Iran
UNE behandlet omlag 300 asylsaker fra Iran. Flertallet ble behandlet av nemndleder alene, mens 100 omgjøringsanmodninger ble behandlet av sekretariatet. Ni saker ble behandlet i nemndmøte med personlig fremmøte.
Rundt 40 prosent av sakene gjaldt kvinner. Det syntes å være en økning i antallet saker hvor kvinnelige asylsøkere hevdet at de hadde flyktet fra voldelige ektemenn og trusler om æresdrap og kvinner som anførte at de risikerte å bli utsatt for tvangsekteskap. I flere saker ble det også anført at kvinnene fryktet å bli fratatt omsorgen for sine barn ved retur til Iran og at barna i så fall risikerte mishandling, tvangsekteskap e.l. av konservative fedre eller øvrige familiemedlemmer som mislikte at barna var blitt påvirket av vestlige verdier under sitt opphold i Norge. UNE opprettholdt direktoratets avslag, idet man la til grunn at iranske myndigheter hadde evne og vilje til å gi beskyttelse mot slike kriminelle handlinger. UNE viste også i flere vedtak til at ingen med loven i hånd kan tvinge noen til å gifte seg mot sin vilje i Iran. Frykt for represalier på grunn av utenomekteskapelig seksuell omgang, herunder utroskap, ble anført i en rekke saker. UNE begrunnet i hovedsak sine avslag med at de strenge beviskravene som iransk rett oppstiller for å dømme noen for slike forhold, ikke var oppfylt.
For øvrig gjaldt en betydelig andel av sakene anførsler om konvertering fra islam til kristendommen, enten før man forlot Iran eller under oppholdet i Norge. UNE viste i slike tilfeller til at kristne riktig nok i enkelte sammenhenger var utsatt for diskriminering, men at det ikke var holdepunkter for å hevde at kristne på generelt grunnlag ble forfulgt i Iran. Det bor mellom 40 000 og 50 000 kristne bare i Teheran. Det er videre flere tusen kristne konvertitter i landet, og mange av disse er medlemmer av aktive kirkesamfunn uten at dette medfører at de får spesielle problemer med myndighetene. De som har vært spesielt utsatt, har i utgangspunktet vært konvertitter som har latt seg ordinere til prester og som har utøvet aktiv utadrettet virksomhet med sikte på å omvende muslimer. Det er ikke kjent at noen av dem som har blitt returnert etter å ha konvertert i Norge, har fått problemer som følge av konverteringen.
En rekke klagere oppga politisk virksomhet som grunnlag for asylsøknaden. Det ble i hovedsak vist til deltakelse ved studentdemonstrasjoner, oppbevaring og distribuering av løpesedler og ulovlig litteratur/filmer, medlemskap i ulike politiske partier og generell utøvelse av regimekritisk virksomhet. UNEs avslag ble i de fleste tilfellene begrunnet med at klagerne ikke hadde hatt noen sentral rolle i eventuelle politiske grupperinger eller at det av andre årsaker ikke var naturlig å anta at de var i myndighetenes søkelys. Klagerne hadde i mange tilfeller oppholdt seg i Iran i lang tid etter de anførte hendelsene. Et flertall hadde reist ut av Teheran på lovlig vis uten at dette medførte problemer av noe slag. Slike forhold tilsa at vedkommende ikke var i myndighetenes søkelys på utreisetidspunktet. UNE innvilget ikke asyl eller opphold på humanitært grunnlag til noen klagere fra Iran.
Irak
På grunn av den spente og uavklarte situasjonen i Irak bestemte UNE i februar 2003 midlertidig å stanse behandlingen av asylsøknader fra irakere. Totalt dreide det seg om ca. 200 saker, inklusive omgjøringsanmodninger. Samtidig ble utreiseplikten for irakere med endelig avslag midlertidig suspendert. Vurderingen var uforandret ved utgangen av året.
