I henhold til flyktningkonvensjonens art 1 A defineres en person som flyktning dersom vedkommende har ”(..) en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av (..) medlemskap i en spesiell sosial gruppe (..)”. Flyktningkonvensjonen eller internasjonale kilder gir ikke tydelige føringer på fortolkningen av dette begrepet, og ”spesiell sosial gruppe” er den av konvensjonsgrunnene som ifølge NOU 2004:20 ”har gitt opphav til størst tolkningstvil”.
Hovedretningene i diskusjonen om begrepsfestingen av ”sosial gruppe” står mellom hvorvidt gruppen skal defineres ved iboende, uforanderlige egenskaper (’protected characteristics’) eller ved sosialt tilskrevne egenskaper (’social perception’).
UNHCR har gitt retningslinjer (2002) om forståelsen av ”sosial gruppe”, hvor begge disse aspektene er inkludert, men hvor det åpnes for at det kan dreie seg om tilfeller av enten/eller, dvs at henholdsvis iboende og tilskrevne egenskaper alene kan danne en ”sosial gruppe”. Ny utlendingslov § 30 (1) d har følgende definisjon av sosial gruppe;
”En spesiell sosial gruppe skal særlig anses å omfatte en gruppe mennesker som har et felles kjennetegn ut over faren for å bli forfulgt, og som oppfattes som en gruppe av samfunnet. Det felles kjennetegnet kan være iboende eller av andre grunner uforanderlig, eller for øvrig utgjøres av en væremåte eller en overbevisning som er så grunnleggende for identitet, samvittighet eller utøvelse av menneskerettigheter at et menneske ikke kan forventes å oppgi den. Tidligere ofre for menneskehandel skal anses som medlemmer av en spesiell sosial gruppe. ”
Ved Justisdepartementets (JD) retningslinjer for nye asylkriterier av 1998 ble det blant annet fastsatt at ”kjønn og homofil legning (..) skal trekkes inn under konvensjonens flyktningbegrep.” Det framgår videre at kvinner som av kjønnsrelaterte årsaker risikerer forfølgelse, eller personer med homofil legning som risikerer forfølgelse, kan vurderes i lys av sosial gruppe. De samme kategoriene nevnes også spesielt i EUs statusdirektiv, men er ikke å forstå som uttømmende. Det fremkommer av Ot. prp nr. 75 (2006 – 2007) om ny utlendingslov at Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) ikke ønsket en slik eksemplifisering i loven fordi dette kan føre til at fokus rettes mot de nevnte gruppene uten å åpne for andre grupper. Det ble vist til at praksis stadig er under utvikling både nasjonalt og internasjonalt. Unntak ble imidlertid gjort i forhold til tidligere ofre for menneskehandel.
Hva gjelder den konkrete vurderingen av tilhørighet til sosial gruppe gjelder det generelt at størrelsen på gruppen ikke er viktig, og det er heller ikke et krav at absolutt alle i gruppen risikerer forfølgelse. Videre kan den aktuelle gruppen ikke alene defineres ut fra forfølgelsen. ”Mishandlede kvinner” er for eksempel ikke en ”sosial gruppe”, i konvensjonens forstand. Gruppen må mao. ha bestått forut for forfølgelsen.
Ett vilkår etter flyktningkonvensjonen artikkel 1A er at det må være årsakssammenheng mellom tilhørigheten til den sosiale gruppen og risikoen for forfølgelse for å anses som flyktning på dette grunnlag. Hva gjelder krav om grad av årsaks¬sammenheng er det ulike oppfatninger om hvorvidt denne bør være betinget av forfølgerens subjektive motivasjon/utpeking av gruppen, dvs. konvensjonsgrunnen som dominerende årsak til forfølgelsen, - eller av gruppens objektive status, dvs. gruppemedlemskapet som medvirkende årsak til forfølgelsen.
