Kjønnslemlestelse

UNE la i disse sakene til grunn at det, etter en konkret vurdering, forelå plikt til å vurdere risikoen for kjønnslemlestelse. Dette gjaldt uavhengig av om klageren hadde anført det. Denne plikten er i avgjørelsene nærmere begrunnet i forvaltningens selvstendige plikt til å opplyse saken best mulig, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd, at UNE er kjent med at risikoen for å bli kjønnslemlestet i det aktuelle landet generelt sett er høyt og at det i forarbeidene til utlendingsloven er forutsatt at forvaltningen har en plikt til å vurdere returvernet i medhold av utlendingsloven § 15 først ledd av eget tiltak (Ot.prp. nr. 46 (1986-87) s. 87). Videre er det vist til at hensynet til barnet og barnekonvensjonens art. 3 tilsier at forvaltningen vurderer dette av eget tiltak. De aktuelle sakene ble behandlet i nemndmøte med personlig frammøte. Foreldrene ble her gitt anledning til å forklare seg vedrørende risikoen for kjønnslemlestelse. Dette var en viktig forutsetning for å opplyse disse sakene best mulig.

Det avgjørende spørsmålet i sakene var om det, etter en individuell vurdering, forelå en reell risiko for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet. I vurderingene ble det blant annet sett hen til utbredelsen av kjønnslemlestelse på klagerens hjemsted, hvilke typer inngrep som er vanlige og hvilke muligheter som finnes for å forhindre kjønnslemlestelse. Dersom klageren tilhørte en aktuell aldersgruppe, religion og/eller en etnisk gruppe der praktisering av kjønnslemlestelse er svært utbredt, ble det generelt ansett å foreligge høy risiko. Samfunnets og myndighetenes syn på tradisjonen ble dessuten ansett å være viktig, herunder om det forelå et lovforbud mot kjønnslemlestelse og i hvilken grad dette ble håndhevet.

UNE foretar en grundig vurdering av den konkrete og individuelle risikoen. Et sentralt spørsmål er hvorvidt foreldrene ved retur til hjemlandet vil ha reelle muligheter til å forhindre at deres datter blir kjønnslemlestet. Sentrale spørsmål er blant annet hvordan foreldrene selv ser på kjønnslemlestelse, og om de ved retur til hjemlandet vil være i stand til å motstå eventuelt press fra storfamilien eller andre.

I den enkelte sak så UNE derfor hen til familiens nettverk i hjemlandet, storfamiliens syn på kjønnslemlestelse og hvorvidt jenter i familien er blitt kjønnslemlestet eller ikke. Av betydning for de konkrete vurderingene var blant annet informasjon om hvem som vil ta beslutningen om kjønnslemlestelse skal utføres, hvem som vil medvirke til beslutningen, om det foreligger lokalt press som bidrar til at beslutningen tas, hvem som utfører selve inngrepet og hvilke tvangsmidler og sanksjoner beslutningstakere har til rådighet for å få utført inngrepet.

På grunnlag av de konvensjoner, lover og forskrifter UNE er satt til å forvalte, ble det i slike saker vurdert om det forelå risiko for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet. I en stor andel av sakene medførte slike vurderinger at hele familien fikk opphold i Norge.  Dette vil i seg selv ikke sikre datteren mot et slikt overgrep, og UNE har på ulike måter sett hen til dette i sine avgjørelser. I flere vedtak er det orientert om at kjønnslemlestelse og medvirkning til dette er straffbart og at dette kan gi grunnlag for utvisning. Videre er det i foreldrenes vedtak vist til at fremtidig kjønnslemlestelse av datteren vil kunne medføre tilbakekall av tillatelsen.

Dersom det i forbindelse med behandlingen av en sak foreligger begrunnet bekymring for at det foreligger alvorlig omsorgssvikt, har UNE varslingsplikt til barnevernet. Dette vil for eksempel kunne være aktuelt dersom opplysninger fremkommet i nemndmøte gir grunnlag for bekymring knyttet til om foreldrene fortsatt ønsker å kjønnslemleste datteren selv om familien får opphold i Norge.

Artikkelen er hentet fra UNEs Årbok 2008, publisert 17.06.2009