Vi viser til departementets brev av 30.01.09. Vi har tidligere gitt merknader under foreleggelsen, og forutsetter at departementet vil se hen til disse også i det gjenstående forskriftsarbeidet. Vi har videre følgende kommentarer til forslagene til bestemmelser i kapittel 6 i utlendingsforskriften:

Innvandringsregulerende hensyn

Departementet skriver at innvandringsregulerende hensyn kan tas i tilknytning til bestemmelsene som ikke er rettighetsbestemmelser. Det fremgår av 2008-lovens § 1 at ett av lovens formål er å gi grunnlag for regulering av og kontroll med inn- og utreise, og utlendingers opphold i riket. Når bestemmelsene om at oppholdstillatelse ”kan” gis tolkes i lys av formålsbestemmelsen, vil innvandringsregulerende hensyn kunne tillegges vekt.

Forutsetningen om at innvandringsregulerende hensyn ikke må tale mot at tillatelse gis vil være sentral ved flere av tillatelsesgrunnlagene som reguleres i forslaget til kapittel 6 i ny forskrift, bl.a. etter § 6-3 til § 6-6 og § 6-19 til § 6-31. Ved relativt mange av klagesakene som UNE avgjør etter bestemmelsene i gjeldende forskrift §§ 2 – 5 a er det nettopp dette vilkåret som er avgjørende. Den praktiske betydningen av at innvandringsregulerende hensyn kan tillegges vekt kan – av informasjonshensyn og forutberegnlighet - tale for at vilkåret fremgår direkte av forskriften, og ikke kun kan utledes av en tolkning av loven som nevnt ovenfor.

Videre uttales det i høringsnotatet at det ved ”alle tillatelser som ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, vil det bli foretatt en vurdering av om det er sannsynlig at søkeren vil forlate Norge etter tillatelsens utløp, dersom vedkommende ikke har annet grunnlag for videre opphold.” . Vurderingstemaet kan sies å være en presisering av at innvandringsregulerende hensyn kan tillegges vekt, og informasjonshensyn kan tale for at også denne presiseringen inntas i forskriften. Vi bemerker i denne forbindelse at vi etter gjeldende regelverk foretar nevnte vurdering etter de opplysninger som foreligger på vedtakstidspunktet for den aktuelle klagen, og ikke basert på hvorvidt vilkåret kan antas oppfylt ved utløpet av eventuell tillatelse som nå gis. Dette skillet kan være av betydning for eksempel når en utlending gjennom en forestående utdannelse vil kunne kvalifisere seg for påfølgende oppholdstillatelse på nytt grunnlag, jf. forslaget til ny forskrift § 6-19 tredje og fjerde ledd og § 6-29. Informasjonshensyn kan derfor tale for at også tidspunktet for vurderingen inntas i forskriften. 

§ 6-1 Oppholdstillatelse til faglærte

Departementet ønsker synspunkter på om kravet til kompetanse bør defineres ytterligere. Det fremgår av høringsnotatet s. 6 annet avsnitt at vilkåret om at arbeidstakeren må være fagutdannet vurderes erstattet med formuleringen ”Arbeidstakere som har yrkesfagutdanning med oppnådd fagbrev på videregående skoles nivå, utdanning fra fagskole eller høyere utdanning.”

Vi mener at det kan være hensiktsmessig at kompetansekravet defineres nærmere i forskriften, men er usikre på om den foreslåtte formuleringen bør benyttes. Henvisning til ”høyere utdanning” er overflødig når det i det nåværende forslaget er presisert at arbeidstakere som ”minst” er fagutdannete omfattes av bestemmelsen. Videre kan et krav om ”yrkesfagutdanning med oppnådd fagbrev” medføre at arbeidstakere med fagutdanning fra land som ikke opererer med en slik fagbrevordning ikke vil bli omfattet av bestemmelsen. Dette vil innebære en innstramning sammenlignet med gjeldende praktisering. På den annen side vil et krav om oppnådd fagbrev i større grad belyse gjeldende forvaltningspraksis hvoretter det kreves at en yrkesrettet utdanning er tilstrekkelig spesialisert, jf. for eksempel at en generell byggteknisk utdanning etter praksis ikke tilfredsstiller kravet til fagutdanning. Heller ikke henvisningen til ”utdanning fra fagskole” vil gi særlig veiledning da dette forutsetter at de landene arbeidstakerne kommer fra har en tilsvarende fagskoleutdanning som Norge. Uansett vil det måtte vurderes konkret i den enkelte sak om den gjennomførte fagskole er på tilstrekkelig høyt nivå, dvs. om den oppfyller minstekravet om treårig yrkesrettet utdanning på videregående skoles nivå. Vi mener derfor at det er mer hensiktsmessig at kravet til kompetanse defineres som arbeidstakere som ”minst er (yrkes)fagutdannete på videregående skoles nivå”, eller evt. at ordlyden i nåværende forslag opprettholdes. 

Det følger av gjeldende forskriftsbestemmelse at det kan kreves fagutdanning på høyere nivå når særlige hensyn tilsier det. Dette er foreslått videreført, men slik at det presiseres at det da kan kreves fagutdanning ”på høyere nivå enn videregående skole”. Dersom kompetansekravet presiseres ytterligere i første ledd, synes den foreslåtte henvisningen til ”videregående skole” å være overflødig. Dette vil uansett fremstå som tilstrekkelig klart når første og annet ledd ses i sammenheng.

§ 6-6 Oppholdstillatelse til sjøfolk

Departementet ber om synspunkter på om utenlandske skip med virksomhet på norsk kontinentalsokkel skal være omfattet av kravet om tillatelse. Sammenhengen i regelverket kan tilsi at dette bør harmoniseres med 2008-lovens § 6 og de foreslåtte bestemmelsene i ny forskrifts
§§ 1-10 og 1-11. Vi ser imidlertid at et slikt skille mellom flyttbare og faste innretninger for sjøfolk kan bli noe vanskelig å praktisere.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Vi viser til våre tidligere merknader under foreleggelsen idet nærværende forslag til forskriftsbestemmelser ikke tilsier en endret vurdering av økonomiske eller administrative konsekvenser.

Med hilsen
Siri Johnsen
assisterende direktør 

 Ketil Larsen 
 spesialrådgiver