Asylsaker
Pakistan
De anførte asylgrunnlagene har vært diskriminering og trakassering på grunn av tilhørighet til ahmadiyamenigheten, forfølgelse fra muslimske fundamentalister på bakgrunn av tilhørighet til andre religiøse minoriteter, frykt for å måtte kjempe i Kashmir og forfølgelse fra myndighetene eller rivaliserende grupper på grunn av medlemsskap i forskjellige politiske partier og politisk aktivitet på lokalplanet, arrestordre og falske anmeldelser, nabofeider, forfølgelse fra familie og/eller svigerfamilie på bakgrunn av kjærlighetsekteskap mot familiens vilje, frykt for tvangsekteskap, trusler og overgrep fra kriminelle.
I en stor del av sakene fremgår det at klagerne har hatt visum til Norge.
Foruten noen innvilgelser etter 15-månedersregelen, er to av klagene tatt til følge. I avslagssakene er det ofte vist til manglende troverdighet og liten sannsynlighet for at vedkommende er forfulgt. I mange av vedtakene er klageren blitt henvist til å søke beskyttelse mot kriminelle handlinger hos hjemlandets myndigheter, eller det er sagt at klageren kan oppnå beskyttelse ved å flytte til et annet sted i hjemlandet.
Når det gjelder ahmadiyaene, er det lagt til grunn at disse kan være utsatt for diskriminering og trakassering i Pakistan, men at de problemer som generelt gjør seg gjeldende for ahmadiyaene, likevel ikke tilsier at det å være ahmadiya i seg selv danner grunnlag for asyl.
Sri Lanka
Den absolutte majoriteten av søkerne er tamiler. I mange av sakene påberopes det frykt for å bli arrestert av hjemlandets myndigheter på grunn av varierende grad av tilknytning til LTTE. Det kan dreie seg om alt fra frivillig eller tvungen bistand til organisasjonen i form av matlaging, graving av skyttergraver, transport, pleie av sårede etc. og slektningers medlemskap i organisasjonen, til eget medlemsskap og aktivitet som soldat i LTTE. I en del saker er det bare uttrykt frykt for mistanke om tilknytning til organisasjonen. Noen hevder at de har vært arrestert/fengslet av myndighetene eller LTTE. I noen saker er det anført frykt for tvangsverving til LTTE eller represalier fra organisasjonen. Videre kan det være vist til at det generelt er problematisk å være tamil eller til den generelle situasjonen i Sri Lanka.
I noen få saker er det innvilget oppholdstillatelse etter 15-månedersregelen. I tillegg er det fire klagesaker som har resultert i oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Tre gjaldt personer som var mindreårige på søknadstidspunktet, og i henhold til opplysninger fremkommet i klageomgangen ble ansett å ville være uten omsorgspersoner i hjemlandet. I den fjerde saken la nemnda til grunn at det var stor usikkerhet omkring fakta i saken og således også i forhold til hva klager kunne risikere ved retur. Oppholdstillatelse på humanitært grunnlag ble gitt på bakgrunn av dette.
Også i Sri Lanka-sakene er det ofte vist til manglende troverdighet eller at forfølgelsesgrunnlaget ikke er sannsynliggjort. Dette kan av og til være knyttet til at personen beviselig har søkt asyl i andre land under annen identitet. Det stilles ikke som krav for retur til Colombo at man har tilknytning dit i form av for eksempel familie eller arbeid. Å være tamil danner i seg selv ikke grunnlag for verken asyl eller oppholdstillatelse.
Det er lagt til grunn at myndighetene er godt kjent med at en stor del av sivilbefolkningen i LTTE-kontrollerte områder, frivillig eller under tvang, har bistått LTTE på forskjellige måter som graving av skyttergraver, matlaging, pleie av sårede og lignende, og at det er lite sannsynlig at slik bistand i seg selv fører til alvorlige reaksjoner fra myndighetenes side, som kan betegnes som forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand.
Frykt for tvangsverving til LTTE eller represalier fra denne danner normalt ikke grunnlag for asyl, idet klagerne vil bli returnert til Colombo, som er regjeringskontrollert.
Bangladesh
Det er fattet vedtak i en håndfull asylsaker fra Bangladesh. Anførslene har hovedsakelig vært at klagerne er medlem av et av de politiske partiene i landet og har varierende grad av politisk aktivitet på lokalplanet, og at de på bakgrunn av dette er utsatt for forfølgelse fra medlemmer av daværende regjeringsparti og fra myndighetene. De fleste har hevdet at det foreligger falske anmeldelser på dem. I et par saker er det også påberopt at klagerne tilhører minoritetsgruppen bihari, og derfor har det svært vanskelig i hjemlandet. Noen har opplyst at de har konvertert til kristendommen i Norge.
