Som bakteppe for en slik beskrivelse, kan nevnes at vi i Norge har politisk fastsatte regler i utlendingsforskriften § 5 om hvilke vilkår som må oppfylles av utlending som ønsker opphold for å få medisinsk behandling her i landet. Disse reglene inneholder flere krav mange søkere vanskelig kan oppfylle, blant annet at behandlingen må finansieres gjennom private midler eller offentlige midler fra hjemlandet. Men om en asylsøkers syke barn ikke oppfyller disse vilkårene, vil barnets helsemessige behov likevel bli vurdert i forbindelse med asylsaken.
Sterke menneskelige hensyn
UNE treffer avgjørelser på grunnlag av våre konvensjonsforpliktelser (for eksempel i Barnekonvensjonen) og utlendingsloven. I loven står det at «når sterke menneskelige hensyn taler for det», kan det gis oppholdstillatelse selv om de alminnelige vilkårene for en slik tillatelse ikke er oppfylt. Hvor syke må da barn av asylsøkere være for at familiene skal få oppholdstillatelse selv om de ikke har noe beskyttelsesbehov og selv om de ikke oppfyller vilkårene i utlendingsforskriften § 5?
Utgangspunktet for fysisk sykdom er at det kan innvilges opphold ut fra helseanførsler alene dersom det er snakk om en akutt og livstruende lidelse. For psykisk sykdom gjelder tilsvarende ved alvorlig sinnslidelse. Men oftere enn når det innvilges opphold på grunn av helse alene, innvilges opphold i saker hvor helse inngår som ett av flere hensyn i en helhetsvurdering.
Det kan være flere andre «sterke menneskelige hensyn» som trekker i samme retning som helseanførslene, det kan ha betydning hvilken behandling som eventuelt vil kunne gis i hjemlandet, og det varierer i hvilken grad det som i loven kalles «innvandringspolitiske hensyn» taler mot en tillatelse.
Grov inndeling i tre grupper
En redegjørelse for de store trekk i UNEs praksis og praksisutvikling (se om dette side 6) i saker som omhandler syke barn, kan grovt deles inn i tre grupper. Først har vi familier som måtte forlate hjemlandet sitt som flyktninger eller av flyktningliknende årsaker, men hvor beskyttelsesbehovet ikke lenger er tilstede. Dernest har vi familier som av ulike årsaker har vært lenge borte fra hjemlandet. Til slutt har vi familier hvor ønsket om behandling og en bedre framtid for et sykt barn framstår som det sentrale motivet for at de reiste fra hjemlandet.
Blant familier som var nødt til å forlate landet sitt, men hvor grunnen til at de flyktet ikke lenger er tilstede, har UNE behandlet særlig mange saker fra kosovoalbanere som flyktet under krigen i Kosovo i 1999. I 2001 og 2002 utgjorde disse sakene en stor andel av UNEs nemndmøter, der avgjørelsen tas av en nemndleder med dommerkompetanse og to lekfolk. Gjennom nemndmøtebehandling av sakene til krigsflyktninger fra Kosovo ble det etter hvert klart at terskelen lå lavere for å innvilge opphold til syke barn med en slik bakgrunn enn der søkerne ikke har flyktningbakgrunn. Behandlingen av blant annet disse sakene innebar en praksisjustering i mer imøtekommende retning for familier hvor de samlede belastningene ville være for store ved en retur.
Når det gjelder familier som har vært lenge borte fra hjemlandet, peker også UNEs praksis i retning av en noe senket terskel for hvilke helseproblemer som vektlegges hos barn.
Men praksis er annerledes der foreldre har reist fra hjemlandet med det formål å sikre sitt syke eller funksjonshemmede barn behandling og en bedre framtid i Norge. Det hender at selv barn med store pleie- eller behandlingsbehov sendes hjem med sine foreldre i tilfeller hvor nivået på helsevesenet i hjemlandet anses godt nok, selv om det norske helsevesenet relativt sett er bedre. En rekke enstemmige nemndmøter har lagt til grunn at de innvandringspolitiske hensynene veier tungt i denne type saker, hvor det altså aldri har foreligget noe beskyttelsesbehov. Avgjørelsene i disse sakene har nær sammenheng med de foran nevnte reglene i utlendingsforskriften § 5 om hva som skal til for å få opphold for medisinsk behandling.
Helhetsvurdering
Sett utenfra kan det være vanskelig å forstå at noen syke barn innvilges opphold ut fra sterke menneskelige hensyn, mens andre barn får avslag selv om de er like syke eller til og med sykere. Tilsynelatende innebærer dette forskjellsbehandling og urettferdighet. Barnets beste ut fra sykdom og framtidig behandlingsbehov varierer jo ikke nødvendigvis med familiens bakgrunn og foreldrenes motiver for å forlate hjemlandet.
«Barnets beste» er et grunnleggende hensyn i behandlingen av enkeltsaker, noe som blant annet følger av Barnekonvensjonen. Men det finnes også andre grunnleggende hensyn. I vurderingene av om asylsøkere uten beskyttelsesbehov bør få innvilget oppholdstillatelse ut fra sterke menneskelige hensyn, kan innvandringspolitiske hensyn ofte veie tungt ut fra utlendingslovens formålsparagraf (se artikkel på side 10).
Et dilemma som ikke er til å komme utenom, er at spørsmålet om sterke menneskelige hensyn kan handle om barnets situasjon, mens innvandringspolitiske hensyn i samme sak kan være knyttet til foreldrenes valg og handlemåte. Barnet har intet ansvar for at foreldrene eventuelt har omgått norsk innvandringskontroll og for at de ikke har søkt fra hjemlandet etter den bestemmelsen som regulerer opphold for behandling i norsk behandlingsinstitusjon. Det er foreldrene og ikke barnet som i slike tilfeller har forsøkt å benytte asylinstituttet til noe annet enn hva det er etablert for.
Det er viktig å beskytte asylinstituttet mot misbruk. Det er likevel ingen grunn til moralsk forargelse mot foreldre som forsøker å benytte det til å sikre en bedre framtid for et sykt eller funksjonshemmet barn. Like fullt ville det vært et brudd med en langvarig praksis i norsk asylpolitikk dersom man uten regelendringer ble vesentlig mildere i disse vurderingene.
Artikkel hentet fra UNEs årbok 2004, publisert 22.06.05