Den Russiske Føderasjon
UNE behandlet nær 450 saker fra Russland. Omlag halvparten av sakene ble ansett som åpenbart grunnløse. De ble i all hovedsak behandlet av sekretariatet. I sakene fra Russland, utenom Tsjetsjenia, ble det ofte anført problemer knyttet til korrupsjon innenfor politi- og rettsvesen, og problemer forbundet med mafia og annen kriminell virksomhet. Det ble også anført forfølgelse på grunn av religiøs og etnisk tilhørighet. Nærmere 40 saker ble behandlet i nemndmøter.
UNE merket en sterk økning i saker med tilknytning til konflikten i Tsjetsjenia.
Situasjonen i Tsjetsjenia var uoversiktlig, og det var omfattende dokumentasjon på at det hadde foregått og foregår alvorlige overgrep mot sivilbefolkningen i området. Ingen ble returnert til konfliktområdet i Tsjetsjenia, verken etniske tsjetsjenere eller andre etniske grupper. UNHCR har anbefalt at etniske tsjetsjenere som kommer direkte fra Tsjetsjenia, heller ikke bør returneres til øvrige deler av Russland. Denne anbefalingen ble fulgt av UNE. Når det gjelder ingusjere og andre etniske grupper fra Tsjetsjenia, ble disse i all hovedsak henvist til trygge områder i Russland forøvrig.
Det ble innvilget asyl i to saker. Den første saken gjaldt en etnisk avar fra Dagestan, mens den andre saken gjaldt en etnisk russer som hadde tjenestegjort i Tsjetsjenia. Videre fikk syv klagere innvilget oppholdstillatelse av beskyttelsesgrunner i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd. I disse sakene ble det i det vesentlige lagt til grunn at klagerne var omfattet av UNHCRs anbefalinger vedrørende Tsjetsjenia. UNE innvilget oppholdstillatelse på grunnlag av sterke menneskelige hensyn i 18 saker. De fleste av disse sakene hadde tilknytning til konflikten i Tsjetsjenia.
Ukraina
Antallet klagesaker fra Ukraina viste en nedgang på omlag 80 prosent i forhold til foregående år, med totalt 182 behandlede klagesaker i 2003. Det store flertallet av saker ble vurdert som åpenbart grunnløse og ble i all hovedsak behandlet av sekretariatet. UNE la til grunn at situasjonen for politisk opposisjonelle, etniske og religiøse minoriteter ikke generelt tilsa at ukrainske borgere hadde behov for internasjonal beskyttelse.
Hviterussland
UNE behandlet omlag 230 klagesaker fra Hviterussland, hvorav 40 prosent ble ansett som åpenbart grunnløse. Anførslene knyttet seg i hovedsak til politisk opposisjonell virksomhet. Det dreide seg for det meste om politisk aktivitet av relativt beskjeden karakter som ikke skulle tilsi fare for forfølgelse. Det var også en del anførsler knyttet til kriminelle forhold. Av andre anførsler kan nevnes homofili. Flere saker var preget av liten grad av troverdighet.
Seks av sakene ble behandlet i nemndmøte. I to av disse ble det innvilget asyl. Begge sakene gjaldt forfølgelse på religiøst grunnlag. Hviterussiske myndigheter la i praksis store restriksjoner på utradisjonelle sekter og bevegelsers mulighet til å kunne utøve sin grunnlovsforankrede religionsfrihet. Generelt var det imidlertid ikke tale om myndighetsrestriksjoner av en slik karakter at det kunne anses som forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand. I de ovennevnte sakene hvor UNE likevel besluttet å innvilge asyl, ble det lagt til grunn at de overgrep klagerne hadde vært utsatt for var av en slik karakter at klagerne var å anse som flyktninger i konvensjonens forstand. De øvrige klagene UNE behandlet endte med avslag.
Moldova
UNE behandlet 80 saker fra Moldova. Hovedanførslene var i de fleste sakene forfølgelse på grunn av etnisk tilhørighet, samt kriminalitet og korrupsjon blant lokale og sentrale myndighetsinstanser. Omlag 75 prosent av sakene ble behandlet av sekretariatet da de ble ansett å være åpenbart grunnløse. To av sakene ble behandlet i nemndmøte. Ingen av sakene ble omgjort.
Sentral-Europa
Asylsakene fra land i Sentral-Europa var preget av personer som tilhører rombefolkningen i Romania, Slovakia, Tsjekkia og Bulgaria. UNE behandlet totalt omlag 230 saker fra disse landene, noe som innebærer en markert nedgang i antall saker i forhold til foregående år. Fra Bulgaria kom det også søkere som opplyste å tilhøre den tyrkiske minoriteten i landet.
