At et upolitisk organ er satt til å vurdere innvandringspolitiske hensyn, er et krevende dilemma og kan anses som et paradoks. Innholdet i innvandringspolitikken skal være demokratisk bestemt, og et politisk meningsinnhold bør derfor knyttes til uttrykkene som velges i utformingen av regelverket. Dermed kan regler og språklige uttrykk anvendes juridisk i tråd med politisk bestemte forutsetninger.
UNE har flere ganger påpekt at presisering av begrepet «innvandringspolitiske hensyn» i lov eller forskrift ville gitt våre beslutningstakere bedre veiledning når det anvendes i enkeltsaker. Men det betyr ikke at slik veiledning er fraværende i dag. Det finnes mye politisk bestemt veiledning i hvordan uttrykket er å forstå, og den veiledningen har verdi som rettskilde.
Innvandringsregulering
Utgangspunktet siden 1975 har vært at ingen får innvandre til Norge bortsett fra visse definerte grupper. Ved utlendingsloven av 1988 regulerte lovgiver nærmere hvem som skulle gis anledning til å innvandre.
Regelverkets henvisninger til «innvandringspolitiske hensyn» er forankret i utlendingslovens formålsparagraf, dvs § 2. Der står det:
«Loven skal gi grunnlag for kontroll med inn- og utreise og med utlendingers opphold i riket i samsvar med norsk innvandringspolitikk.
Loven skal ivareta rettssikkerheten til utlendinger som reiser inn i eller ut av riket, som oppholder seg her eller som søker en tillatelse etter loven.
Loven skal gi grunnlag for vern mot forfølgelse for flyktninger og andre utlendinger som er forfulgt.»
Tredje ledd gjør vern mot forfølgelse til et særskilt prioritert oppholdsgrunnlag ved at dette, i motsetning til andre grunnlag, er nevnt i selve formålsparagrafen. Andre ledd handler om å ivareta rettssikkerheten, hvilket også må forstås som vern mot vilkårlighet. Det første leddet, det vil si henvisningen til innvandringspolitikken, er det overordnede grunnlaget for at det også tas innvandringspolitiske hensyn ved vurderingen av ulike typer tillatelser.
I utlendingsforvaltningens arbeid med enkeltsaker er det viktig både å ivareta den enkelte søkers rettssikkerhet og samfunnets uttrykte behov for regulering og kontroll.
En utlending som vil oppholde seg i Norge i mer enn tre måneder, kan få tillatelse på ulike typer grunnlag. De fire mest praktiske er beskyttelsesbehov, familietilknytning, studier og arbeid. Disse ulike typer tillatelser bygger på helt forskjellige hensyn. Dette må man ta i betraktning når man skal tolke og anvende loven. Vilkår som etter ordlyden er like, kan derfor ikke uten videre tolkes og anvendes på samme måte.
Stortingsmeldinger
Innvandringspolitikken er beskrevet blant annet i stortingsmeldinger og tilhørende dokumenter. Et viktig grunnlagsdokument er for eksempel Stortingsmelding nr 39 for 1987/88, med tittel «Innvandringspolitikken». Et annet er Stortingsmelding nr 17 for 2000/01, med tittel «Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg». Flere andre stortingsmeldinger tar også for seg ulike sider av utlendingsområdet.
Beskrivelsen av innvandringspolitikken i stortingsmeldinger med tilhørende dokumenter gir innhold til begrepet «i samsvar med norsk innvandringspolitikk», slik det altså er uttrykt i utlendingslovens formålsparagraf.
Ved utformingen av konkrete regler i form av lov- og forskriftstekster finnes også forarbeider. Der beskrives politiske formål og motiver bak de bestemmelsene som foreslås.
Forarbeidene til de konkrete reglene vil vanligvis kunne anses forankret i den overordnede innvandringspolitikken og tolkes som en detaljering og konkretisering av denne. Dermed vil forvaltningen begge steder kunne finne veiledning i hva som kan være innvandringspolitiske hensyn.
Konsekvenshensyn
I beskrivelsen av ulike hensyn og reguleringer i innvandringspolitikken finnes mange motiver knyttet til mengde og antall. Betraktningene følger av en antakelse om at innvandringen til Norge ville ha vært vesentlig større dersom det var lett å få en tillatelse. Migrasjon i både historisk og dagsaktuelt perspektiv handler ikke bare om å reise fra noe, men også å søke seg til noe. Mange flere enn dem som risikerer forfølgelse i sine hjemland, ønsker seg mulighet til en bedre framtid for seg selv og sine barn i et vesteuropeisk land. Innvandringspolitiske hensyn kan derfor handle om en rekke spørsmål knyttet til konsekvenshensyn. Hvor mange er det i en liknende situasjon der ute? Hvor mange kan man tenke seg ville komme dersom det ble åpnet opp? Hvordan behandles tilsvarende søknader i andre europeiske land?