Dersom kravet til årsakssammenheng ikke er oppfylt verken, ”sosial gruppe” eller andre av forfølgelseskategoriene flyktningkonvensjonen artikkel 1A, må UNE vurdere subsidiært om klageren er vernet mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum, jf. EMK artikkel 3.
Notatet baserer seg på en gjennomgang av UNEs arkiverte vedtak, og det tas forbehold om at ikke alle UNEs vedtak er kommet med. Saksporteføljen omfatter totalt 83 vedtak. I overkant av 50 prosent av sakene er behandlet i nemndmøte.
Kvinnemishandling
Notatets underlagsmateriale omfatter åtte saker hvor tema er kvinnemishandling. Hovedtyngden av disse sakene gjelder klagere fra Pakistan og Iran. I flere av sakene utelukkes ikke tilhørighet til en ”sosial gruppe”. Det legges imidlertid til grunn at årsaken til den anførte mishandlingen ikke er tilhørighet til gruppen som sådan, men er å finne i spesifikke familieforhold (særtrekk ved ekteskap og/eller ektefelle). I flere saker legges det til grunn at myndighetenes manglende bistand ikke er kjønnsbetinget, men skyldes tilbakeholdenhet med å gripe inn i private forhold. I ett av vedtakene synes premisset for avgrensningen av en sosial gruppe (”gifte kvinner i Iran”) å være at enhver gift kvinne i Iran må risikere forfølgelse. Lignende resonnement gjør seg gjeldende i flere av vedtakene. I spørsmålet om kvinner generelt kan utgjøre en sosial gruppe gis det i enkelte vedtak uttrykk for sprikende oppfatninger. Det er også framlagt ett vedtak fra Pakistan hvor anførselen er skilsmisse/ mishandling, og hvor forholdet anses omfattet av konvensjonen idet UNE i dette tilfellet har vurdert kvinner i Pakistan som en sårbar gruppe. I ett vedtak fra Etiopia ble lagt til grunn at det ikke var tilstrekkelige holdepunkter for at etiopiske myndigheter, av grunner nevnt i konvensjonen, mangler evne eller vilje til å beskytte mot overgrep.
Tvangsekteskap
I vedtak hvor tvangsekteskap er tema er UNEs vurdering av hvorvidt klagere anses omfattet av sosial gruppe og av den grunn risikerer forfølgelse, i stor grad betinget av landkunnskap. I vedtak fra Somalia, Kamerun, Irak og Afghanistan konkluderes det gjennomgående med at tvangsekteskap omfattes av konvensjonen. Et viktig moment i flere av disse vedtakene er at fraværet av myndighetsbeskyttelse anses å være kjønnsbetinget. I ett vedtak fra Russland blir den sosiale gruppen definert som ”kvinne med minoritetsbakgrunn”. I to andre vedtak fra Russland er det uttalt at jentene, etniske tsjetsjenere, ikke var omfattet av begrepet ”sosial gruppe” uten at resonnementet fremgår av vedtaket. Det ble vist til at vilkåret om at klagerne frykter forfølgelse uansett ikke var oppfylt.
I de vurderte vedtak fra Iran, Pakistan, Eritrea og Serbia/Montenegro konkluderes det med at de anførte forholdene ikke har tilknytning til konvensjonen. Det er likelydende begrunnelser i alle disse vedtakene. I samtlige vedtak vises det til at den situasjonen de enkelte kvinnene befinner seg i, er knyttet til spesifikke familieforhold, og ikke har sin årsak i en sosial gruppe. Videre synes det å være ett premiss i flere av vedtakene at alle i den “sosiale gruppen” må risikere forfølgelse. I et nyere vedtak fra Pakistan hvor en kvinne ble gitt asyl ble imidlertid gruppen definert som ”enslig kvinne i gifteferdig alder som fortsatt er ugift”. I et annet vedtak, også fra Pakistan, hvor klageren hadde nektet å gifte seg med den mannen hennes far hadde valgt i tillegg til at hun hadde giftet seg med en mann i Norge uten farens samtykke, legges det, under tvil, til grunn at hun tilhører den spesielle sosiale gruppen ”ung kvinne fra Punjabprovinsen”.
