Iran
UNE behandlet i underkant av 200 klagesaker og omlag 120 omgjøringsanmodninger fra iranske asylsøkere. De fleste sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Fem saker ble behandlet i nemndmøte uten personlig frammøte, mens seks saker ble behandlet i nemndmøte med personlig frammøte. Det ble ikke gitt asyl i noen av sakene, og UNE fant heller ikke at noen av klagerne hadde krav på vern mot retur. I to saker ble det gitt oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, hovedsakelig på grunn av klagerens og barnets helsemessige forhold.
Iranske borgere anførte en rekke ulike asylgrunnlag. Et asylgrunnlag var at man risikerer alvorlige reaksjoner fordi man i Iran er eller vil bli beskyldt for utroskap i ekteskapet eller annen ikke-akseptert seksuell adferd. UNE begrunnet i hovedsak sine avslag med de strenge beviskrav iransk rett oppstiller for å dømme noen for slike forhold.
En annen betydelig andel av klagesakene gjaldt anførsler om konvertering fra islam til kristendom. UNE har i vedtakene vist til at konvertering fra islam til kristendom er formelt forbudt i Iran, men at iranske myndigheter erfaringsmessig ikke vil reagere, så lenge den enkeltes nye religion forblir en privatsak. Det er også vist til at det fra de siste år ikke foreligger rapporter om alvorlige overgrep mot ordinære menighetsmedlemmer som er konvertitter.
Videre anførte en rekke klagere ulike former for politisk virksomhet som grunnlag for asylsøknaden. Det ble i UNEs avslag blant annet vist til at klagerne ikke hadde hatt noen sentral rolle i eventuelle politiske grupperinger eller at det av andre årsaker ikke var naturlig å anta at de var i myndighetenes søkelys. I flere saker sto spørsmålet om klagerens troverdighet sentralt.
UNE har videre behandlet en rekke klagesaker fra kvinnelige iranske asylsøkere. Anførslene var blant annet mishandling i ekteskapet, vanskeligheter med å få skilsmisse og fare for å miste omsorgen for barn ved en eventuell skilsmisse. Noen anførte også frykt for tvangsekteskap. UNE har i sine vedtak blant annet vist til at ingen med loven i hånd kan tvinge noen til å gifte seg mot sin vilje i Iran. Videre la UNE til grunn at mishandling av kvinner ikke er sosialt akseptert i Iran og forsøkes bekjempet av myndighetene. Eventuelle overgrep er å anse som kriminelle handlinger som iranske myndigheter må være nærmest til å gi beskyttelse mot. UNE la til grunn at iranske myndigheter hadde evne og vilje til å gi beskyttelse mot kriminelle handlinger. Det er i vedtakene også vist til at iranske kvinner på visse vilkår kan få skilsmisse i hjemlandet og at man kan ta spørsmålet om barnefordeling opp for domstolene.
Irak
På grunn av den spente og uavklarte situasjonen i Irak bestemte UNE i februar 2003 at behandlingen av sakene til irakiske asylsøkere midlertidig skulle stanses. Den 16.01.2004 gjenopptok UNE behandlingen av sakene, og UNE behandlet omlag 285 klagesaker og 360 omgjøringsanmodninger. De fleste klagesakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens omgjøringsanmodningene stort sett ble avgjort av sekretariatet. 13 saker ble behandlet i nemndmøte med personlig frammøte og to saker i nemndmøte uten personlig frammøte. Det ble ikke gitt asyl i noen av sakene, og UNE fant heller ikke at noen av klagerne hadde krav på vern mot retur. Det ble i noen få tilfeller gitt opphold på humanitært grunnlag, hovedsakelig på bakgrunn av alvorlige og omfattende helseproblemer.
De fleste sakene gjaldt kurdere fra det kurdiske selvstyreområdet i Nord-Irak. UNEs praksis viser at man ikke generelt anser kurdere fra dette området for å ha beskyttelsesbehov. UNEs avslag er i stor grad begrunnet i at klagernes forklaringer framstår som lite troverdige. I mange tilfeller skyldes dette at klagerne er gjenkjent på fingeravtrykk i andre europeiske land der de har søkt asyl under en eller flere andre identiteter enn den de har oppgitt til norske myndigheter. Således har UNE i en rekke av disse sakene funnet at asylsøkeren har avgitt falsk forklaring på vesentlige punkter, eller ikke oppholdt seg i hjemlandet på det tidspunktet de anførte forhold skal ha funnet sted.