Før berostillelsen behandlet UNE 19 klagesaker fra irakere, hvorav syv var medfølgende barn. De fleste klagene gjaldt kurdere med tilknytning til selvstyreområdet i Nord-Irak. De anførte frykt for irakiske myndigheter, frykt for reaksjoner fra PUK eller islamistiske grupper, avledet forfølgelse, generelt beskyttelsesbehov på grunn av tilknytning til regjeringskontrollert område eller trusler fra kriminelle. UNE har, i tråd med UNCHRs anbefalinger, de siste årene vurdert situasjonen i det kurdiske selvstyreområdet i Nord-Irak som stabil, slik at det ikke har vært et generelt beskyttelsesbehov for kurdere fra dette området. De ovennevnte anførslene førte ikke frem i vurderingene av klagernes individuelle beskyttelsesbehov.
Fem saker ble behandlet i nemndmøte med personlig fremmøte. Ingen ble gitt asyl. Tre fikk opphold på humanitært grunnlag etter helhetsvurderinger av helseproblemer i familien, oppholdstid i Norge og effekten den ustabile situasjonen i Irak hadde på familien. Det ble lagt avgjørende vekt på hensynet til barna. I en sak konkluderte UNE med at klageren hadde sin tilknytning til regjeringskontrollert område i Irak, slik at vern ble gitt. Nemndleder alene innvilget en oppholds- og arbeidstillatelse på humanitært grunnlag. UNE behandlet to statusklager fra irakere med tilknytning til det regjeringskontrollerte området uten at klagene ble tatt til følge. I noen vedtak ble det bemerket manglende troverdighet.
I tillegg til klagesakene behandlet UNE rundt 100 omgjøringsanmodninger. Ingen av dem ble tatt til følge.
Pakistan
UNE behandlet omlag 150 saker fra Pakistan. Hoveddelen av sakene ble avgjort av nemndleder alene. To av sakene ble behandlet i nemndmøte. Sekretariatet avgjorde 25 saker.
De pakistanske asylsøkerne anførte blant annet frykt for diskriminering og trakassering på grunn av tilhørighet til ahmadiyyamenigheten, frykt for forfølgelse fra muslimske fundamentalister på grunn av tilhørighet til andre religiøse minoriteter, frykt for myndighetene på grunn av tilhørighet til ulike politiske partier og frykt for aksjoner fra representanter for rivaliserende politiske grupperinger. Det ble også anført frykt for reaksjoner fra myndighetenes side på grunn av falske anklager om kriminelle forhold, frykt for overgrep fra kriminelle, samt frykt for tvangsrekruttering til ulike organisasjoner i Kashmir. Frykt for overgrep fra familien på grunn av inngått kjærlighetsekteskap eller andre familiekonflikter, frykt for tvangsekteskap og problemer med å leve som enslig kvinne i Pakistan ble også fremsatt som asylgrunnlag. I en av sakene ble det innvilget opphold på humanitært grunnlag etter 15-månedersregelen. De øvrige sakene ble avslått.
Når det gjelder ahmadiyyaene, ble det lagt til grunn at disse kunne være utsatt for diskriminering og trakassering, men at de problemer som generelt gjorde seg gjeldende for dem, likevel ikke i seg selv dannet grunnlag for asyl.
I flere vedtak ble klageren henvist til å ta kriminelle forhold opp med hjemlandets myndigheter. UNE bemerket også i flere tilfeller at klageren kunne få beskyttelse i andre deler av hjemlandet. I en del saker påpekte UNE at klageren hadde gitt divergerende og lite troverdige opplysninger. Flere saker ble undersøkt i Pakistan. Disse undersøkelsene viste at flere klagere hadde fremlagt falske dokumenter og gitt uriktige opplysninger om asylgrunnlaget.
Tyrkia
UNE behandlet omlag 150 saker fra Tyrkia. Tre saker ble behandlet i nemndmøte med personlig frammøte og 60 saker av nemndleder alene. I underkant av ti klagesaker ble trukket fordi klageren hadde giftet seg med norsk borger og i stedet søkt om familiegjenforening. De resterende sakene ble behandlet av sekretariatet.
15 av klagesakene og 10 av omgjøringsanmodningene omhandlet barn. Blant disse var en sak hvor søkeren var enslig mindreårig asylsøker.
De fleste klagerne var unge menn fra Sør- og Øst-Tyrkia. Anførslene varierte. Hovedtyngden gjaldt problemer som følge av medlemskap og tilknytning til HADEP/DEHAP, støtte og tilknytning til PKK/KADEK, forsøk på å unndra seg militærtjeneste, samt den generelt vanskelige situasjonen for kurdere i Tyrkia. Et mindre antall klagere anførte også frykt for tvangsgifte og reaksjoner fra familien for å ha krenket familiens ære.
