Det er ikke uvanlig at psykiske lidelser blir anført som oppholdsgrunnlag i asylsaker. Mange asylsøkere har vært gjennom traumatiske opplevelser før de kom til Norge. I tillegg kan selve søknadsprosessen, og det å vente lenge i stor usikkerhet, være en belastning.

Psykiske problemer anføres ofte som ett av flere oppholdsgrunnlag, og i noen tilfeller som eneste oppholdsgrunnlag. Å avgjøre når psykiske lidelser skal tillegges vekt i en helhetsvurdering, eller gi selvstendig grunnlag for opphold, kan være vanskelig.

Spørsmålet om psykiske lidelser er ikke regulert i utlendingsloven eller i forarbeidene. Etter forvaltningspraksis er utgangspunktet at det innvilges tillatelse til personer med en alvorlig sinnslidelse som medfører at de er avhengige av opphold på institusjon i Norge. Dette kan for eksempel gjelde personer som lider av schizofreni eller psykose.

Når det ikke foreligger en lidelse som i seg selv gir grunnlag for opphold, må det vurderes om en retur til hjemlandet vil fremstå som utilrådelig i lys av klagerens totale livssituasjon. I denne vurderingen er klagerens lidelse ett av flere momenter.

UNEs praksis viser at psykiske problemer har vært et viktig vurderingstema i en rekke saker. I mange av sakene ble det anført at klageren hadde posttraumatisk stresslidelse som følge av traumatiske opplevelser i hjemlandet. I noen tilfeller ble det også anført at klageren var suicidal. Anførsler om posttraumatiske stresslidelser og selvmordsfare reiser særlige problemstillinger.

Posttraumatiske stresslidelser

Diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD ) karakteriseres i medisinsk litteratur som en «forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende hendelse eller situasjon av usedvanlig truende eller katastrofal art», for eksempel naturkatastrofer, krigshandlinger, alvorlige ulykker, voldelig død, tortur, terrorisme eller voldtekt.

Symptomene på PTSD oppstår normalt fra noen uker til flere måneder etter den traumatiske hendelsen, men sjelden etter mer enn seks måneder. Diagnostisk opereres det med flere typer PTSD, fra den mest vanlige og mindre alvorlige akutte stresslidelsen til alvorlige og kroniske tilstander.

Symptomer er blant annet påtrengende minner, mareritt, isoleringstendenser og hyperaktivitet. Angst og depresjon vil ofte bli forbundet med de symptomer som er typiske for PTSD. Det dreier seg ellers om en type lidelse som kan ha direkte sammenheng med krigstraumer, og som derved kan ha en mer direkte relevans til asylinstituttet enn helsemessige lidelser i sin alminnelighet.

UNE har innvilget tillatelse til en rekke klagere som har hatt diagnosen PTSD. Få saker har vært rene tilfeller, det vil si at diagnosen i de fleste sakene var ett av flere momenter i saken. De klareste innvilgelsene gjelder tilfeller der PTSD er kombinert med alvorlig psykiatrisk lidelse og når retur av flere grunner anses utilrådelig. Praksis viser imidlertid at PTSD kombinert med alvorlig psykiatrisk lidelse som er oppstått først etter avslag på asylsøknaden, gjennomgående tillegges liten vekt. Det samme gjelder PTSD som først er påvist etter avslag, men som er uten påvist sammenheng med annen alvorlig psykiatrisk lidelse.

UNE har ikke medisinskfaglig kompetanse og kan derfor ikke overprøve faglige vurderinger i legeerklæringer. Det er imidlertid nemnda som har kompetanse til å vurdere om den aktuelle diagnosen og helsetilstanden er av en slik alvorlighetsgrad at vilkårene i utlendingsloven er oppfylt.

Det spesielle ved diagnosen PTSD er at den fastsettes etter diagnostiske kriterier som forutsetter klare årsakssammenhenger mellom hendelser og traumer. PTSD henger derfor ofte nøye sammen med de forklaringer klageren har gitt til utlendingsmyndighetene om sin bakgrunn og årsak til asylsøknaden. I noen tilfeller kan UNE ha klare holdepunkter for at historien som er blitt fortalt, ikke kan være sann. I slike tilfeller faller PTSD-diagnosen bort sammen med asylgrunnlaget.

Selvmordsfare

Utgangspunktet er at anførsler om selvmordsfare ikke gir grunnlag for opphold. Når selvmordsfaren er et utslag av en alvorlig psykisk lidelse, kan den likevel være et tungtveiende moment i en helhetsvurdering. Dette gjelder for eksempel i tilfeller hvor søkeren har vist tegn til alvorlige psykiske lidelser med uttalt og vedvarende selvmordsfare både før og etter ankomst til Norge, eller hvor søkeren har en alvorlig psykiatrisk lidelse som krever sykehusinnleggelse.

Det er ikke alltid slik at anførsler om selvmordsfare foreligger allerede når vedtak treffes av UDI, det vil si i førsteinstans. Mange anførsler kommer først i klageomgangen eller i en senere omgjøringsanmodning. I noen tilfeller kan dette forklares med at helsetilstanden har endret seg over tid eller at søkeren tidligere i prosessen ikke var klar over eller visste å sette ord på sin egen helsesituasjon. I andre tilfeller kan anførslene være et siste forsøk på å få opphold i Norge. I slike tilfeller tillegges selvmordsfaren liten vekt. Forvaltningen kan ikke tillate at påstand om selvmordsfare blir et pressmiddel for å få en uberettiget tillatelse. Dette kunne føre til en urimelig forskjellsbehandling og gi en uheldig signaleffekt.

Graden av subjektiv fortvilelse er ofte vanskelig å forutse. Det trenger ikke være noen sammenheng mellom sakens innhold og den faktiske faren for selvmord. En asylsøker med en åpenbart grunnløs asylsøknad kan også havne i den dypeste fortvilelse etter å ha brukt alle sine midler på en asylreise til Norge som ender i avslag. Reaksjonene på et knust håp vil kunne bli fatale.

Intern bevisstgjøring

UNEs praksis peker i retning av at psykiske lidelser oftere enn før tillegges vekt i helhetsvurderinger. Internt i UNE pågår det en bevisstgjøring som skal gi et bedre grunnlag for å vurdere slike anførsler. UNE er nå mer aktiv enn tidligere i å innhente kunnskap fra medisinfaglige miljøer og ber oftere om nye og utdypende helseerklæringer. Utviklingen har gitt behov både for å vite mer om de ulike psykiske lidelsene og for å ha fokus på helseerklæringenes kvalitet. Blant annet på denne bakgrunn har UNE samarbeidet med Sosial- og helsedirektoratet, Legeforeningen og Psykologforeningen om nye retningslinjer for utforming av helseerklæringer. Disse retningslinjene er nå gitt av Sosial- og helsedirektoratet.

(Artikkel hentet fra UNEs årbok 2001/2002, publisert 30.04.03)