UNE har også behandlet en rekke saker vedrørende klagere fra den delen av Nord-Irak som var regjeringskontrollert før invasjonen i mars 2003. UNE har funnet at den generelle sikkerhetssituasjonen er god og at klagere fra dette området ikke har et generelt beskyttelsesbehov. En del av klagerne har for øvrig opplyst at de har slekt i, eller annen tilknytning til, det kurdiske selvstyreområdet i Nord-Irak, slik at de uansett kan henvises til å bosette seg der ved retur. I en rekke av sakene har klagerne påberopt seg problemer i hjemlandet som ikke lenger er aktuelle etter regimets fall og de store endringene som har funnet sted i Irak den senere tiden.
Tyrkia
UNE behandlet omlag 180 asylsaker fra Tyrkia. Rundt halvparten av sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Tre saker ble behandlet i nemndmøte uten personlig frammøte og syv saker i nemndmøte med personlig frammøte. De resterende sakene ble avgjort av sekretariatet. Det ble ikke innvilget asyl i noen av sakene. I ti saker ble det innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, hovedsakelig på grunn av hensynet til barnets beste, helsemessige forhold, foreldrenes omsorgsevne eller manglende nettverk i hjemlandet.
Flere ulike anførsler har vært påberopt fra tyrkiske borgere. En stor andel av sakene gjaldt frykt for forfølgelse på grunn av en eller annen form for tilknytning til HADEP/DEHAP eller PKK/KADEK. UNE fant det i sine avslag ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren ved retur til hjemlandet ville risikere reaksjoner fra myndighetene eller andre som kunne karakteriseres som forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand. Det ble i UNEs vedtak blant annet vist til at klagerens aktiviteter ikke hadde vært av en slik karakter at vedkommende risikerte forfølgelse, at eventuelle aktiviteter lå langt tilbake i tid eller at det forelå grunn til å stille spørsmål ved klagerens troverdighet.
En vesentlig andel av sakene gjaldt ønske om å unndra seg militærtjeneste. UNE har i sine vedtak bemerket at motstand mot militær tjenestegjøring og straff i forbindelse med militærnekting og desertering som hovedregel ikke danner grunnlag for asyl.
En del søkere viste til den generelt vanskelige situasjonen for kurdere i Tyrkia. UNE har i sine vedtak påpekt at etniske kurdere ikke generelt kan anses for å ha beskyttelsesbehov.
Også mer private konflikter ble anført som grunnlag for søknaden, herunder frykt for hevnaksjoner og frykt for æresdrap. UNE har i avslagene lagt til grunn at tyrkiske myndigheter har evne og vilje til å gi beskyttelse mot overgrep fra privatpersoner. Det ble videre vist til muligheten for å oppsøke krisesenter og betydningen av om klageren har et nettverk i hjemlandet og om han/hun kan bosette seg i en annen del av Tyrkia. I en del saker ble det vist til at klageren ikke hadde sannsynliggjort sitt asylgrunnlag.
Syria
UNE behandlet om lag 60 asylsaker fra Syria. Sakene ble i all hovedsak avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. To saker ble behandlet i nemndmøte. Ingen av klagene ble tatt til følge. UNE mente at retur til Syria var trygt såfremt klageren ikke sannsynliggjorde et individuelt beskyttelsesbehov. UNE la til grunn at den generelt utilfredsstillende menneskerettighetssituasjonen i Syria ikke i seg selv ga grunnlag for opphold i Norge. Verken de syriske kurderne eller de syriske palestinerne ble generelt sett ansett som forfulgt i flyktningkonvensjonens forstand. Medlemskap i de syrisk-kurdiske partiene ble heller ikke ansett tilstrekkelig til å få beskyttelse.
Libanon
UNE behandlet om lag 50 saker fra Libanon. Sakene ble i all hovedsak avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Fire saker ble behandlet i nemndmøte. Ingen av klagene ble tatt tilfølge.
UNE la til grunn at Libanon var et trygt land for statsløse palestinere som hadde tillatelse til å oppholde seg der. Selv om de statsløse libanesiske palestinerne generelt sett var i en vanskelig økonomisk situasjon, la UNE til grunn at dette ikke i seg selv ga grunnlag for opphold i Norge. UNE følger imidlertid nøye med på hvordan sikkerhetssituasjonen i de palestinske flyktningleirene utvikler seg.
