Asylsaker
Kosovo
Asyl og vern mot forfølgelse
I de aller fleste sakene har det vært anført at klagerne har et særskilt behov for beskyttelse. Det synes likevel som om sikkerhetsmessige forhold kun har vært et relevant moment for omlag 20 av de vedtakene der UNE etter klage har innvilget opphold. Det er dessuten fem saker hvor nemnda har innvilget asyl eller rett til vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 15 første ledd.
Svært mange mannlige kosovoalbanere har anført at de frykter overgrep fra den tidligere geriljabevegelsen UCK ved en retur, som følge av at de ikke støttet geriljaen, eller som følge av at de deserterte. Nemndas vurdering av disse anførslene har vært at dette ikke er forhold som generelt sett gir grunnlag for å frykte forfølgelse. Etter en konkret og individuell vurdering har forholdet likevel blitt tillagt vekt i noen få saker. I en av disse sakene ble det gitt rett til vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 15 første ledd, mens det i de øvrige sakene ble innvilget opphold ut i fra en vurdering etter utlendingsloven § 8 annet ledd.
UNE har behandlet få saker hvor klagerne har tilhørt en etnisk minoritetsgruppe, har hatt blandet etnisk bakgrunn, eller har vært ektefeller med ulik etnisk bakgrunn. I disse sakene har en både lagt vekt på kunnskap en har om situasjonen for de ulike etniske minoritetsgruppene i de ulike områdene av Kosovo, og individuelle forhold for den aktuelle klageren. Nemnda har ikke behandlet noen saker der klagerne har vært etniske serbere.
I saker der klagerne har vært kosovoalbanere og har vært hjemmehørende i serbiskdominerte områder av Kosovo (bl.a. Nord-Mitrovica), har nemnda lagt til grunn at det ikke vil være trygt med retur til hjemstedet. I de fleste sakene har dette likevel ikke blitt ansett som tilstrekkelig grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse. Det har således blitt funnet nødvendig å vurdere om det ut i fra individuelle forhold ville være mulig for klagerne å bosette seg i andre områder i Kosovo. Det forhold at klagerne av sikkerhetsmessige årsaker ikke har kunnet returnere til sitt opprinnelige hjemsted, ble likevel tillagt vekt som et moment ved vurderingen av om det var grunnlag for å innvilge opphold etter utlendingsloven § 8 annet ledd.
Anførsler som har knyttet seg til frykt for kriminelle overgrep i forbindelse med private tvister, blodhevn mv., har ikke gitt rett til vern mot forfølgelse etter utlendingsloven § 15 første ledd. I noen saker har imidlertid slike forhold blitt tillagt vekt som et moment ved vurderingen av opphold etter utlendingsloven § 8 annet ledd.
Utlendingsloven § 8 annet ledd
I flere saker hvor det er innvilget opphold etter utlendingsloven § 8 annet ledd, har nemnda bl.a. lagt vekt på at klagerne har hatt gyldig oppholdstillatelse i Norge som følge av et tidligere beskyttelsesbehov. Dette har ledet til at det i noe videre utstrekning enn i tilfeller hvor klagerne ikke har hatt et tidligere beskyttelsesbehov, er blitt innvilget opphold på grunnlag av bl.a. familietilknytning, helse og hensynet til barn.
Oppholdstiden i Norge har imidlertid ikke alene dannet grunnlag for opphold. I saker hvor klagerne ankom i 1997/1998 – men på grunn av særskilte forhold ikke hadde rett til opphold etter den såkalte 15-månedersregelen før kollektiv beskyttelse ble innført – har nemnda ikke funnet grunnlag for å tillegge dette avgjørende vekt, selv om forholdet i enkelte saker har vært påpekt som et moment i totalvurderingen.
I saker hvor klagerne har barn, og hvor de har oppholdt seg i andre mottakerland som asylsøkere før de kom til Norge, har det i noen saker blitt innvilget opphold dersom klagerne ikke har vært tilbake i Kosovo siden tidlig på 1990-tallet. I disse sakene er det særlig vist til hensynet til barna.
I saker som gjelder enslige kvinner uten familienettverk eller et sterkt sosialt nettverk, er terskelen for opphold blitt lagt noe lavere i saker hvor beskyttelsesrelaterte eller særskilte humanitære forhold har gjort seg gjeldende. Dette er begrunnet i at enslige kvinner, herunder særlig enslige kvinner med forsørgeransvar, lettere vil komme i en sårbar situasjon ved retur.
15-månedersregelen
UNE har lagt til grunn at 15-månedersregelen ikke har hatt anvendelse for personer fra Kosovo som har hatt kollektiv beskyttelse. Disse har derfor ikke fått innvilget opphold etter 15-månedersregelen selv om det er gått mer enn 15 måneder fra den midlertidige tillatelsen utløp og frem til klagesaken ble endelig avgjort. Dette representerer en videreføring av den praksis som ble skissert i brev av 05.07.00 fra Justisdepartementet til Utlendingsdirektoratet.