I behandlingen av den enkelte sak vil sympatien med den enkelte søker kunne trekke i motsatt retning av overordnede politiske betraktninger om hvem som bør eller skal gis tillatelser. Det er derfor UNEs vedtak ofte inneholder avveininger mellom personlige forhold av humanitær karakter («sterke menneskelige hensyn») og innvandringspolitiske hensyn knyttet til mulige konsekvenser av innvilgelse i denne og lignende saker.
Beskytte asylinstituttet
Når begrepet «innvandringspolitiske hensyn» anvendes på enkeltsaker, oppstår en rekke eksempler på hva de kan være. Noen av disse er konkret beskrevet også i politiske forarbeider.
Et overordnet hensyn er å ivareta asylinstituttet for mennesker med beskyttelsesbehov. Dette inkluderer å beskytte instituttet mot misbruk. Innvandringspolitiske hensyn anses derfor i mange tilfeller å tale imot å innvilge opphold til asylsøkere som ikke har behov for beskyttelse. Dette kan gjelde selv om de eventuelt har andre gode og viktige grunner for å ville bli i Norge.
Det finnes for eksempel egne regler som regulerer hvem som kan komme til Norge for å få arbeidstillatelse, familiegjenforening, medisinsk behandling mv. I utgangspunktet er det ikke meningen at asylinstituttet skal brukes i stedet dersom noen ikke oppfyller kriteriene for å få tillatelser på slike grunnlag.
Ikke kapasitetsvurderinger
I UNEs henvisning til innvandringspolitiske hensyn inngår altså betraktninger knyttet til hvor mange som kan tenkes å komme dersom det gis tillatelser, det vil si den såkalte «pull-effekten». UNE ser derimot ikke på innenlandske kapasitetsproblemer knyttet til for eksempel hvor lett eller vanskelig det for tida er å få bosatt dem som har fått tillatelser.
Hvis det i en periode meldes om at mange sitter i mottak og venter på å bli bosatt i en kommune, ser altså ikke UNE det som noe argument for å heve terskelen for å gi tillatelser til andre. Tilsvarende ville det ikke vært sett som et argument for en lavere terskel dersom bosettingen i en periode gikk så greit at kommunene uten problemer ville kunne tatt imot flere.
Taler aldri for innvilgelse
Slik utlendingsloven og utlendingsforskriften er bygget opp, er «innvandringspolitiske hensyn» aldri nevnt som et argument for at en tillatelse likevel skal gis når en hovedregel tilsier avslag. Det kan altså ikke henvises til positive innvandringspolitiske hensyn for å ta inn personer fordi de er en ressurs eller berikelse for samfunnet. I dagens regelverk vedrørende arbeidstillatelser står det for eksempel ikke at «tillatelse kan likevel gis dersom innvandringspolitiske hensyn tilsier det».
Når henvisning til «innvandringspolitiske hensyn» er tatt inn i regelverket, er det som et argument mot å innvilge. Resonnementet går vanligvis langs følgende linje:
Først vurderer man om kriteriene for å innvilge etter en hovedregel er oppfylt, og hvis de er det, innvilges søknaden. Hvis kriteriene derimot ikke er oppfylt, slik at saken i utgangspunktet står til avslag, finnes unntaksbestemmelser som angir at tillatelse likevel vil kunne gis dersom «sterke menneskelige hensyn» eller «særlig tilknytning til riket» tilsier det. De grunner som taler for å innvilge etter en slik unntaksbestemmelse, veies opp mot «innvandringspolitiske hensyn».
Begrepet fjernes i ny lov?
I forslaget til ny utlendingslov er begrepet «innvandringspolitiske hensyn» fjernet. I en rekke paragrafer er det imidlertid i stedet vist til «innvandringsregulerende hensyn». Det kan stilles spørsmål om hvorvidt en slik begrepsendring vil medføre endring i praksis. For dagens innvandringspolitiske hensyn følger jo nettopp av at vi har innvandringsregulering og at tillatelser fortrinnsvis skal gis i tråd med gjeldende reguleringspolitikk.
Utlendingslovutvalget begrunner den endrede begrepsbruken på denne måten (NOU 2004:20 pkt. 9.6.2.4 s.268):
«I praksis anvendes begrepet innvandringspolitiske hensyn i forhold til hensyn som taler for en restriktiv vurdering. Utvalget mener at det er mer treffende å anvende begrepet «innvandringsregulerende hensyn». De hensyn det siktes til er da blant annet hensynet til de samfunnsmessige utfordringer som kan følge med en bestemt type innvandring, kontrolltekniske hensyn, ressursmessige kostnader knyttet til saksbehandlingen, eller for eksempel konsekvenshensyn når det gjelder omfanget av innvandringen. Også hensynet til å unngå uønsket innvandring, herunder for eksempel å motvirke at kriminelle eller andre som utgjør en samfunnsfare gis opphold, kan være relevante innvandringsregulerende hensyn.»
