Da Norge sluttet seg til Schengen-samarbeidet den 25. mars 2001, ble en henvisning til Dublin-konvensjonens bestemmelser blant annet tatt inn i utlendingsloven § 17 første ledd bokstav e. Dublin-konvensjonen ble den 1. september 2003 erstattet av Dublin-forordningen. Dublin-forordningen viderefører de prinsipper som er nedfelt i Dublin-konvensjonen.
UNE behandlet i 2003 om lag 2600 saker i medhold av Dublin-konvensjonen og Dublin-forordningen. Det store flertallet av disse sakene ble behandlet i sekretariatet. Om lag 40 saker ble behandlet av nemndleder alene, mens ti saker ble behandlet i nemndmøte. De fleste klagere fikk avslag på realitetsbehandling.
I de få sakene der UNE anså at det var grunnlag for å ta asylsøknadene til realitetsbehandling, var hovedspørsmålet i hvilken grad klageren hadde en slik tilknytning til Norge at han/hun burde få sin asylsøknad behandlet her. UNE la til grunn at det i utgangspunktet er tilknytningen på ankomsttidspunktet som er det avgjørende. Det ble lagt til grunn at klagerens situasjon må være helt spesiell og at det må foreligge meget tungtveiende grunner for at søknaden bør realitetsbehandles i Norge.
For øvrig var det særlig helsemessige forhold av svært alvorlig karakter, der uttransport ble ansett som utilrådelig, som ble anført som begrunnelse for at søknaden burde realitetbehandles.
Praksisrapporten er hentet fra UNEs årbok 2003, publisert 10.06.04