Ingen av sakene endte med innvilgelse. I begrunnelsene for avslag ble det blant annet vist til manglende troverdighet, at klageren ikke hadde sannsynliggjort sitt asylgrunnlag, at forholdet ikke ble dekket av en konvensjonsgrunn eller at klageren kunne få nødvendig beskyttelse i hjemlandet.
Georgia
UNE behandlet nær 230 saker fra Georgia. Anførslene omhandlet i det vesentligste forfølgelse på grunn av tilknytning til ulike politiske opposisjonspartier, herunder medlemskap i det georgiske arbeiderpartiet. UNE behandlet også en rekke saker med anførsler om forfølgelse av religiøse og etniske minoritetsgrupper, spesielt Jehovas vitner og kurdere, samt forfølgelse knyttet til den tidligere georgisk-abkhasiske borgerkrigen. I noen saker ble det anført korrupsjon og annen kriminalitet blant lokale og sentrale myndighetsinstanser, herunder utpressing fra georgiske polititjenestemenn. Flertallet av sakene ble behandlet i sekretariatet fordi de ble ansett å være åpenbart grunnløse. Det ble ikke ansett å foreligge vesentlige tvilsspørsmål i de resterende sakene. Ingen av klagene ble tatt til følge av UNE.
Aserbajdsjan
UNE behandlet nær 70 saker fra Aserbajdsjan. Omlag 25 prosent ble ansett som åpenbart grunnløse. Anførslene var i hovedsak knyttet til forfølgelse på grunn av armensk etnisitet samt politisk opposisjonsvirksomhet. Ingen av sakene ble omgjort. I saker hvor armensk etnisitet ble anført, ble det lagt til grunn at denne gruppen ikke på generelt grunnlag risikerte forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand. Det ble videre lagt til grunn at situasjonen for dem som er i opposisjon mot det sittende regimet var vanskelig, men at normal politisk opposisjonsvirksomhet ikke medførte risiko for konvensjonsstridige reaksjoner fra myndighetene eller andre. En sak ble behandlet i nemndmøte.
Sentral-Asia
UNE behandlet omlag 225 saker fra Sentral Asia. Hovedtyngden var fra Kirgisistan, Kasakhstan og Usbekistan. Anførslene dreide seg i hovedsak om forfølgelse på grunnlag av religion og etnisk tilhørighet, blant annet fra etniske russere og etniske uigurer. Den vanligste behandlingsformen var nemndleder alene. Omlag ti saker ble behandlet i nemndmøte, hvorav det i to saker fra Uzbekistan ble innvilget asyl. Anførslene i de sistnevnte sakene var knyttet til deltakelse i den forbudte muslimske organisasjonen Hizb ut Tahrir.
Afghanistan
Utover saker som ble vurdert etter Dublin-konvensjonen (omtales ikke her), har UNE behandlet et mindre antall statusklager fra afghanske borgere som hadde fått innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag av UDI. Ingen av statusklagene førte fram.
Mongolia
UNE behandlet om lag 90 asylsaker fra Mongolia. Ti av sakene ble behandlet av nemndleder alene. Resten ble avgjort i sekretariatet. Ingen av klagene ble tatt til følge.
Anførslene var i hovedsak trusler og vold fra private aktører samt frykt for straffeforfølgelse fra mongolske myndigheter som følge av kriminelle handlinger. En del av klagesakene omhandlet enslige mindreårige som anførte manglende omsorgspersoner i hjemlandet og økonomiske vanskeligheter. Helseproblemer og problemer som følge av homofili og etnisitet ble også anført. I UNEs vedtak ble det stort sett henvist til intern beskyttelse, internflukt, manglende troverdighet eller fravær av konvensjonsgrunn.
