Argumenter knyttet til at hele familien bør få oppholdstillatelse i Norge av hensyn til medfølgende barn, kommer ofte sterkere fram etter hvert. Mange asylsaker som under UDIs behandling i førsteinstans handlet mest om hvorvidt foreldrene har et beskyttelsesbehov, endrer karakter slik at de under UNEs klagebehandling handler mer om hvorvidt det foreligger sterke menneskelige hensyn knyttet til barna.
Nye argumenter knyttet til barns situasjon, eller de samme argumentene framført med større styrke, kan også komme i en eller flere omgjøringsanmodninger etter at UNE allerede har behandlet klagen.
Også i andre typer utlendingssaker, for eksempel utvisnings- og familiegjenforeningssaker, kan hensynet til barn være av sentral betydning når søknader fra voksne behandles. Her kan også argumentene endre karakter og styrke underveis.
Barnets sak
Barn er selvstendige individer og derfor noe mer enn medfølgende i sine foreldres asylsaker. Akkurat som det skjer at hele familier får oppholdstillatelse ut fra de voksnes situasjon, skjer det også at hele familier får oppholdstillatelse av hensyn til medfølgende barn.
En rekke forhold kan spille inn når barnets situasjon, og forsvarligheten av retur, blir vurdert i forhold til bestemmelsen om sterke menneskelige hensyn. Det kan blant annet handle om fysisk og psykisk helse, tilknytning til Norge og hjemlandet, sårbarhet ved oppbrudd, foreldrenes omsorgsevne og avhengighet av andre voksne. Slike forhold kan ha betydning i helhetsvurderinger hvor andre hensyn kan trekke i samme eller motsatt retning.
UNE er opptatt av å se hvert enkelt barn, i den forstand at aktuelle argumenter knyttet til barnets situasjon blir vurdert opp mot regelverket. Det er likevel ingen selvfølge at UNE etterspør informasjon om barns helsesituasjon eller andre forhold som eventuelt vil kunne ha betydning. Familien, vanligvis gjennom sin advokat, må i utgangspunktet selv sørge for at UNE blir gjort kjent med slike forhold og eventuell dokumentasjon for dem.
Bør barnet høres?
I vurderingen av om barn skal høres, inngår spørsmålet om hvilke sider av saken barnet eventuelt kan bidra til å opplyse. Handler det for eksempel om å gi opplysninger om barnets egen situasjon? Eller handler det om at barnet skal «vitne» i sine foreldres sak? Og hva hvis et i utgangspunktet helt åpent og uskyldig spørsmål ender med at barnet svarer slik at foreldrenes opplysninger ikke lenger er troverdige?
Barnefaglige myndigheter og organisasjoner har overfor UNE framholdt, av hensyn til barnets beste, at barn ikke bør høres på en måte som kan skape skyldfølelse dersom familien får avslag. Tanken på at familien fikk avslag fordi man selv ikke forklarte seg godt nok eller sa de riktige tingene, kan være tung å bære for et barn. Og dersom foreldrene har gitt usanne forklaringer, bør det ikke være gjennom å høre barna at myndighetene finner ut dette. Barns alder har også betydning for om de bør høres.
UNE har interne retningslinjer som regulerer når og hvordan barn bør høres. Disse retningslinjene er utarbeidet i samarbeid med blant annet Barneombudet og Redd Barna.
Synliggjøre i vedtak
Når utlendingssaker inneholder argumenter som handler om barn, bør det framgå av UNEs vedtak at disse er vurdert, også når argumentene har hatt liten eller ingen betydning for resultatet. Det bør dessuten refereres til Barnekonvensjonen der den er relevant og har vært vurdert.
Mange av UNEs vedtak inneholder detaljerte redegjørelser for hvordan barnets situasjon er vurdert. I andre vedtak har det manglet synliggjøring av slike vurderinger, også i tilfeller hvor de rent faktisk er gjort. UNE har derfor hatt en intern bevisstgjøringsprosess for å bidra til mer konsekvent synliggjøring av barn i framtidige vedtak.