Bangladesh-sakene er preget av at klagerne har vedlagt en mengde dokumenter for å underbygge grunnlaget for asylsøknaden. Der hvor disse er verifisert er de funnet falske.
Ingen av klagene er tatt til følge. I flere av sakene er asylforklaringen ansett lite troverdig. Medlemskap i, og politisk aktivitet på lokalt plan for, et lovlig, stort parti i Bangladesh innebærer etter nemndas mening i utgangspunktet ikke behov for beskyttelse.
Det er lagt til grunn at biharenes generelt vanskelige situasjon i Bangladesh ikke danner grunnlag for asyl eller oppholdstillatelse her. Heller ikke det å være kristen blir betraktet som et forhold som tilsier at det gis asyl eller opphold på humanitært grunnlag.
Afghanistan, India og Mongolia
De fleste Afghanistan-vedtakene har dreid seg om bortvisning til første asylland uten realitetsbehandling. Ingen av klagene ble tatt til følge.
Noen få India-saker er avgjort. Bortsett fra der hvor det er gitt oppholdstillatelse etter 15-månedersregelen, er ingen av klagene tatt til følge. Det er vist til manglende troverdighet og at asylgrunnlaget ikke er sannsynliggjort.
Ingen Mongolia-klager er tatt til følge. De har hovedsakelig gjeldt bortvisning til første asylland uten realitetsbehandling.
Andre saker
Familiegjenforening
Noen klager har gjeldt saker hvor partene er lovlig gift, men hvor det er grunn til å tro at de ikke har til hensikt å leve sammen eller faktisk ikke lever sammen (såkalte proformaekteskap). Resultatet i disse sakene har vært noen innvilgelser og noen avslag. Det knytter seg vanskelige bevismessige vurderinger til slike saker.
Det ser ut til å være en tendens til at man er blitt noe mer liberal i vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn i saker som gjelder eldre foreldre, idet det er flere eksempler på at familiegjenforening er blitt innvilget etter forskriftenes § 24 annet ledd til foreldre som har vært under 60 år eller som har hatt barn i hjemlandet.
Arbeidstillatelser
Når det gjelder saker vedrørende arbeidstillatelse til imamer, var det i henhold til Justisdepartementets praksis et krav om at menigheten har en størrelse på ca. 1000 medlemmer. Dette kravet er ikke blitt fraveket i noen saker. Dog har det ikke vært noen saker hvor resultatet har stått og falt med dette kravet. I de fleste sakene har Utlendingsdirektoratets vedtak blitt opprettholdt.
Visum
Klagene over avslag på visum kan deles i tre hovedkategorier: Foreldrebesøk til herboende barn, søskenbesøk og besøk til andre/turistbesøk. I over 95 prosent av sakene er UDIs vedtak opprettholdt.
Det er lettere å få visum for foreldrebesøk til herboende barn enn for andre besøk. For andre kategorier blir det bl.a. lagt vekt på hvorvidt hjemlandet har et forholdsvis stort utvandringspotensiale, samt på klagerens individuelle returforutsetninger og tilknytning til hjemlandet. I enkelte tilfeller har UNE valgt å splitte familier dersom alle har søkt om besøksvisum samtidig, idet innvilgelse for alle sammen vil være et manglende incitament til å returnere frivillig.
Det er gjennomgående lagt til grunn at det er stort utvandringspotensiale fra Sri Lanka, Pakistan, India og Vietnam, som i henhold til utlendingsloven tilsier forsiktighet med å gi visum.
Når det gjelder de som ikke har nær tilknytning til Norge i utlendingslovens forstand, anses praksis å være entydig: Klagen tas ikke til følge. For saker fra Sri Lanka er det lagt vekt på om klageren kommer fra et område som er sterkt berørt av borgerkrigen, og om vedkommende kun har oppholdt seg kortvarig/midlertidig i hovedstaden Colombo. Det blir da sjeldnere gitt visum enn hvis søkeren for eksempel kommer fra eller har sterk tilknytning til Colombo.
Utvisning
Én klagesak har dreid seg om brudd på utlendingsloven, de øvrige om narkotika- og grove voldsforbrytelser. Ingen av klagene ble tatt til følge bortsett fra en, som gjaldt klage over et utvisningsvedtak (narkotikaforbrytelse) truffet av Utlendingsdirektoratet i 1996. Den svært lange saksbehandlingstiden, som også skyldtes at saken var blitt forlagt i Justisdepartementet, var avgjørende for at nemnda valgte å omgjøre.
UNE har videreført det som har vært tidligere forvaltningspraksis, og som er blitt opprettholdt av domstolene.
Praksisrapporten ble første gang