Nepal
Fra Nepal ble det behandlet om lag 100 asylsaker, hvorav fem i nemndmøte med personlig frammøte. Ingen av klagene ble tatt til følge. I en stor del av sakene ble det anført problemer med maoistbevegelsen, blant annet pengeutpressing og forsøk på verving, eller med nepalske myndigheter, herunder politiet eller regjeringshæren, og da som regel på grunn av mistanke om tilknytning eller støtte til maoistbevegelsen. Flere anførte å ha vært kortvarig arrestert og mishandlet av politiet eller av regjeringshæren. UNE la generelt til grunn at man kunne unnslippe dette krysspresset ved å ta opphold i Kathmandu. UNE vurderte ikke de generelt urolige forholdene i Nepal for å være av en slik karakter at de i seg selv ga grunnlag for vern mot retur.
Kina
Det ble behandlet åtte saker fra Kina, hvorav to i nemndmøte med personlig frammøte. Ingen av klagene ble tatt til følge. I flertallet av sakene ble det anført risiko for forfølgelse fra kinesiske myndigheter på grunn av tilknytning til Falun Gong. UNE bemerket i flere saker at klageren fremstod som lite troverdig på grunn av manglende kunnskap om Falun Gong. I saker hvor den anførte tilknytning til Falun Gong ble lagt til grunn, fant UNE som regel at klageren ikke har hatt en slik sentral posisjon i bevegelsen at han/hun risikerte forfølgelse fra myndighetenes side ved retur til Kina.
Vietnam
Asylsakene fra Vietnam kom til UNE i siste halvdel av 2003. Det var en merkbar økning mot slutten av året. UNE behandlet 13 asylsaker. Ingen ble behandlet i nemndmøte eller tatt til følge. Anførslene var gjennomgående diskriminering på grunn av kinesisk etnisk bakgrunn og tidligere familietilknytning til Sør-Vietnam. UNE la til grunn at personer med en slik bakgrunn kunne bli utsatt for diskriminering, men at problemene ikke var av en slik art at de ga grunnlag for asyl. Det ble også anført sosiale og økonomiske forhold i flere av sakene uten at dette ga grunnlag for asyl eller opphold.
Sri Lanka
UNE behandlet i overkant av 100 asylsaker fra Sri Lanka. Av disse ble 15 saker behandlet i nemndmøte, nærmere 60 av nemndleder alene og rundt 25 av sekretariatet. Av sekretariatssakene var alle, med unntak av én (asylsøknad fremmet fra hjemlandet), omgjøringsanmodninger.
Bortsett fra noen få unntak var alle klagerne tamiler. Majoriteten av anførslene gikk på frykt for å bli arrestert og fengslet av sri lankiske myndigheter på bakgrunn av tilknytning, eller bare frykt for mistanke om tilknytning, til LTTE i en eller annen form og i varierende grad. Det dreide seg om alt fra medlemskap, tjenestegjøring som geriljasoldat og i noen få tilfeller anførsler om å ha hatt noe høyere posisjoner i LTTE, til frivillig eller tvungen bistand i form av eksempelvis matlaging, førstehjelp til sårede, informantvirksomhet og transport eller familiemedlemmers medlemskap i organisasjonen. Noen anførte at de fryktet LTTE; frykt for tvangsverving, represalier eller å bli arrestert/fengslet av organisasjonen. Det var også enkelte anførsler om frykt for reaksjoner fra tamilske organisasjoner som er i konflikt med LTTE eller om frykt på grunn av tilknytning til slike organisasjoner. Noen viste til at de hadde vært arrestert eller fengslet av myndighetene eller LTTE, og enkelte anførte å ha vært mishandlet.
I noen saker, særlig i saker fra enslige kvinner, ble det vist til generelt vanskelige forhold i Sri Lanka.
Det ble ikke gitt asyl i noen saker. Til 16 personer ble det innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Blant disse inngikk tre familier bestående av enslige mødre med barn og noen få tilfeller av alvorlig psykisk eller fysisk sykdom. Ingen ble gitt oppholdstillatelse av beskyttelsesgrunner.
