Enhver stat plikter å beskytte sine borgere mot forfølgelse. Man har rett til asyl dersom man med rette frykter forfølgelse av private personer og staten enten er uvillig eller mangler evne til å gi beskyttelse. Forfølgelsen, eller statens manglende beskyttelse, må da skyldes en eller flere av konvensjonsgrunnene.
Flyktningretten bygger på et prinsipp om at statene er nærmest til å beskytte sine egne borgere. Dette har sammenheng med suverenitetsprinsippet og statenes grunnleggende ansvar for å gi slik beskyttelse. Flyktningkonvensjonen er en subsidiær beskyttelsesmekanisme som trer i kraft når hjemlandet svikter.
Etter Flyktningkonvensjonen artikkel 1 A er det et vilkår at asylsøkeren er ute av stand til, eller på grunn av forfølgelsesrisikoen uvillig til, å påberope seg beskyttelse fra hjemlandet. Dette innebærer at myndighetene må stå bak forfølgelsen eller mangle evne eller vilje til å beskytte asylsøkeren mot andre forfølgere. Hvis andre enn myndighetene står for overgrepene, må offeret i utgangspunktet søke beskyttelse hos hjemlandets myndigheter.
Årsaken til forfølgelsen fra privatpersoner, eller eventuelt myndighetenes manglende beskyttelse mot denne, må kunne føres direkte tilbake til en konvensjonsgrunn, det vil si at forfølgelsen må skyldes "rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning".
Det finnes ulike oppfatninger om hvor strenge krav man skal stille til myndighetenes evne og vilje til å beskytte sine borgere. Et radikalt synspunkt kan være at staten må kunne stanse alle menneskerettighetsbrudd. Vanligere er det likevel å mene at det er tilstrekkelig dersom hjemstaten har et operativt politi og rettsvesen.
Effektiv beskyttelse
UNE har i sin praksis lagt til grunn at effektiv beskyttelse kan gis av en stat, en stabil statslignende myndighet eller en internasjonal organisasjon som har tilstrekkelig evne og vilje til å hindre framtidig forfølgelse på territoriet de kontrollerer.
Eksempler på at andre enn en formell statsmakt kan gi beskyttelse i hjemlandet, er det internasjonale samfunns tilstedeværelse i Kosovo, de kurdiske selvstyremyndighetene i Nord-Irak og klansystemet i Somalia.
Det kreves ikke at staten (eller den stabile statslignende myndigheten eller internasjonale organisasjonen) kan gi en fullstendig beskyttelse mot all kriminalitet og forfølgelse. Det kan heller ikke norske myndigheter garantere overfor mennesker i Norge. Det som kreves er at staten kan gi sine borgere beskyttelse ved at de har myndighetsorganer som har til oppgave å etterforske, straffeforfølge og pådømme i forbindelse med begåtte overgrep. Beskyttelsen må være tilgjengelig for den forfulgte.
Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at en stat har gode ordninger og lovverk, dersom staten ikke i tilstrekkelig grad sørger for at lovverket blir etterlevd i praksis. Det er en forutsetning for flyktningstatus at hjemstatens myndigheter og institusjoner svikter i rollen som beskytter.
I de tilfeller hvor landet har en velfungerende statsmakt, men hvor det reises spørsmål ved myndighetsorganenes, herunder politiets og rettsvesenets, evne eller vilje til å beskytte sine borgere, må det foretas en konkret vurdering. Ikke enhver brist i rettshåndhevelsen eller i myndighetenes vern av egne borgere kan tas til inntekt for at den aktuelle klageren ikke kan påregne beskyttelse i hjemlandet.
At en anmeldelse er blitt henlagt etter bevisets stilling eller at politiet ikke har etterforsket saken umiddelbart etter anmeldelse, tilsier ikke uten videre at det foreligger manglende evne eller vilje til å beskytte vedkommende. Det er mer spørsmål om myndighetenes politi- og rettsapparat generelt har evne og vilje til å gi sine borgere en rimelig beskyttelse, og om den aktuelle klageren kan ventes å bli møtt av myndighetene på lik linje med landets øvrige borgere.
Det har ikke avgjørende betydning om overgrepet skjer i privat eller offentlig sfære, eller om det er vanlig i vedkommende land eller område av kulturelle, religiøse eller andre grunner. Det avgjørende er om overgrepene vedkommende frykter, er av en så alvorlig art at det kan karakteriseres som forfølgelse.
Artikkel hentet fra UNEs årbok 2003, publisert 10.06.04