Asylsaker
Ingen asylsøkere fra Afrika og Midtøsten ble etter klage innvilget asyl i 2001. Noen få fikk oppholdstillatelse av beskyttelsesgrunner i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd, jf § 8 annet ledd og utlendingsforskriften § 21 annet ledd. Noen asylsøkere ble innvilget arbeids- eller oppholdstillatelse på grunnlag av lang saksbehandlingstid (15-månedersregelen).
Afrika
Somalia
Mange av klagesakene fra somaliere er ikke tatt til følge med den begrunnelse at man har funnet grunn til å tvile på klagerens troverdighet og således ikke har lagt asylanførslene til grunn. Bakgrunnen for dette har vært at klageren har gitt uriktige og motstridende opplysninger til norske myndigheter vedrørende sin identitet og sitt asylgrunnlag. I en del saker har klageren vært registrert på fingeravtrykk i ett eller flere andre europeiske land med en annen identitet og en annen asylhistorie.
I et mindre antall saker fra Somalia la man klagerens asylanførsler til grunn. I disse sakene var det avgjørende hvorvidt klageren etter en helhetsvurdering måtte anses å ha nærmest tilknytning til Nord- eller Sør-Somalia. I overensstemmelse med praksis ble det innvilget arbeids- eller oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd og utlendingsforskriften § 21 annet ledd – sterke menneskelige hensyn – dersom det etter en helhetsvurdering kunne legges til grunn at klageren var hjemmehørende i Sør-Somalia. Svært få av klagene ble tatt til følge.
Etiopia og Eritrea
I flertallet av klagesakene fra Etiopia og Eritrea har anførslene vært knyttet til konflikten mellom Etiopia og Eritrea og de deportasjoner som fant sted i forbindelse med konflikten. Sakene har medført til dels omfattende vurderinger knyttet til oppgitt statsborgerskap – noe som har vært særlig komplisert, da Eritrea utgjorde en del av Etiopia inntil 1993, og verken Etiopia eller Eritrea har lovgivning som løser disse spørsmålene fullt ut. Ingen av klagene med denne type anførsler ble tatt til følge, da det allerede i juni 2000 ble inngått en våpenhvileavtale mellom Etiopia og Eritrea. Det har ikke funnet sted noen større væpnede konfrontasjoner etter dette. Fredsavtalen ble undertegnet i desember 2000, og FN har nå utplassert en fredsbevarende styrke på grensen mellom de to land.
Foruten de nevnte sakene har det i noen av klagesakene fra Etiopia vært anført aktivitet for ulike opposisjonspartier, f.eks Oromo Liberation Front (OLF) og All Amhara Peoples Organization (AAPO). Av de behandlede klagene fra Eritrea, har noen få anført å ha tilknytning til Jehovas Vitner i Eritrea. Svært få av klagene ble tatt til følge.
Kamerun
Blant klagesakene fra Kamerun er det i all hovedsak blitt anført at klagerne tilhørte den anglofone del av befolkningen, og at de av den grunn ble diskriminert i hjemlandet. De fleste påberopte seg også medlemskap i Social Democratic Front (SDF) eller Southern Cameroun National Council (SCNC). UNEs syn har vært at det er rolige politiske forhold i Kamerun, og at president Biya har politisk kontroll. Videre har UNE sett hen til at omfanget av politisk relaterte overgrep siden valgene i 1997 stadig har blitt mindre. Noen av klagerne fikk opphold på humanitært grunnlag på grunn av sin helsesituasjon.
Algerie
I de fleste sakene ble det anført forfølgelse fra ulike islamistgrupper og problemer i forbindelse med militærtjeneste. UNEs praksis er basert på at de som frykter for forfølgelse fra de islamistiske gruppene, kan oppnå beskyttelse ved å bosette seg i områder som ikke er tilgjengelige for disse gruppene (intern flukt). Ingen av klagene ble tatt til følge.
Anførsler om HIV-smitte
UNE behandlet et fåtall klager i asylsaker/andre saker der anførsler om HIV-smitte er blitt fremsatt. Ettersom HIV er relativt utbredt i Afrika, er det nettopp i saker knyttet til denne regionen at slike anførsler oftest har gjort seg gjeldende.
UNE har hittil behandlet fire klager der klageren hadde HIV-infeksjon, og der vedkommende var avhengig av medisiner og oppfølging som bare kan gis i vestlige land. Det ble her blant annet anført at den enkeltes livslengde ville blitt vesentlig forkortet dersom klageren skulle bli sendt tilbake til hjemlandet, men også andre momenter har hatt betydning. I hver enkelt sak ble det foretatt en konkret vurdering hvor de innvandringspolitiske hensyn ble veid opp mot de sterke menneskelige hensyn som gjorde seg gjeldende.
UNE innvilget tillatelse etter utlendingslovens § 8 annet ledd i alle de nevnte sakene. I en av sakene ble det gitt en begrenset tillatelse, uten rett til bosettingstillatelse eller familiegjenforening.
Midtøsten
Fem grupper utgjorde majoriteten blant klagesakene fra Midtøsten: Kurdiske borgere og andre borgere av Syria, borgere av Libanon, og statsløse palestinere fra henholdsvis Syria og Libanon. UNE behandlet også en håndfull klager fra israelske borgere, jordanske borgere og enkelte palestinere fra selvstyreområdene, Jordan og Kuwait.
