i overkant av 20 klager fra kroatiske borgere. Omtrent halvparten av sakene ble avgjort av sekretariatet, da klagene ble ansett som åpenbart grunnløse. En familie fikk innvilget opphold etter behandling i nemndmøte uten personlig frammøte, blant annet på grunn av at ett av barna led av psykiske lidelser som var relatert til tidligere overgrep i hjemlandet.
Hovedanførslene i de fleste sakene gjaldt problemer knyttet til etnisitet og anførsler av mer humanitær art - i hovedsak psykiske problemer. UNE har i sine avgjørelser gjennomgående lagt til grunn at kroatiske myndigheter har evne og vilje til å beskytte sine borgere mot ulike typer kriminelle handlinger/overgrep og at helsevesenet i Kroatia fungerer tilfredsstillende.
Makedonia
UNE behandlet omlag 160 asylsaker fra Makedonia. Alle saker bortsett fra en ble avgjort av sekretariatet eller av en nemndleder. Saken som ble behandlet i nemndmøte, gjaldt en kvinne med dobbelt statsborgerskap, og anførslene var knyttet opp mot Serbia og Montenegro. Ingen av klagene førte fram. Det ble således ikke innvilget asyl, vern mot forfølgelse eller opphold av humanitære grunner til borgere av Makedonia.
De fleste sakene gjaldt etniske albanere med anførsler knyttet til konflikten i Makedonia i 2001, herunder frykt for straff for å ha deltatt i den albanske geriljaen og for å ha desertert fra, eller unnlatt å møte til, militærtjeneste. UNE la til grunn at det ikke generelt foreligger beskyttelsesbehov for etniske albanere i Makedonia. Videre la UNE til grunn at militærnekting og desertering i utgangspunktet ikke er et forhold som danner grunnlag for asyl, at forholdet er omfattet av den makedonske amnestilovgivningen, samt at amnestiet respekteres av makedonske myndigheter. Et mindre antall saker gjaldt anførsler om diskriminering og trakassering fra politisk aktive og etniske minoriteter, herunder etniske bosnjaker og rombefolkning. UNE la til grunn at det heller ikke for disse gruppene generelt foreligger beskyttelsesbehov.
Albania
UNE behandlet omlag 170 asylsaker fra Albania. De fleste av sakene ble avgjort av sekretariatet eller av en nemndleder. To familier fikk sine saker behandlet i nemndmøte. I den ene saken ble det innvilget opphold på humanitært grunnlag, mens den andre familien fikk avslag. UNE innvilget i tillegg oppholdstillatelse til en familie etter avgjørelse av en nemndleder. Begge familiene som fikk medhold i sine klager ble gitt opphold på humanitært grunnlag etter en samlet vurdering av de individuelle omstendighetene i sakene, herunder alvorlig helseproblematikk og hensynet til barnets beste.
Mange av sakene fra Albania gjaldt anførsler om frykt for overgrep på grunn av familieproblemer, blodhevnkonflikter og organisert kriminalitet. I flere saker ble det også anført frykt for politisk motivert forfølgelse, politivold og korrupsjon. Saker med anførsler om kriminelle handlinger, familiekonflikter og blodhevn ga ikke grunnlag for asyl eller vern mot forfølgelse. Heller ikke sakene med anførsler om politisk forfølgelse eller voldelig og korrupt politi ga grunnlag for beskyttelse. UNE mente at klagerne ikke hadde en velgrunnet frykt for forfølgelse på dette grunnlag. UNE mente i utgangspunktet at albanske myndigheter hadde tilstrekkelig evne og vilje til å bekjempe alle typer kriminalitet i samfunnet.
Der det i teksten er benyttet uttrykket «klager», kan dette inkludere både klager og omgjøringsanmodninger.
Praksisrapporten er hentet fra UNEs årbok 2004, publisert 22.06.05