Brudd på sosiale normer
I denne kategorien inngår et bredt spekter av anførsler: personer som har inngått ekteskap uten familien(e)s samtykke, utroskap, problemer knyttet til skilsmisse og ugifte personer som har innledet kjærlighetsforhold. I foreliggende vedtak som omhandler ekteskap uten familienes samtykke, slås det fast at klagerne tilhører en sosial gruppe. Det framgår av vedtakene at klagerne risikerer forfølgelse ved retur, - og at de ikke kan påregne beskyttelse fra myndighetene. Resonnementet bak valget av konvensjonsgrunn og årsakssammenheng framgår ikke av vedtakene.
To vedtak som gjelder klagere fra Pakistan omhandler utenomekteskapelige forhold. Det konkluderes med at sosiale normer og den generelle rettstilstanden for kvinner i Pakistan tilsier at kvinner som har vært utro/født barn utenfor ekteskap må anses å utgjøre en sosial gruppe. I et annet vedtakbemerkes det at sosial gruppe ”(..) etter teori og praksis ikke omfatter personer som har overtrådt et samfunns normer.” Det framgår ikke hvilken teori og praksis det refereres til, og vurderingen kan heller ikke sies å gjenspeile en etablert praksis.
I foreliggende saker hvor klageren anfører å ha innledet et kjærlighetsforhold, har vedtakene bygget på at det ikke foreligger konvensjonsgrunn ettersom reaksjonene er rettet mot den enkelte og dennes handlinger og ikke har ”sin årsak i disses gruppetilknytning”. Tilsvarende begrunnelse gjør seg gjeldende i andre vedtak. Et vedtak for borger av Kamerun gjelder en kombinasjon av problemer knyttet til å være født utenfor ekteskap og lokale maktstridigheter. UNE fant ikke at forholdet omfattes av konvensjonen. Det foreligger for øvrig en rekke vedtak for klagere fra Kamerun med lignende type problemstillinger i kombinasjon med hekseri, og hvor det ikke er foretatt en uttrykkelig vurdering av konvensjonsgrunn/sosial gruppe. Notatet omfatter tre vedtak for klagere fra Irak hvor UNE i det ene vedtaket uttaler at det ikke er årsakssammenheng med en konvensjonsgrunn uten at det gis noen nærmere begrunnelse for dette, mens det i de to andre vedtakene ikke drøftes hvilke konvensjonsgrunn som foreligger og det uttales kun at ”Forholdet vil falle inn under de aktuelle grunner konvensjonen er forutsatt å omfatte.”. I de fremlagte vedtakene fra Nord- og Vest-Afrika tas det i all hovedsak ikke stilling til om det foreligger konvensjonsgrunn ettersom det legges til grunn at klagerne uansett ikke risikerer reaksjoner av forfølgelseslignende art.
I to vedtak fra Russland, som omhandler et ektepar i et blandingsekteskap angis den sosiale gruppen til å være ”kvinne som lever i blandingsekteskap”.
Trafficking/tvangsprostitusjon
Anførsler om trafficking og/eller tvangsprostitusjon har vært fremmet i en rekke saker. I noen av sakene har anførslene blitt drøftet i lys av konvensjonsgrunnen ”sosial gruppe”. I samtlige av disse sakene konkluderes det med at klagerne, som er ofre for trafficking, kan anses å tilhøre en sosial gruppe i konvensjonens forstand. I ett av disse vedtakene redegjøres det nærmere for valget av konvensjonsgrunn. Her bemerkes det at klageren må anses å tilhøre en sosial gruppe, både ut fra iboende trekk, ved at klageren har opplevd hendelser som er uforanderlige, og ut fra sosialt tilskrevne trekk, ved at gruppen av tvangsprostituerte utsettes for stigmatisering i hjemlandet. Det foretas også en vurdering av årsakssammenheng, hvor det skilles mellom konvensjons¬grunnen som hhv bidragende eller utløsende årsak til forfølgelsen.
