For første gangs arbeids- eller oppholdstillatelse gjelder en hovedregel om at søknaden må sendes fra hjemlandet. Hvis slike søknader sendes etter innreise til Norge, skal de etter reglene vanligvis avslås uten realitetsbehandling. For asylsaker er det omvendt. Der er det søknader sendt fra utlandet som avslås uten at realitetene vurderes.

Som begrunnelse for hovedregelen om at første gangs arbeids- eller oppholdstillatelse skal være gitt før innreise, ble blant annet følgende uttalt i lovforarbeidene:

«Det synes ikke urimelig at en utlending som ønsker å slå seg ned i Norge for lengre tid, må ha tatt opp spørsmålet før avreise fra hjemlandet. Regelen vil gi en mer rettferdig praksis, både fordi den stiller visumfrie og visumpliktige utlendinger likt og fordi det er lettere å behandle alle likt når en slipper det press som ofte oppstår når en utlending søker etter ankomst og grunnlaget er mer eller mindre tvilsomt.»

Hovedregelen tilsier at det skal mye til for å gjøre unntak. Av forarbeidene framgår at «dersom bestemmelsen skal virke etter sin hensikt, må det aksepteres at den blir håndhevet forholdsvis konsekvent, selv om det ut fra en isolert vurdering i den enkelte sak kan virke noe firkantet». Bestemmelsen praktiseres derfor strengt, i tråd med Stortingets ønske.

Mange unntak

En utlending som ikke skal oppholde seg i riket utover tre måneder, som ikke er visumpliktig og ikke skal ta arbeid, trenger ikke oppholdstillatelse. For nordiske borgere gjelder et generelt unntak fra kravet om oppholds- og arbeidstillatelse.

For utlendinger fra en rekke europeiske land som omfattes av enten EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, er det gjort unntak fra det generelle kravet om at første gangs arbeids- eller oppholdstillatelse må være gitt før innreise. For disse gjelder dessuten at de kan få utvidet oppholdstillatelse i inntil seks måneder dersom de registrerer seg som arbeidssøkende.

Gjennom en lovendring i 2001 ble det dessuten gjort unntak fra kravet om at førstegangs arbeidstillatelse må være gitt før innreise, i de tilfellene hvor søknaden gjelder sesongarbeider eller spesialist. Men slike søkere må ha lovlig opphold for å kunne søke arbeidstillatelse herfra.

Noen unntak er begrunnet i samfunnsmessige behov for smidige ordninger, som for eksempel ordningen med at sesongarbeidere og spesialister kan søke etter innreise. Andre unntak er begrunnet i hensynet til den enkelte søker og eventuelt søkerens referanseperson her i landet. Utlendingslovutvalget gir uttrykk for at unntakene er lite oversiktlige.

Sterke rimelighetsgrunner?

Lovgivers intensjon om en streng praktisering av bestemmelsen om å søke fra hjemlandet, medfører blant annet at asylsøkere vanligvis ikke gis anledning til å fremme søknad fra Norge om arbeids- eller oppholdstillatelse på nytt grunnlag etter avslag i asylsaken. Her finnes en lang rekke enkeltsaker hvor det, slik det ble forutsatt av Stortinget, «ut fra en isolert vurdering i den enkelte sak kan virke noe firkantet».

Den tilknytning som en utlending eventuelt opparbeider seg til Norge i påvente av behandling av søknad om asyl, for eksempel gjennom arbeid og skolegang, tillegges altså ikke særlig vekt. Det at en retur til hjemlandet medfører økonomiske og praktiske vanskeligheter for klageren og hans familie, eller at behandling av ny søknad vil ta tid, anses vanligvis heller ikke som så ekstraordinære forhold at unntaket for sterke rimelighetsgrunner anses oppfylt.

Lang ulovlig oppholdstid i Norge tilsier heller ikke at søknad fremmes herfra. Regler og praksis tilsier at utlendinger som greier å ta seg inn i Norge uten tillatelse, eller som unnlater å forlate riket etter endelig avslag på søknad om asyl, ikke bør stilles i en bedre posisjon enn de som følger riktig prosedyre og framsetter søknad fra hjemlandet.

Asylsøknader - et viktig unntak

Det er flest asylsaker blant sakstypene UNE behandler. For disse er prinsippet motsatt når det gjelder hvor det må søkes fra. En utlending som befinner seg i Norge, har rett til å søke asyl her, mens asylsøknader sendt fra hjemlandet, avslås uten at utlendingsmyndighetene vurderer hvorvidt søkeren risikerer forfølgelse i Flyktningkonvensjonens forstand eller av andre grunner har et beskyttelsesbehov.

Retten til å få vurdert innholdet i en asylsøknad gjelder ikke når søknaden fremmes fra hjemlandet. Reglene tilsier at disse søknadene avslås, og det har i den forbindelse ingen betydning om søkeren kan, eller ikke kan, få sin asylsak realitetsbehandlet i et annet trygt land.

Et visst antall beskyttelsestrengende overføres imidlertid hvert år direkte til Norge uten først å ha søkt om asyl her. Dette skjer gjennom en egen ordning for såkalte overføringsflyktninger (tidligere kalt «kvoteflyktninger»), og de aller fleste av disse er personer som UNHCR går inn for å overføre hit fra det landet de først søkte tilflukt i. Det er politisk besluttet å ta imot 1000 overføringsflyktninger i 2005.

Artikkel hentet fra UNEs årbok 2004, publisert 22.06.05