De palestinske områdene
UNE behandlet om lag 150 saker hvor klagerne påberopte seg å komme fra de palestinske områdene. Sakene ble i all hovedsak avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. I likhet med UDI mente UNE at det ikke var tilrådelig å returnere asylsøkere til de palestinske områdene. Ingen av klagene ble tatt tilfølge. Begrunnelsene var at klagerne ikke i tilstrekkelig grad var i stand til å sannsynliggjøre at de kom fra Vestbredden eller Gaza, til tross for at de hevdet det.
Israel
UNE behandlet om lag 45 saker fra israelske borgere i 2004. Om lag halvparten av sakene ble avgjort av sekretariatet. Fem av sakene var omgjøringsanmodninger. Ti saker ble avgjort i nemndmøte og 13 av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet.
De fleste israelske asylsøkere som kommer til Norge, er personer som har innvandret til Israel fra tidligere Sovjet-unionen, og som føler seg truet, trakassert eller diskriminert i sitt nye hjemland. En del har også vist til de målrettede terrorangrepene som finner sted mot den israelske befolkningen. Videre har enkelte saker handlet om frykt for reaksjoner på grunn av militærnekting.
Ingen av klagene eller omgjøringsanmodningene ble tatt til følge, hovedsakelig med den begrunnelse at de anførte forhold ikke er alvorlige nok til at de kan anses som flyktningrettslig forfølgelse, eller at risikoen for å bli utsatt for terrorangrep er for lav til å kunne danne grunnlag for beskyttelse. Når det gjelder anførsler om militærnekting, er det sett hen til at lovligheten av en del av Israels militæraksjoner i de okkuperte områdene er omstridt, men vist til at den fengselsstraff man eventuelt kan risikere for et slikt forhold, uansett ikke er så alvorlig at den kan anses som flyktningrettslig forfølgelse.
Pakistan
UNE behandlet omlag 85 asylsaker fra Pakistan. Av disse ble de fleste sakene avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens 13 saker ble behandlet i nemndmøte. I tre av sakene ble det innvilget asyl, og i en sak ble det innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. De øvrige klagene ble ikke tatt tilfølge.
Flere ulike asylanførsler har vært påberopt fra pakistanske asylsøkere: Frykt for diskriminering og trakassering på grunn av tilhørighet til ahmadiyyamenigheten, frykt for forfølgelse fra muslimske fundamentalister på grunn av tilhørighet til andre religiøse minoriteter, frykt for represalier fra politiske motstandere, problemer med politiet på bakgrunn av falske anklager om kriminelle forhold og frykt for tvangsrekruttering til ulike organisasjoner i Kashmir.
Også mer private eller familiære problemer har vært anført som grunnlag for asyl, som frykt for å bli utsatt for tvangsekteskap, frykt for å bli utsatt for vold i ekteskapet, samt frykt for forfølgelse fra familien på bakgrunn av inngått kjærlighetsekteskap eller andre brudd på sosiale normer. Det ble også anført frykt for overgrep på bakgrunn av andre former for konflikter, som følge av for eksempel arveoppgjør, skilsmisser, nabofeider og kriminelle forhold.
Når det gjelder ahmadiyyaene, ble det lagt til grunn at disse kan være utsatt for diskriminering og trakassering i Pakistan, men at de problemer som generelt gjør seg gjeldende for dem, likevel ikke i seg selv danner grunnlag for asyl.
UNE har i flere saker påpekt at klageren kan ta kriminelle forhold opp med hjemlandets myndigheter og oppnå beskyttelse der. I flere tilfeller har UNE også bemerket at klageren kan oppnå beskyttelse i andre deler av hjemlandet. UNE har i en del saker påpekt at klageren har gitt divergerende og lite troverdige opplysninger, noe som har medført at vedkommendes troverdighet framstår som svekket. I flere saker der det har vært foretatt konkrete undersøkelser i Pakistan, viste det seg at klagerne hadde framlagt falske dokumenter og avgitt uriktige opplysninger i forbindelse med sin asylsøknad.
Afghanistan
Det ble behandlet 19 saker fra Afghanistan. Seks av disse var statusklager (klage over at UDI ikke innvilget asyl, men opphold på humanitært grunnlag), hvorav to ble behandlet i nemndmøte, mens de øvrige fire sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Av de resterende 13 asylsakene ble 11 saker behandlet i nemndmøte, en ble avgjort av en nemndleder og en av sekretariatet. I en sak ble det innvilget tillatelse siden klageren ble ansett vernet mot retur, og i to saker ble klagerne innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.