I flere vedtak tas det ikke stilling til om klagerne tilhører en sosial gruppe da det uansett ikke anses å foreligge risiko for forfølgelse ved retur til hjemlandet.
Etter ny utlendingslov § 30 (1) d skal tidligere ofre for menneskehandel anses som medlemmer av en spesiell sosial gruppe. På bakgrunn av de vurderte vedtakene det ikke grunn til å tro at bestemmelsen vil medføre en endring i praksis.
- og familie: Det foreligger også et vedtak som gjelder anført forfølgelse på grunnlag av familietilhørighet til et trafficking-offer som har anmeldt sine bakmenn, og som har fått internasjonal beskyttelse i et annet land. Det framgår av vedtaket at familien, mor og tre søsken av vedkommende trafficking-offer, anses å utgjøre en sosial gruppe. Om årsakssammenhengen ble det slått fast at forfølgers motivasjon er direkte knyttet til klagerens familietilhørighet til hovedperson, og til hennes rolle som omsorgsperson for sitt barn.
Homofili
Det er framlagt fem vedtak hvor anførsel om homofili er vurdert i lys av sosial gruppe. Av disse vedtakene framgår det at UNE legger til grunn at homofile utgjør en sosial gruppe i konvensjonens forstand, uten at det gås nærmere inn på valget av konvensjonsgrunn. I vedtakene fra Iran legges til grunn at homofile risikerer rettsforfølgelse for homofil praksis. Hva gjelder vedtaket fra Sri Lanka vises det til at det ikke eksisterer et lovverk rettet mot denne gruppen, men generelt mot ”unaturlig sex” og ”usømmelig atferd”. Dvs. et lovverk som vil kunne ramme en bredere gruppe enn homofile, uten at dette problematiseres i vedtaket. Vedtakene er geografisk spredte, og hva gjelder vedtaket fra Iran foreligger det flere likelydende vedtak.
Homofili er for øvrig i flere vedtak trukket fram som eksempel på en kategori som utgjør en ”sosial gruppe”, og da i kontrast til det som er den aktuelle anførselen.
Avhoppere/overløpere i en konfliktsituasjon
Notatet omfatter to vedtak med denne typen problematikk. I den ene saken anfører klageren at han ble tvangsvervet til militærtjeneste for serbiske styrker før krigsutbruddet i Kosovo i 1999. I vedtaket slås det fast at personer som assosieres med det serbiske regimet etter 1990 utgjør en sosial gruppe. I den andre saken dreier det seg om bistand til en militant gruppe, og her stilles det spørsmål ved konvensjonstilknytning fordi den eventuelle gruppen ikke har iboende egenskaper, men synes å være definert ut fra forfølgelsen. Det unnlates imidlertid å konkludere mht konvensjonsgrunn ettersom det legges til grunn at klageren uansett ikke risikerer reaksjoner av forfølgelseslignende art.
Tvangsrekruttering
I flere vedtak er det lagt til grunn at de som risikerte tvangsrekruttering fra LTTE på Sri Lanka, ikke tilhører en sosial gruppe. Det er vist til at det ikke kan identifiseres en spesiell sosial gruppe som er utsatt for tvangsrekruttering da dette kan ramme personer av begge kjønn i et alderssegment fra tenåringer til personer i 40-årene. Det er videre vist til at det avgjørende kriteriet, som vanskelig kan definere en ”spesiell sosial gruppe”, er at man anses kapabel til å gjøre nytte for seg i en militær sammenheng.
