Argumenter om personlige ressurser

Er det lettest å få oppholdstillatelse i Norge dersom man er ressurssterk og har mye å bidra med? Eller er det lettest å få oppholdstillatelse dersom man er forfulgt, ressurssvak og har behov for hjelp og støtte? Ulike bestemmelser gir ulike svar.

UNE behandler en rekke sakstyper etter utlendingsloven. I de fleste sakstyper er det lettere å få en tillatelse for den som selv har noe å bidra med, eller i det minste ikke vil ligge samfunnet til byrde. Men i asyl- og flyktningsakene blir resonnementet annerledes.

Kunne forsørge seg selv

For å søke om arbeidstillatelse må søkeren som hovedregel ha et konkret tilbud om arbeid, og dette må dreie seg om en type arbeid som er uttrykkelig nevnt i utlendingsforskriften, for eksempel spesialistarbeid. Det må være snakk om et arbeid av tilstrekkelig omfang og med tilstrekkelig avlønning til at søkeren vil kunne forsørge seg selv. Videre er det krav til at søkeren har et sted å bo. Den som har god utdanning og er attraktiv på arbeidsmarkedet, har dermed størst sjanse for å få arbeidstillatelse i Norge.

Prinsippet om at søkere må være forsørget av andre enn det offentlige i Norge, gjelder for eksempel også i saker som gjelder familiegjenforening. Der er hovedregelen at herboende (vedkommende i Norge som det søkes familiegjenforening med) må ha inntekt til å fylle det såkalte «underholdskravet». Etter utlendingsforskriften gjelder det for noen typetilfeller ikke et underholdskrav, og det kan også gjøres unntak når «særlig sterke menneskelige hensyn» tilsier det. Likevel er det en klar hovedregel at det kreves underhold for å få familiegjenforening, hvilket betyr at der herboende har tilstrekkelig inntekt vil søkeren lettere kunne få familiegjenforening.

Tidsavgrensede tillatelser

Penger og andre ressurser er ofte et tema i tidsavgrensede tillatelser som for eksempel visum for turistbesøk, familiebesøk, forretningsreise eller andre formål. Dette handler både om at søkeren skal kunne greie seg selv under besøket i Norge og om de såkalte «returforutsetningene». Med returforutsetninger forstås sjansen for at vedkommende virkelig reiser hjem etter at den tidsavgrensede tillatelsen er slutt, og ikke i stedet forsøker å få bli i Norge for eksempel ved å ta ulovlig opphold eller søke asyl. Det antas blant annet å være større sjanse for at folk som har en god økonomisk situasjon og sin nærmeste familie i hjemlandet, returnerer i tråd med forutsetningene. Terskelen for å innvilge tidsavgrensede tillatelser er dessuten høyere jo vanskeligere de sosioøkonomiske forholdene er i hjemlandet.

Ved utstedelse av visum må søkeren som hovedregel legge fram dokumentasjon på reise-/sykeforsikring som dekker eventuelle utgifter i forbindelse med hjemsendelse av medisinske årsaker, nødvendig legebehandling og akutt sykehusbehandling. Forsikringen skal gjelde for samtlige Schengen-land og ha en minstedekning på 30.000 Euro.

Hvis selve formålet med besøket i Norge er medisinsk behandling, gjelder politisk fastsatte regler som også lettest oppfylles av den ressurssterke eller den som kommer fra et - i verdensmålestokk - rikt land. Finansieringen av behandlingen må nemlig skje gjennom private eller offentlige midler fra hjemlandet. Private midler må dokumenteres gjennom depositum, bankgaranti eller forsikring, og offentlige midler gjennom bekreftelse fra vedkommende myndighet i hjemlandet.

Asylsøkere og overføringsflyktninger

I asylsaker, der utlendingen søker asyl etter ankomst til Norge, er det aldri et argument for innvilgelse at man er en positiv ressurs som på en eller flere måter vil kunne være en berikelse for det norske samfunnet. Det er ikke hva man har å bidra med, men hva man er i behov av, som står sentralt.