Ulike forhold har vært påberopt av afghanske asylsøkere. Frykt for forfølgelse på bakgrunn av tidligere tilknytning til kommunistpartiet har vært anført. Flere har påberopt seg frykt for lokale kommandanter/krigsherrer, og både politiske motsetningsforhold og mer private konflikter har vært anført som grunnlag for slik frykt. Flere har også anført problemer i hjemlandet på bakgrunn av etnisk tilhørighet til hazaraene. UNE har i flere saker gitt uttrykk for at hazara-minoriteten i Afghanistan ikke kan sies å bli utsatt for forfølgelse i dagens Afghanistan utelukkende på grunn av sin etniske tilhørighet. UNE har også i flere saker bemerket at det ikke er grunnlag for å hevde at tidligere PDPA-medlemmer generelt risikerer forfølgelse i Afghanistan.
Sentral-Asia
UNE behandlet i overkant av 300 saker fra Sentral-Asia, hovedsakelig fra Kasakhstan, Kirgisistan og Usbekistan.
Den vanligste anførselen var problemer som følge av etnisk minoritetsbakgrunn. Dette gjaldt i hovedsak etniske russere og uigurer. UNE kom etter konkrete vurderinger til at de reaksjoner klagerne risikerte som følge av etnisk bakgrunn, ikke var av en slik art eller av et slikt omfang at de kunne defineres som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen.
Andre anførsler var knyttet til klagernes religion (for eksempel at klageren er jøde, eller mistanke om tilknytning til ytterliggående muslimske grupperinger) eller til politisk opposisjonsvirksomhet. 18 personer fikk sine saker behandlet i nemndmøte. For ni av disse ble klagene ikke tatt tilfølge, mens ni personer ble gitt opphold på humanitært grunnlag ut fra sterke menneskelige hensyn. Ingen av klagerne ble innvilget status som flyktning.
Georgia
UNE behandlet rundt 80 saker fra Georgia, hvilket var en tredjedel sammenlignet med foregående år. Rundt halvparten av sakene ble avgjort av sekretariatet siden klagene ble ansett for å være åpenbart grunnløse. Resten av vedtakene ble fattet av en nemndleder etter forberdelse av sekretariatet.
Den vanligste asylanførselen var frykt for forfølgelse på bakgrunn av tilknytning til politisk opposisjonsvirksomhet, herunder medlemskap i det georgiske arbeiderpartiet. UNE viste i flere av vedtakene til at selv om demokratiseringsprosessen i Georgia tidligere var preget av uro, finnes det i dag ikke holdepunkter for å hevde at normal politisk opposisjonsvirksomhet ikke tillates av myndighetene.
Videre var det i flere av sakene anført problemer som følge av etnisk minoritetsbakgrunn og religion, herunder medlemskap i Jehovas vitner. Ingen av klagene førte fram. I noen saker ble det vist til at georgiske myndigheter, til tross for ressursmangler og problemer med korrupsjon, har evne og vilje til å bistå sine borgere mot alvorlige kriminelle overgrep.
Armenia
UNE behandlet rundt 70 saker fra Armenia. Omlag 20 av disse ble avgjort av sekretariatet siden de ble ansett for å være åpenbart grunnløse. De øvrige sakene ble avgjort av en nemndleder etter forberedelse av sekretariatet.
Den vanligste asylanførselen var frykt for forfølgelse på grunn av klagernes etniske minoritetsbakgrunn som aserere. UNE ga ikke status som flyktning i noen saker på bakgrunn av denne anførselen. I vedtakene ble det hovedsakelig vist til at en er kjent med at det i Armenia er mange minoritetsgrupper, deriblant aserere. Konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan om Nagorno-Karabakh førte til at etniske aserere i stor grad forlot Armenia. Ifølge menneskerettighetsrapporter ble aserere i Armenia den gang systematisk gjenstand for vold og trakasseringer. Det er i dag svært få aserere igjen i landet, og situasjonen for disse har bedret seg de siste årene. I tillegg har det vært våpenhvile mellom Armenia og Aserbajdsjan siden 1994. Det ble på denne bakgrunn lagt til grunn at det ikke lenger er grunnlag for å hevde at denne gruppen generelt risikerer forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen.
Andre anførsler bygget eksempelvis på problemer som følge av at klageren ikke har møtt til militærtjeneste eller har tilknytning til et politisk opposisjonsparti. Heller ikke disse anførslene førte til innvilgelse av asyl i noen av sakene.