Klagene har ofte vært preget av omfattende faktiske anførsler som det er tidkrevende å få oversikt over. Sakene må som oftest verifiseres.
De fleste klagesakene fra dette området ble imidlertid ansett enten som klart grunnløse eller som klart uten troverdighet. De sakene som klart fremsto uten troverdighet var kjennetegnet dels ved at klagernes anførsler sto i strid med de kunnskapene UNE har om forholdene i Midt-Østen. Dels bar sakene preg av at klagerne ga motstridende opplysninger og/eller av at presumptivt viktige opplysninger først ble fremsatt på et senere stadium av prosessen. En del saker ble også verifisert med bistand fra utlendingsattacheen ved ambassaden i Damaskus. I disse sakene ble det ofte bekreftet at asylsøkerne hadde gitt uriktige opplysninger på sentrale punkter, for eksempel om at man var etterlyst av hjemlandets myndigheter eller om at man var statsløs.
I flere saker ble det fremlagt falske dokumenter. Det var heller ikke uvanlig at det forelå alvorlig tvil om klagernes identitet.
Noen saker ble omgjort pga 15-månedersregelen, og et fåtall saker ble omgjort pga usikkerhet vedrørende klagerens sikkerhetssituasjon i hjemlandet.
Syria
UNE har ansett retur til Syria for å være trygt såfremt klageren ikke har sannsynliggjort et individuelt beskyttelsesbehov. Man har lagt til grunn at den generelt utilfredsstillende menneskerettighetssituasjonen i Syria ikke i seg selv tilsier at alle syriske asylsøkere får opphold i Norge. Verken de syriske kurderne eller de syriske palestinerne er blitt ansett forfulgt som folkegrupper i flyktningkonvensjonens forstand, og medlemskap i de syrisk-kurdiske partiene er heller ikke blitt ansett som tilstrekkelig til å få beskyttelse.
Libanon
UNE har så langt ansett Libanon for å være trygt for de statsløse palestinerne i landet. Selv om de statsløse libanesiske palestinerne generelt sett befinner seg i en vanskelig økonomisk og sosial situasjon, mente UNE at dette i seg selv ikke ga grunnlag for opphold i Norge. En del libanesiske palestinere har i klagene anført frykt for forfølgelse på grunn av tilknytning til en palestinsk politisk eller militant organisasjon, uten at anførslene har ført frem. Når det gjelder libanesiske borgere, kan det nevnes at en del av disse har anført tilknytning til den oppløste South Lebanon Army (SLA), som støttet Israel under den israelske okkupasjonen av Sør-Libanon. Praksis har vist at SLA-tilknytning i seg selv ikke gir grunnlag for beskyttelse.
Andre saker
Familiegjenforening
Hovedtyngden av klagene i familiegjenforeningssaker var fra somaliske borgere. Grovt sett har vi kunnet dele inn disse klagene i tre grupper: ektefeller (med eller uten barn) til herboende, eldre foreldre til herboende, samt foreldre og søsken til mindreårige herboende barn.
Utfordringen knyttet til behandlingen av de nevnte klagene har først og fremst vært å ta stilling til hvorvidt den anførte familietilknytningen er reell. Vanligvis kreves dokumentasjon på slektskapsforholdet, eks fødselsattest, vigselsattest og lignende ved søknad om familiegjenforening. Dette hovedprinsippet har man i praksis imidlertid sett bort fra for somaliske borgere da Somalia har vært uten sentralregjering siden 1991 grunnet borgerkrig, og da det ikke lenger eksisterer offentlige myndigheter eller personer som har fullmakt til å utstede dokumenter som kan gi tilstrekkelig notoritet. Mulighetene til å verifisere opplysningene har dertil vært små.
Utlendingsdirektoratet har imidlertid tilbudt DNA-test i enkelte saker. I henhold til forvaltningsmessige prinsipper har det vært de underliggende (reelle) forhold som er blitt lagt til grunn ved vurderingen av de anførte familierelasjonene. Ved denne vurderingen har UNE tatt utgangspunkt i de opplysningene klageren og referansen har gitt.
I de fleste klagene som er fremmet av foreldre og søsken til herboende mindreårig har vurderingstemaet vært «sterke menneskelige hensyn». UNEs avgjørelser har vært i tråd med tidligere forvaltningspraksis hvor det ved vurderingen ble lagt vekt på om familiegjenforening kan skje i hjemlandet. Det sees også hen til barnets omsorgssituasjon i Norge og om barnet har mulighet til kontakt med biologiske foreldre. Kun et fåtall av klagene er tatt til følge.
Visum
Blant svært mange nasjonaliteter utgjorde klager over avslag på visum fra eritreiske og etiopiske borgere den største gruppen, men også nasjonaliteter som Somalia, Gambia, Ghana, Nigeria, Uganda, Tanzania og Syria var godt representert.
Praksis tyder på at UNE ikke vurderte de generelle returforutsetninger annerledes enn Utlendingsdirektoratet. Noen av sakene har likevel inneholdt tvilsspørsmål. Tvilen har da i det vesentligste relatert seg til om det forelå slike velferdsgrunner som tilsa at visum burde gis til tross for at returforutsetningene var dårlige. I noen av disse sakene ble vedtaket omgjort.
Praksisrapporten ble første gang
publisert på www.une.no i april 2002.