UNE la til grunn at rombefolkningen i disse landene ikke generelt hadde behov for beskyttelse i form av asyl. Det samme gjaldt for den tyrkiske minoriteten i Bulgaria. Disse sakene ble i all hovedsak ansett som åpenbart grunnløse. Majoriteten av sakene ble derfor behandlet av sekretariatet og så nær som ingen fikk medhold.
Serbia og Montenegro
Den 4. februar 2003 markerte slutten på den føderale republikken Jugoslavia og starten på unionen Serbia og Montenegro. Unionen består av republikkene Serbia og Montenegro og de serbiske provinsene Vojvodina og Kosovo. Kosovo er formelt en provins i Serbia, men ble underlagt FN ved Sikkerhetsrådets resolusjon av 10. juni 1999 og styres i dag av UNMIK (United Nations Mission in Kosovo) i samarbeid OSSE, EU og lokale myndigheter.
UNE behandlet over 1600 asylsaker fra Serbia og Montenegro. Flertallet av sakene ble behandlet av nemndleder alene eller av sekretariatet. Nær 140 saker ble behandlet i nemndmøte. Hovedtyngden av saker kom fra Kosovo.
Sakene fra Serbia gjaldt i hovedsak to grupper: albanere fra Presovodalen og bosnjaker fra den serbiske delen av Sandzak. Hovedanførselen fra albanere var frykt for trakassering på grunn av etnisk tilhørighet eller straff på grunn av geriljavirksomhet. Hovedanførselen fra bosnjaker var frykt for trakassering på grunn av etnisk tilhørighet.
UNE la generelt til grunn at albanere fra Presevodalen ikke hadde behov for beskyttelse på grunn av sin etniske tilhørighet. Dette var i samsvar med UNHCRs syn på situasjonen. UNE viste til den positive utviklingen i området etter urolighetene i 2001, særlig fredsavtalen og opprettelsen av det multietniske politiet. Albanere var den største etniske gruppen i området og fikk stor oppslutning ved lokalvalgene. Frykt for straff på grunn av geriljavirksomhet ga ikke grunnlag for beskyttelse, idet geriljavirksomhet ble omfattet av amnestilovene og lovene ble respektert av myndighetene. Heller ikke bosnjaker fra Sandzak ble ansett å ha et generelt beskyttelsesbehov. Det hadde vært en klar forbedring av situasjonen etter Milosovic fall høsten 2000. Sikkerhetssituasjonen var tilfredsstillende. Det var en økende vilje til å inkludere bosnjaker i samfunnslivet. Kommunestyrene i Sandzak var multietniske. Tre kommunestyrer ble ledet av bosnjaker. Bosnjaker var imidlertid underrepresentert i politiet.
Sakene fra Montenegro gjaldt i hovedsak bosnjaker fra den montenegrinske siden av Sandzak som fryktet trakassering på grunn av etnisk tilhørighet eller straff på grunn av militærnekting. UNE la til grunn at bosnjaker fra denne delen av Sandzak ikke hadde et generelt behov for beskyttelse og at militærnektere ble omfattet av amnestiloven.
UNE la generelt til grunn at det var trygt for etniske albanere å returnere til Kosovo. Dette var i tråd med UNHCRs anbefalinger. Etniske albanere utgjør 90 prosent av befolkningen og anses ikke å ha et generelt behov for beskyttelse. Sakene fra Kosovo gjaldt først og fremst anførsler om etnisk trakassering, overgrep mot serbiskvennlige albanere og helsemessige problemer.
Etniske minoriteter anførte frykt for trakassering og overgrep fra albanere. Det var fremdeles sterke motsetninger mellom albanere og minoriteter i en rekke deler av Kosovo. UNE vurderte retursituasjonen for den enkelte søker på det enkelte sted med det utgangspunkt at de fleste minoriteter er i en generelt utsatt posisjon. Det ble i noen tilfeller innvilget asyl eller beskyttelse på annet grunnlag til etniske minoriteter. UNE vurderte også mulighetene for intern flukt til andre deler av Kosovo eller Serbia. F.eks. ble serbere, som hadde forlatt Kosovo etter krigen i 1999 og oppholdt seg i Serbia, henvist til sitt nye oppholdssted i Serbia når det ikke ble ansett urimelig. UNE la generelt stor vekt på UNHCRs anbefalinger om retur av minoriteter til Kosovo, men vurderte også den konkrete bakgrunnen for anbefalingene. I tilfeller hvor UNHCR frarådet retur på grunn av sikkerhetssituasjonen i et område, ble anbefalingene tillagt stor vekt. I tilfeller hvor UNHCR frarådet retur på grunn av generelle sosiale og økonomiske problemer, ble anbefalingene tillagt mindre vekt.