Blodhevn
Notatet omfatter fem vedtak hvor det er anførsler relatert til blodhevn. I et vedtak slås det fast at blodhevnofre ikke er anerkjent som sosial gruppe i norsk eller internasjonal praksis. To vedtak gjelder klagere fra Russland. I det ene vedtaket uttales ”som et generelt utgangspunkt at blodhevn er et forhold som kan knyttes til flyktningkonvensjonen, idet det kan omfattes av begrepet ”medlemskap i spesielle sosial gruppe”, mens i det andre vedtaket uttales det at ”trusler om blodhevn må anses som kriminelle forhold som ikke har en sammenheng med flyktningkonvensjonens kriterier.” I et vedtak fra Kosovo og Serbia uttaler UNE at forholdet ikke kan knyttet til noen av forfølgelsesgrunnene i konvensjonen uten at et nærmere resonnement bak vurderingen fremkommer av vedtaket.
Klantilhørighet
Notatet omfatter syv vedtak hvor temaet er ulike former for klan/gruppetilhørighet. Samtlige vedtak gjelder borgere av Somalia. I to av vedtakene konkluderes det med at klanen/¬befolkningsgruppen Rer Hamar må anses å utgjøre en ”sosial gruppe”. Dette begrunnes med felles iboende trekk og at den er sosialt definert som gruppe. De øvrige vedtakene dreier seg i hovedsak om undergrupper av Rer Hamar. I fire av disse vedtakene konkluderes det med at de ulike undergruppene er å anse som ”sosiale grupper”. I to av vedtakene begrunnes konvensjonsgrunn med at den aktuelle gruppen er liten og mangler milits/utsatt og sårbar minoritetsgruppe. Utover dette gås det ikke nærmere inn på kriteriene for sosial gruppe. I to av vedtakene utgjør manglende milits en egenskap ved gruppen og inntas dermed som en begrunnelse for beskyttelse etter konvensjonen, mens det tilsynelatende samme fenomenet i et annet vedtak ikke anses å definere gruppen og dermed ikke omfattes av konvensjonen.
Funksjonshemmede/sekttilhørighet
Funksjonshemmede som opplever diskriminering har i ett enkeltvedtak vært gjenstand for en vurdering i lys av ”sosial gruppe”. I dette vedtaket åpnes det for å anse funksjonshemmede som en ”sosial gruppe”. Dette begrunnes ut fra et generelt diskrimineringsaspekt ved funksjons-hemmedes situasjon, uten at dette redegjøres nærmere for i vedtaket. Likeledes slås det fast at anført tilknytning til en religiøs sekt, må anses å utgjøre en ”sosial gruppe”, uten at det redegjøres nærmere for dette.
Ut fra det faktum som er lagt til grunn i de enkelte sakene synes både iboende og sosialt tilskrevne egenskaper å inngå som momenter i disse vedtakene.
Gjennomgangen viser også at UNE i stor utstrekning unnlater å ta stilling til konvensjonsgrunn hvis det legges til grunn at klagerne uansett ikke risikerer reaksjoner av forfølgelseslignende art.
Med hensyn til spesifikke kategorier som etter UNEs vurdering kan utgjøre en sosial gruppe kan det tentativt pekes på enkelte fellestrekk ved den foreliggende porteføljen.
Hovedtyngden av de framlagte sakene sorterer under anførsler om forfølgelse pga kjønn og brudd på sosiale normer. I saker hvor det er anført ulike former for kjønnsrelatert forfølgelse synes UNE overveiende å konkludere med at forholdet kan knyttes til medlemskap i en spesiell sosial gruppe. Når det gjelder anførsler om homofili er det framlagt et mindre antall saker, men UNE har i samtlige konkludert med at homofile utgjør en sosial gruppe. Tendensen til praksis på dette området underbygges ytterligere av de øvrige sakene hvor homofili refereres til som typisk eksempel på sosial gruppe. Videre er det grunn til å henlede på en relativt tydelig tendens i saker som omhandler ulike variasjoner av klantilhørighet.