Spørsmålet om hvem Norge skal prioritere å hjelpe har vært reist vedrørende utvelgelse av overføringsflyktninger («kvoteflyktninger»), det vil si flyktninger som ikke har kommet til Norge som asylsøkere, men som plukkes ut i utlandet og overføres direkte hit fra et konfliktområde eller en flyktningleir et sted i verden. Utvelgelsen av hvem som da får komme, skjer hovedsakelig ut fra humanitære betraktninger om hvem som trenger vår hjelp, og ikke ut fra samfunnsøkonomiske betraktninger om hvem som kunne hatt mest å bidra med.

Når asyl ikke innvilges

I utgangspunktet handler asylsaker om hvorvidt det foreligger et beskyttelsesbehov. Men når et slikt behov ikke foreligger, vurderer utlendingsmyndighetene om det likevel skal innvilges opphold av rene humanitære grunner. For å få tillatelse på et humanitært grunnlag, vil det måtte dreie seg om forhold som skiller saken fra et større antall asylsøknader, og disse omstendighetene må tale for at opphold innvilges.

Det er ikke avgjørende om søkeren må påregnes å få det bedre materielt eller en bedre livskvalitet i Norge. Spørsmålet er i stedet om de anførte forholdene tilsier at retur til hjemlandet er utilrådelig. Utlendingsmyndighetene foretar derfor en konkret og individuell vurdering innenfor en helhetlig ramme, hvor en rekke forskjellige typer av velferdsgrunner vil være relevante. De kan ha ulik vekt i forhold til den enkelte sak, og de kan handle om for eksempel helsemessige forhold, mindreåriges situasjon og faktisk tilknytning til Norge.

I uttrykket «oppholdstillatelse på humanitært grunnlag» ligger en forutsetning om at søkeren har behov for oppholdstillatelse i Norge. Grunntanken følger av en humanitær tradisjon, og derfor er det aldri et argument i disse sakene at søkeren er ressurssterk og har mye å tilføre det norske samfunnet.

Den som får avslag på sin asylsøknad fordi det ikke forelå noe beskyttelsesbehov, kan vanskelig nå fram med positive argumenter om at hun er i fullt arbeid, er velintegrert, har lært seg språket, har opparbeidet et stort personlig nettverk eller liknende. Snarere vil argumenter knyttet til at vedkommende klarer seg godt i Norge, kunne trekke i retning av at vedkommende også vil klare seg godt i hjemlandet. Dette kan synes som et paradoks, men gir mening så lenge utgangspunktet er at vedkommendes situasjon i hjemlandet er avgjørende.

Vanntette skiller

Erfaringsmessig er det et pedagogisk problem knyttet til å forklare hvorfor det i enkelte utlendingssaker stilles krav til hva du har eller hva du kan, mens det i andre utlendingssaker nærmest er motsatt, det vil si at det er hva du ikke har eller ikke kan som eventuelt taler for deg. Hvordan kan det for eksempel ha seg at en arbeidsgiver vil kunne søke etter utenlandsk arbeidskraft med spesielle kvalifikasjoner, men ikke får lov til å ansette en asylsøker med de samme kvalifikasjonene som allerede arbeider i bedriften, men så får avslag på sin asylsøknad?

Den innvandringspolitiske motivasjonen for å opprette og opprettholde et skille mellom asylsaker og andre utlendingssaker, er å beskytte asylinstituttet mot misbruk. Det politiske signalet man har ønsket å sende fra Norge, er at man ikke bør komme som asylsøker dersom det egentlige motivet er at man ønsker en arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse av helsemessige eller andre grunner. Dette har vært overordnet ønsket om pragmatiske betraktninger i enkeltsaker. Derfor kan ikke en asylsøker som er blitt viktig for sin arbeidsgiver, ganske enkelt få arbeidstillatelse i stedet hvis asylsøknaden blir avslått.

Hva med en asylsøker som har fått avslag på sin asylsøknad, som heller ikke har fått opphold på humanitært grunnlag, men som mener å ha diverse positive argumenter for en framtid i Norge? I slike tilfeller må det fremmes ny søknad på et nytt grunnlag og etter et annet regelverk (for eksempel om arbeidstillatelser), og slik søknad må som hovedregel fremmes fra hjemlandet.