Da Norge sluttet seg til Schengen-samarbeidet den 25. mars 2001, ble en henvisning til Dublin-konvensjonens bestemmelser blant annet tatt inn i utlendingsloven § 17 første ledd bokstav e. Dublin-konvensjonen ble den 1. september 2003 erstattet av Dublin-forordningen. Dublin-forordningen viderefører de prinsipper som er nedfelt i Dublin-konvensjonen.
Forordningen inneholder kun prosessuelle regler for hvilket land som skal behandle asylsøknader, og ikke regler om realitetsbehandling av søknadene. Formålet med forordningen er å motvirke at asylsøkere blir henvist fram og tilbake mellom stater uten å få søknaden sin behandlet og å motvirke at asylsøknader som blir fremmet i flere medlemstater, må behandles av mer enn én stats myndigheter.
UNE behandlet i 2004 om lag 3800 saker i medhold av Dublin-konvensjonen og Dublin-forordningen. Det store flertallet av disse sakene ble avgjort av sekretariatet. Sju saker ble avgjort i nemndmøte og om lag 100 saker av en nemndleder etter sekretariatsforberedelse. De fleste klagerne fikk avslag.
I 15 saker ble klagen tatt tilfølge og saken returnert til UDI for realitetsbehandling. I de aller fleste av disse sakene var hovedspørsmålet om klageren hadde en slik tilknytning til Norge at hun/han burde få sin asylsøknad behandlet her, jf. utlendingsloven § 17 annet ledd. I saker med anførsler om tilknytning til Norge gjennom familie som oppholder seg her, la UNE til grunn at det i utgangspunktet er tilknytning på ankomsttidspunktet som er det avgjørende. I andre tilfelle la UNE til grunn at klagerens situasjon må være helt spesiell og at det må foreligge meget tungtveiende grunner for at søknaden skal realitetsbehandles i Norge.
Når det gjelder helseproblemer, fulgte UNE opp tidligere praksis på at det må foreligge forhold av svært alvorlig karakter der uttransport anses som utilrådelig, for at helseproblemene skal gi grunnlag for realitetsbehandling i Norge.
Praksisrapporten er hentet fra UNEs årbok 2004, publisert 22.06.05