To personer fikk sakene sine behandlet i nemndmøte med personlig frammøte, mens et ektepar med fire barn fikk behandlet sakene i nemndmøte uten personlig frammøte. I disse sakene ble det innvilget opphold på humanitært grunnlag på grunn av sterke menneskelige hensyn. I en av sakene ble det lagt avgjørende vekt på retursituasjonen for barna.
Aserbajdsjan
UNE behandlet rundt 90 saker fra Aserbajdsjan. Av disse ble omlag 30 ansett for å være åpenbart grunnløse og derfor avgjort av sekretariatet. Med unntak av en familie som fikk sine saker behandlet i nemndmøte med personlig frammøte, ble resten avgjort av en nemndleder etter sekretariatsforberedelse.
Frykt for reaksjoner på bakgrunn av politisk opposisjonsvirksomhet var, sammen med problemer som følge av etnisitet, de vanligste anførslene. Anførsler vedrørende etnisitet var i de fleste tilfeller knyttet til armensk bakgrunn eller ekteskap med etnisk armener. Det ble ikke gitt tillatelse i noen av sakene på bakgrunn av disse anførslene. I vedtakene viste UNE til at en er kjent med at denne gruppen risikerer å bli utsatt for trakassering og forskjellsbehandling, for eksempel innen utdanning og når det gjelder muligheten for å få arbeid, særlig innen offentlig sektor. UNE har likevel lagt til grunn at disse reaksjonene på generelt grunnlag ikke kan sies å være av en slik art eller et slikt omfang at de kan karakteriseres som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen.
Med hensyn til opposisjonsvirksomhet viste UNE til at en er kjent med at menneskerettighetssituasjonen er bekymringsfull og at myndighetene slår hardt ned på politisk opposisjon. UNE la imidlertid til grunn at det er sentrale kritiske politikere som er i en utsatt posisjon, og at vanlig medlemskap i et opposisjonsparti ikke i seg selv tilsier risiko for forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand.
I saken som ble behandlet i nemndmøte, ble det gitt opphold på humanitært grunnlag under henvisning til sterke menneskelige hensyn. I vurderingen ble det lagt vekt på hensynet til familiens to mindreårige barn og at situasjonen etter eventuell retur ville ha blitt svært vanskelig siden familien hadde hatt langvarig opphold utenfor hjemlandet. Som ledd i helhetsvurderingen ble det videre sett hen til situasjonen for etniske armenere i Aserbajdsjan.
Kina
Det ble behandlet i underkant av 30 asylsaker fra Kina. En sak ble avgjort etter nemndmøtebehandling, ca 20 av en nemndleder etter sekretariatsforberedelse og resten av sekretariatet. Ingen av klagene ble tatt til følge.
I de fleste sakene ble det som asylgrunnlag vist til frykt for forfølgelse fra kinesiske myndigheter på bakgrunn av tilknytning til Falun Gong eller utøvelse av virksomhet med utspring i bevegelsen. Videre ble det i noen saker påberopt at klageren tilhørte en bestemt religion og at dette medførte problemer med myndighetene. Den kinesiske ettbarnspolitikken ble også nevnt som asylgrunnlag i noen få saker.
I mange av UNEs vedtak ble det bemerket at klageren framstod som lite troverdig, og i flere av tilfellene i den grad at det påberopte asylgrunnlag ikke ble ansett for å kunne legges til grunn. For øvrig ble det i Falun Gong-sakene ofte vist til at klageren ikke hadde utmerket seg eller hatt en slik posisjon i bevegelsen at vedkommende ville risikere forfølgelse fra myndighetene ved retur. Det samme var tilfelle i sakene hvor frykt for religiøs forfølgelse var påberopt. I en håndfull saker ble klagen ikke undergitt realitetsbehandling, siden klageren hadde returnert frivillig eller forsvunnet.
Nepal
UNE behandlet omlag 60 asylsaker fra Nepal, hvorav 40 var klagesaker og 20 omgjøringsanmodninger. Sakene ble i all hovedsak avgjort av en nemndleder etter sekretariatsforberedelse. Ingen av klagene førte fram.
I de fleste sakene ble det anført problemer med maoistbevegelsen, blant annet pengeutpressing, bortføring og forsøk på verving. Mange av klagerne anførte også frykt for forfølgelse fra myndighetenes side grunnet mistanke om tilknytning til maoistbevegelsen. I flere saker ble det anført at klageren var spesielt utsatt i forhold til maoistbevegelsen på grunn av medlemskap eller aktivitet i andre politiske partier eller organisasjoner eller på grunn av sitt yrke som lærer. Det ble i UNEs vedtak vist til at klageren kunne returnere til Kathmandu og ta opphold der uten å risikere forfølgelse fra maoistbevegelsen. UNE anså ikke de generelt urolige forholdene i Nepal for å være av en slik karakter at de i seg selv kunne gi grunnlag for vern mot retur.
