Algerie
UNE behandlet omlag 230 asylsaker fra Algerie. Hovedvekten av sakene ble behandlet av nemndleder alene. Ti saker ble behandlet i nemndmøte. Alle sakene ble avslått.
De fleste sakene dreide seg om unge enslige menn som anførte at de var truet av terroristgrupper i hjemlandet. Klagerne ble gjennomgående henvist til å ta opphold i de områdene i Algerie hvor det er rapportert om få eller ingen terroristangrep de siste årene.
I de sakene hvor algeriske asylsøkere anførte at de risikerer å bli utsatt for forfølgelse fra hjemlandets myndigheter, ble klagene i hovedsak avslått fordi asylgrunnlaget ikke ble ansett tilstrekkelig sannsynliggjort.
Eritrea
UNE behandlet omlag 140 asylsaker fra Eritrea. De fleste ble behandlet av nemndleder alene. Seks saker ble behandlet i nemndmøte. Blant anførsler i sakene var frykt for straffereaksjoner som følge av unndragelse eller deserterting fra militærtjeneste mest vanlig. Videre ble det i en del saker anført tilknytning til og/eller aktivitet for ulike opposisjonsgrupperinger. Seks saker ble innvilget.
Etiopia
UNE behandlet omlag 200 saker fra Etiopia. De fleste av disse ble behandlet av nemndleder alene. Omlag 15 saker ble behandlet i nemndmøte. Fire saker ble innvilget. I et stort antall av sakene ble det anført ulike typer av tilknytning til og/eller aktivitet for den ulovlige organisasjonen Oromo Liberation Front (OLF). Blant de øvrige sakene ble det oftest anført tilknytning til og/eller aktivitet for ulike lovlige og registrerte opposisjonspartier.
UNE behandlet et stort antall omgjøringsanmodninger fra etiopiske borgere. Mange av disse hadde oppholdt seg i Norge i flere år, noen i 7-8 år, etter at de fikk endelig avslag på sin asylsøknad. Flere av disse sakene ble behandlet i nemndmøte. Alle ble avslått. Det ble lagt til grunn at langvarig opphold etter endelig vedtak som utgangspunkt ikke ga grunnlag for tillatelse.
Kamerun
UNE behandlet omlag 45 saker fra Kamerun. Tre av sakene ble behandlet i nemndmøte. De øvrige sakene ble i all hovedsak behandlet av nemndleder alene. Alle sakene ble avslått.
I sakene har det i all hovedsak blitt fremsatt anførsler om frykt for reaksjoner fra kamerunske myndigheter på grunn av aktivitet for opposisjonsgruppen Southern Cameroons National Council (SCNC) eller for opposisjonspartiet Social Democratic Front (SDF). De fleste klagerne tilhørte den anglofone delen av befolkningen i Kamerun.
Nigeria
UNE behandlet om lag 50 saker fra Nigeria. Sakene ble i all hovedsak behandlet av nemndleder alene. To av sakene ble behandlet i nemndmøte.
Omtrent samtlige av klagerne var unge menn som kom fra den sørøstlige delen av Nigeria og opplyste å tilhøre folkegruppen Igbo. I et betydelig antall av sakene ble det anført frykt for å bli utsatt for overgrep fra forskjellige kulter i Nigeria. I enkelte saker ble det dessuten anført frykt for overgrep fra ulike borgerverngrupper, frykt for overgrep som ledd i spenningen mellom kristne og muslimer i den nordlige delen av landet samt frykt for reaksjoner fra myndighetene på grunn av deltakelse i demonstrasjoner mot delstatsmyndighetenes forvaltning av oljeressursene. Totalt fikk to klagere innvilget opphold.
UNE la til grunn at nigerianske myndigheter som utgangspunkt hadde evne og vilje til å beskytte sine borgere mot kriminelle handlinger. Videre ble det vist til muligheten for å søke beskyttelse i en annen del av landet.
Somalia
Behandlingen av asylsøknader fra somaliske borgere ble stilt i bero i tre måneder fra midten av september til midten av desember. I løpet av året for øvrig behandlet UNE om lag 100 saker fra somaliske borgere. De fleste sakene ble behandlet av nemndleder alene. Om lag 15 saker ble behandlet i nemndmøte. Av de behandlede sakene ble om lag 20 omgjort, helt eller delvis.
Et flertall av sakene ble avslått fordi klageren hadde svekket troverdighet. Bakgrunnen var at klageren hadde gitt uriktige og motstridende opplysninger til norske myndigheter om sin identitet og sitt asylgrunnlag.
I de sakene hvor klagerens anførsler ble lagt til grunn, var det avgjørende vurderingstemaet hvorvidt klageren ble ansett for å ha nærmest tilknytning til det nordlige eller det sørlige Somalia. Så langt har praksis vært at det har vært innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag til klagere som anses hjemmehørende i det sørlige Somalia. I enkelte saker ble det innvilget tillatelse på bakgrunn av tilhørighet til en minoritetsklan.
Sudan
UNE behandlet omlag 45 asylsaker fra Sudan. De ble i all hovedsak behandlet av nemndleder alene. Syv saker ble behandlet i nemndmøte. To klagere fikk innvilget opphold.
Anførslene var i hovedsak forfølgelse på grunn av politisk opposisjonsvirksomhet og straff for unndragelse fra militærtjeneste eller desertering. I noen få av sakene ble det anført frykt for å bli innkalt til militærtjeneste med påfølgende tjenestegjøring ved fronten i Sør-Sudan. Foruten de nevnte sakene ble det i et begrenset antall saker anført at klagerne tilhører nuba-befolkningen, og at de derfor fryktet forfølgelse fra myndighetene.
Med unntak av en sak hadde alle nemndmøtesakene anførsler om unndragelse fra militærtjeneste eller desertering. UNE la i disse sakene til grunn at straff i forbindelse med militærnekting eller desertering ikke var å anse som forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand, og dermed ikke ga grunnlag for asyl. Det ble vist til at det dreier seg om legitim straffeforfølgelse og at forventet straff som utgangspunkt verken gir rett til vern etter utlendingsloven § 15 første ledd eller oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.
----------
HIV/AIDS
UNE har i løpet av året behandlet åtte saker der HIV-infeksjon/AIDS-sykdom var et sentralt vurderingstema. Syv av disse var fra Afrika. Fem av sakene ble innvilget, mens to ble avslått.
I de sakene hvor UNE innvilget med begrunnelse i HIV/AIDS-anførsler ble det lagt avgjørende vekt på at klagerne hadde påbegynt medisinsk behandling i Norge. Det ble sett hen til at behandlingen var livsnødvendig og at det gjennom legeerklæring var dokumentert god virkning av medisinene. Det var også klart at det samme behandlingstilbudet ikke ville være tilgjengelig i noen av klagernes hjemland, slik at en retur til hjemlandet etter all sannsynlighet ville være ensbetydende med en vesentlig reduksjon i klagernes forventede levealder sammenliknet med den de ville ha i Norge.
Det ble videre sett hen til at klagerne ikke var klar over at de hadde HIV-infeksjon da de søkte asyl i Norge, og man har således lagt til grunn at disse klagerne ikke kom med en målsetting om å få medisinsk behandling. I vurderingen så UNE også hen til de mulige innvandringspolitiske konsekvenser en slik praksis vil kunne få i Norge på grunn av det store antall HIV-smittede på verdensbasis, men fant ikke å kunne tillegge dette avgjørende vekt.
Praksisrapporten er hentet fra UNEs årbok 2003, publisert 10.06.04