Bosnia-Hercegovina
Asyl, vern mot forfølgelse og opphold på humanitært grunnlag
I flesteparten av klagesakene fra Bosnia-Hercegovina var temaet minoritetsretur og ulike former for politisk dissenteri, som Abdic/DNZ-støtte, tjenestegjøring i den bosnisk/kroatiske hæren under krigen i Bosnia-Hercegovina og politisk opposisjon. I majoriteten av sakene har klagerne anført etnisk eller politisk motivert forfølgelse som hinder for retur. Av de ca. 60 sakene som ble behandlet i 2001 var det ingen som ble innvilget asyl. Ca. 35 prosent ble innvilget med oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, hvorav langt de fleste i medhold av «15-månedersregelen».
I saker hvor problemer knyttet til minoritetsretur ble anført som hovedgrunnlag for søknad om asyl, var flesteparten av klagerne bosniaker fra ulike steder i Republik Srpska (RS) og noen få fra kroatisk-dominerte områder. Bortsett fra enkelte områder var nemndas vurdering at sikkerhetssituasjonen i returområdene er å anse som tilfredsstillende, og ingen klagere fikk derfor asyl. Ingen klagere fra de områdene hvor sikkerhetssituasjonen ikke ble ansett for å være tilstrekkelig klar til at retur kunne anses forsvarlig (Srebrenica, Bijeljina og Pale i RS), fikk asyl. Det ble lagt avgjørende vekt på at de hadde oppholdt seg som internflyktninger de senere årene i de områder som ble ansett å være et alternativt område for retur. Sentrale momenter i vurderingen har vært grad av tilhørighet til området hvor klagerne har vært internflyktninger og den sikkerhetsmessige situasjonen i området.
Nemnda har videre behandlet saker hvor ulike typer politisk dissenteri har vært tema og hvor det er anført politisk motivert forfølgelse fra myndighetene i Bosnia-Hercegovina. Av disse sakene representerer Abdic-tilhengere den største gruppen. I samtlige saker har det dreid seg om laverestående offiserer og partimedlemmer, og anførslene om diskriminering og trakassering har ikke vært av et slikt alvor og omfang som tilsa at det ble innvilget asyl. Den sikkerhetsmessige situasjonen for disse klagerne ble også gjennomgående ansett som tilfredsstillende, og behov for vern etter lovens § 15 ble derfor ikke ansett å gjøre seg gjeldende.
Andre saker
Familiegjenforening
Hovedtyngden av saker som er behandlet i denne kategorien er saker som gjelder gjenforening mellom foreldre og barn, og der klagene ikke er tatt til følge fordi klagerne faller utenfor den personkretsen som kan få slik tillatelse etter forskriftens § 24 første ledd. I hovedsak dreier det seg om en eller begge foreldre under 60 år som har ett eller flere barn i hjemlandet i tillegg til barn i Norge, og voksne barn med egne familier som ønsker å gjenforenes med familie i Norge.
Arbeidstillatelser
Her er det i hovedsak to grupper av klager. Den ene gruppen er ufaglærte som søker tillatelse til å arbeide som produksjonsmedarbeider, rengjøringsassistent, pleieassistent osv. Disse klagene er ikke tatt til følge fordi kompetansen og arbeidstilbudet ligger klart utenfor den gruppen som kan gis tillatelse etter forskriftens §§ 3–5a. Den andre gruppen er helsearbeidere der klagene ikke er tatt til følge fordi de enten ikke har søkt om autorisasjon ved Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAFH) eller har fått avslag på slik autorisasjon og derfor ikke fyller vilkårene.
Visum
De visumsaker som har vært behandlet i perioden har i hovedsak vært saker som ikke gjelder besøk til foreldre/ barn, men ønske om besøk til søsken, venner eller fjernere slektninger. Disse klagene er i hovedsak ikke tatt til følge fordi klagerne har hatt dårlige returforutsetninger og det ikke har foreligget sterke velferdsgrunner. I forhold til returforutsetningene er klagerne ansett for å ha liten tilknytning til hjemlandet fordi de ikke har hatt arbeid, har vanskelige boforhold og fordi de er relativt unge mennesker. I tillegg har det vært lagt vekt på den pr i dag generelt vanskelige og ustabile situasjonen og at det er et stort utvandringspotensiale i regionen.
Ønske om å besøke personer som bor i Norge har i vurderingen av velferdshensynene ikke vært tillagt avgjørende vekt, fordi det er fullt mulig for dem som er her å reise på besøk til hjemlandet.
Praksisrapporten ble første gang
publisert på www.une.no i april 2002.