Sri Lanka
UNE behandlet 55 asylsaker fra Sri Lanka, hvorav 23 klagesaker og 32 omgjøringsanmodninger. 6 saker ble avgjort etter behandling i nemndmøte, 31 av en nemndleder etter sekretariatsforberedelse og 18 av sekretariatet. Det ble ikke gitt asyl i noen av sakene. Det ble innvilget opphold på humanitært grunnlag til seks personer, hovedsakelig på grunn av hensyn som helsemessige forhold, familietilknytning til Norge og «barnets beste» i Barnekonvensjonen.
Med få unntak var klagerne tamiler. I et flertall av sakene anførte klageren frykt for forfølgelse fra LTTE eller srilankiske myndigheter, som regel på grunn av tilknytning til LTTE eller frykt for mistanke om slik tilknytning. I forbindelse med frykt for LTTE ble det ofte anført at klageren risikerte å bli tvangsrekruttert. I noen av sakene ble det anført frykt for reaksjoner fra LTTE på grunn av medlemskap i, eller annen tilknytning til, andre tamilske organisasjoner som EPDP og EPRLF.
Medlemskap eller annen tilknytning til LTTE ble ikke av UNE ansett å medføre fare for forfølgelse fra srilankiske myndigheter. Det ble vist til våpenhvileavtalen mellom den srilankiske regjeringen og LTTE som trådte i kraft i februar 2002, og at LTTE hadde vært en lovlig organisasjon i Sri Lanka siden september 2002. UNE viste i vedtakene til at klageren kunne unngå tvangsrekruttering og annen forfølgelse fra LTTE ved å ta opphold i Colombo eller annet regjeringskontrollert område i sør.
UNE anså ikke situasjonen i regjeringskontrollerte områder for å være til hinder for retur av tamiler som etter en individuell vurdering ikke anses å ha behov for internasjonal beskyttelse. Det ble vist til at unntakslovgivningen, som tidligere ga sikkerhetsstyrkene vide fullmakter til arrestasjon og frihetsberøvelse, ikke hadde blitt fornyet etter at den utløp i juli 2001, og at innreisekontrollen av returnerte tamiler hadde blitt mindre omfattende. Etter UNEs vurdering var det ikke noe som tilsa at returnerte tamiler ville komme i en annen sikkerhetsmessig situasjon i de regjeringskontrollerte områdene i sør enn den øvrige befolkningen. I flere av vedtakene ble det vist til manglende troverdighet eller at asylgrunnlaget ikke var sannsynliggjort.
Vietnam
UNE behandlet i underkant av 50 asylsaker fra Vietnam. Av disse ble to avgjort etter behandling i nemndmøte og 18 av en nemndleder etter sekretariatsforberedelse. De resterende ble avgjort av sekretariatet. Det ble ikke gitt asyl i noen av sakene. I to saker ble det innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Disse sakene gjaldt kvinner som anførte å ha blitt utsatt for tvangsprostitusjon.
I en stor andel av sakene ble det anført økonomiske problemer og vanskelige levevilkår i hjemlandet. UNE påpekte i vedtakene at slike forhold ikke kan danne grunnlag for asyl, siden de ikke kan knyttes til noen konvensjonsgrunn. Det ble også anført ulike former for diskriminering og frykt for forfølgelse fra myndighetenes side, herunder på grunn av kristen tro. UNE viste blant annet til at det ikke var holdepunkter for at vanlige medlemmer i kristne trossamfunn på generelt grunnlag risikerer forfølgelse i Vietnam.
Flere av klagerne viste til at vietnamesiske myndigheter var korrupte og at de hadde blitt utsatt for krav om bestikkelser. I vedtakene ble det bemerket at krav om bestikkelser er relativt vanlig i det vietnamesiske samfunnet og således ikke spesielt for klagerens individuelle situasjon.
I flere saker ble det også anført frykt for å bli straffet for ulovlig utreise fra Vietnam. Det ble i vedtakene blant annet vist til at den aktuelle lovbestemmelsen var en «sovende» bestemmelse, og at ingen returnerte asylsøkere etter UNEs kjennskap hadde blitt utsatt for alvorlige problemer i forbindelse med hjemkomst til Vietnam.
Praksisrapporten er hentet fra UNEs årbok 2004, publisert 22.06.05