Etniske albanere fra serbiskdominerte områder anførte frykt for trakassering fra serbere. Dette gjaldt i all hovedsak albanere fra den nordlige delen av Mitrovica by. UNE la generelt til grunn at albanerne fra Nord-Mitrovica kunne søke opphold i den sørlige delen av byen eller til andre deler av Kosovo. Generelle sosiale og økonomiske problemer ved å flytte til et nytt område, som mangel på arbeid eller egen bolig, ga ikke grunnlag for opphold.
UNE behandlet også en rekke saker hvor albanere fryktet overgrep fra ytterliggående albanere på grunn av kontakt eller samarbeid med serbere. I tråd med UNHCRs anbefalinger la UNE generelt til grunn at personer som kunne assosieres med det serbiske regimet etter 1990 ville ha behov for beskyttelse. Det ble imidlertid ikke innvilget asyl eller vern på dette grunnlag.
Saker med anførsler om alminnelige kriminelle handlinger, familiekonflikter og blodhevn ga ikke grunnlag for asyl eller vern etter utlendingsloven § 15.
I svært mange saker ble det anført helseproblemer. Det gjaldt både fysiske og psykiske lidelser. I tråd med UNEs retningslinjer for behandling av helseanførsler i asylsaker vurderte man lidelsens årsak, art og omfang samt behandlingsmuligheter i hjemlandet med det utgangspunkt at helseproblemer ikke i seg selv ga grunnlag for opphold.
Lang oppholdstid som asylsøker i Norge ga ikke i seg selv grunnlag for opphold, men ble ofte tillagt vekt i en helhetsvurdering, bl.a. på grunn av familietilknytning og hensynet til barn. Heller ikke lang oppholdstid i andre land ga i seg selv grunnlag for opphold.
Bosnia-Hercegovina
UNE behandlet omlag 500 saker fra Bosnia-Hercegovina. De fleste ble behandlet av nemndleder alene eller av sekretariatet. 28 saker ble behandlet i nemndmøte. Den alt overveiende andelen av sakene ble avslått. Enkelte ble imidlertid innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, som regel på bakgrunn av helsemessige forhold.
I de fleste sakene var anførslene problemer knyttet til etnisk tilhørighet og minoritetsretur, ulike politiske problemer samt anførsler av mer humanitær art. Anførslene av mer humanitær art dreide seg i hovedsak om seksuelle overgrep og andre overgrep knyttet til krigen i Bosnia, og psykiske problemer som følge av disse opplevelsene. UNE la i sine avgjørelser gjennomgående til grunn at myndighetene hadde evne og vilje til å beskytte sine borgere mot ulike typer kriminelle handlinger.
Kroatia
UNE behandlet om lag 100 saker fra kroatiske borgere. De fleste av disse sakene ble behandlet av sekretariatet da de ble ansett for å være åpenbart grunnløse. Ingen av sakene ble omgjort. Hovedanførslene i de fleste sakene var problemer knyttet til etnisk bakgrunn og minoritetsretur, samt anførsler av mer humanitær art. Anførslene av mer humanitær art dreide seg i hovedsak om overgrep knyttet til krigen i Kroatia og psykiske problemer som følge av disse opplevelsene. UNE har i sine avgjørelser gjennomgående lagt til grunn at kroatiske myndigheter har evne og vilje til å beskytte sine borgere mot ulike typer kriminelle handlinger/overgrep.
Makedonia
UNE behandlet omlag 200 asylsaker fra Makedonia. Behandlingsformen var hovedsakelig nemndleder alene. Et mindre antall saker ble også avgjort i sekretariatet. Med unntak av en sak hvor UNE ga en midlertidig tillatelse på bakgrunn av svært alvorlige og akutte helselidelser, førte ingen av klagene fram. Det ble således ikke innvilget asyl eller vern mot forfølgelse til borgere av Makedonia.
Mange av sakene gjaldt etniske albanere som frykter straff for å deltatt i den albanske geriljaen eller unnlatt å møte til militærtjeneste under konflikten i 2001. UNE la til grunn at begge grupper ble omfattet av den makedonske amnestiloven. Ved anførsler om trakassering som følge av at asylsøkeren var etnisk albaner, ble det ellers lagt til grunn at de ikke hadde et generelt beskyttelsesbehov i Makedonia.
Praksisrapporten er hentet fra UNEs årbok 2003, publisert 10.06.04