Tilknytning til og aktivitet for LTTE ble ikke ansett å medføre fare for forfølgelse fra sri lankiske myndigheter eller andre. Det ble vist til at LTTE og den sri lankiske regjeringen i februar 2002 inngikk våpenhvileavtale og at LTTE nå er en lovlig organisasjon som har etablert seg i regjeringskontrollerte områder. Det ble ikke lenger reist nye saker mot medlemmer av LTTE i medhold av antiterrorlovgivningen. Unntakslovgivningen, som tidligere ga sikkerhetsstyrkene vide fullmakter til arrestasjon og frihetsberøvelse, ble ikke fornyet etter at den utløp sommeren 2001. Videre var innreisekontrollen av returnerte tamiler mindre omfattende enn tidligere. Tamiler som har eller har hatt tilknytning til LTTE, kunne bevege seg fritt forutsatt at de var ubevæpnet og uten uniform. Generelt var sikkerhets- og menneskerettighetssituasjonen merkbart forbedret i forhold til før februar 2002. Det var ikke noe som tilsa at returnerte tamiler kom i en annen sikkerhetsmessig situasjon i de regjeringskontrollerte områdene i sør enn den øvrige befolkningen. Problemene med fredsforhandlingene medførte ikke noen endring i UNEs praksis.
Enslige kvinner med mindreårige barn, uten familienettverk i hjemlandet og uten tilknytning til regjeringskontrollerte områder i sør, ble etter en konkret vurdering i den enkelte sak gitt oppholdstillatelse på humanitært grunnlag under henvisning til at de ville komme til å være i en spesielt vanskelig situasjon ved retur til hjemlandet.
I flere vedtak ble det vist til manglende troverdighet eller at asylgrunnlaget ikke var sannsynliggjort.
Syria
UNE behandlet om lag 55 asylsaker fra Syria. Sakene ble i all hovedsak behandlet av nemndleder alene. To saker ble behandlet i nemndmøte. De fleste sakene ble avslått. UNE mente at retur til Syria var trygt såfremt klageren ikke sannsynliggjorde et individuelt beskyttelsesbehov. UNE la til grunn at den generelt utilfredsstillende menneskerettighetssituasjonen i Syria ikke i seg selv ga grunnlag for opphold i Norge. Verken de syriske kurderne eller de syriske palestinerne ble ansett forfulgte i flyktningkonvensjonens forstand fordi de tilhørte disse folkegruppene. Medlemskap i de syrisk-kurdiske partiene ble heller ikke ansett tilstrekkelig til å få beskyttelse.
Libanon
UNE behandlet om lag 30 saker fra Libanon. Disse ble behandlet dels av nemndleder alene og dels av sekretariatet. To saker ble behandlet i nemndmøte. UNE la til grunn at Libanon var et trygt land for statsløse palestinere som hadde tillatelse til å oppholde seg der. Selv om de statsløse libanesiske palestinerne generelt sett var i en vanskelig økonomisk og sosial situasjon, la UNE til grunn at dette ikke i seg selv ga grunnlag for opphold i Norge. UNE følger imidlertid nøye med på hvordan sikkerhetssituasjonen i de palestinske flyktningleirene utvikler seg. UNE foretok heller ingen justering av praksis overfor asylsøkende libanesiske statsborgere.
De palestinske områdene
I likhet med UDI mente UNE at det ikke var tilrådelig å returnere asylsøkere til de palestinske områdene på Vestbredden og Gaza. På grunn av UDIs praksis fikk UNE få klagesaker til behandling fra denne gruppen. På slutten av året så UNE en tendens til at en del klagere ikke i tilstrekkelig grad var i stand til å sannsynliggjøre at de kom fra Vestbredden eller Gaza, til tross for at de hevdet det.
Israel
UNE behandlet om lag 20 asylsaker fra Israel. Hovedvekten av sakene ble behandlet i sekretariatet. Fem saker ble avgjort i nemndmøte. Mange av klagerne var personer som hadde innvandret til Israel fra det tidligere Sovjetunionen, og som anførte at de følte seg truet, trakassert eller diskriminert i sitt nye hjemland. En del viste til de målrettede terrorangrepene som fant sted mot den israelske befolkningen. Videre ble det i enkelte av sakene anført frykt for reaksjoner på grunn av militærnekting. I en sak ble det innvilget opphold på humanitært grunnlag. De øvrige sakene ble avslått, i all hovedsak med den begrunnelse at de anførte forhold ikke var så alvorlig at de kunne anses som forfølgelse i konvensjonens forstand, og/eller at risikoen for å bli utsatt for terrorangrep var for lav til å danne grunnlag for beskyttelse.
Praksisrapporten er hentet fra UNEs årbok 2003, publisert 10.06.04