Utvalgets innstilling, dvs NOU 2004: 20 «Ny utlendingslov», er et viktig grunnlagsdokument for den som vil mene noe om betydningen av innvandringsregulerende hensyn i framtida. Hvordan begrepet blir benyttet og forklart i dette dokumentet og etterfølgende forarbeider til en ny lov, vil kunne gi avgjørende premisser for de enkeltavgjørelser som deretter skal tas av forvaltningen.
**********
Klipp fra utlendingsforskriften:
§ 2. Alminnelige innvandringsregulerende vilkår for arbeidstillatelse og oppholdstillatelse
<... For at første gangs arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse skal gis til søker som nevnt i §§ 4 til 5a, må verken utenrikspolitiske, sikkerhetsmessige eller innvandringspolitiske hensyn tale mot det, og søkerens formål med oppholdet må være i overensstemmelse med den tillatelse det søkes om ...>
§ 106. Vilkår for besøksvisum
<... Visum skal ikke gis når det foreligger bortvisnings- eller utvisningsgrunn, jfr. lovens §§ 27 og 29. For øvrig skal visum gis med mindre utenrikspolitiske, sikkerhetsmessige eller innvandringspolitiske hensyn taler mot det, eller det er grunn til å tvile på det oppgitte formål med reisen eller på riktigheten av de øvrige opplysninger som er gitt ...>
Når henvisning til «innvandringspolitiske hensyn» er tatt inn i regelverket, er det som et argument mot å innvilge.
**********
Klipp fra utlendingslovutvalgets innstilling
Her er noen klipp fra NOU 2004: 20 «Ny utlendingslov» som er på høring første halvår 2005:
<... I svært mange saker på utlendingsfeltet - både når det gjelder asylsaker og ellers - vil det kunne anføres sterke rimelighetsgrunner for at en utlending bør få opphold i Norge uten at de ordinære vilkårene for beskyttelse eller oppholdstillatelse for øvrig er oppfylt. Dette har naturlig sammenheng med at mange av dem som ønsker opphold i Norge er utlendinger som kommer fra vanskelige livsforhold i den fattigere del av verden, eller er utlendinger som har tilknytning til Norge gjennom familie. Samtidig er det opplagt at det ut fra innvandringsregulerende hensyn må gjelde klare begrensninger i forhold til hvilke rimelighetsgrunner som skal kunne anses tilstrekkelig tungtveiende for å innvilge opphold ...>
<... Selv om hensynet til barnets beste skulle tilsi at barnet innvilges opphold i Norge eller at det ikke fattes vedtak om utvisning av for eksempel barnets far, er derfor ikke barnekonvensjonen i seg selv til hinder for at innvandringsregulerende hensyn likevel kan legitimere et avslag på opphold eller et vedtak om utvisning ...>
<... Etter utvalgets oppfatning må det være klart at det i en rekke samværstilfeller vil være sterkt urimelig, og uten noen tilstrekkelig begrunnelse i innvandringsregulerende hensyn, dersom man nektet opphold fordi søkeren ikke har hatt en forutgående oppholdstillatelse og har utøvet samværsrett i riket. Både hensynet til søkeren og hensynet til barnets interesser krever at det må foreligge tungtveiende argumenter for å nekte opphold i samværstilfellene ...>
<... Blant annet foreslår utvalget å synliggjøre i loven at innvandringsregulerende hensyn er et relevant hensyn ved avgjørelsen av visumsøknader, slik praksis også er i dag. Så lenge det ikke er fri innvandring, må det nødvendigvis kunne tas slike hensyn i visumsaker ...>
<... I forhold til foreldrepar vil utvalget ikke foreslå at det gis noen lovfestet rett eller adgang til familiegjenforening... Sammenholdt med de øvrige innvandringsregulerende hensyn som taler mot at man åpner for familiegjenforening for foreldrepar, anser derfor utvalget at det ikke er grunn til å innta noen særskilt bestemmelse verken om rett eller adgang til familiegjenforening i disse tilfellene ...>
<... På samme måte som i forhold til saker som gjelder asylsøkere, vil de menneskelige hensynene som gjør seg gjeldende måtte veies mot statens interesser, herunder innvandringsregulerende hensyn ...>
<... Utvalget har valgt å tydeliggjøre behovet for slike avveininger som nevnt ovenfor gjennom å presisere i loven at det kan tas «innvandringsregulerende hensyn» ...>
Artikkel hentet fra UNEs årbok 2004, publisert 22.06.05
Les også: Endring av praksis, Sjelden et helt fritt skjønn
Sist oppdatert 15.08.06