Forfølgelse av kvinner kan anta andre former enn forfølgelse av menn. Tilsvarende kan også diskriminering og sosialt press mot kvinner atskille seg fra hva menn kan utsettes for. "Kjønnsbasert forfølgelse" er ikke et presist juridisk begrep, men en generell betegnelse hvor meningsinnholdet fremdeles ligger i støpeskjeen.
I en teoretisk tilnærming er det vanlig å hevde at kjønnsbasert forfølgelse ikke bare gjelder kvinner, men også menn. Det har likevel ikke vært vanlig å bruke uttrykket om for eksempel massakren i Srebrenica, hvor kvinner slapp fri mens menn ble drept. Uttrykket brukes altså ikke om enhver forfølgelse som har en kjønnsdimensjon.
Uttrykket "kjønnsbasert forfølgelse" har oppstått for å beskrive og beskytte mot forhold som spesielt rammer kvinner. De gangene det har vært brukt om forfølgelse som rammer menn, har det vanligvis handlet om homofile eller andre seksuelle minoriteter.
I denne artikkelen vil vi imidlertid konsentrere oss om den vanligste bruken av uttrykket, og det er forfølgelse som spesielt rammer kvinner. Det er interessant både å se hva slik forfølgelse kan være og hvilken avgrensning den bør ha i forhold til kriminalitet, diskriminering eller sosialt press som på grunn av sin karakter eller alvorlighetsgrad ikke tilsier bruk av forfølgelsesbegrepet.
Ikke klart definert
Forfølgelsesbegrepet, slik det følger av Flyktningkonvensjonen, omtaler ikke direkte forfølgelse som spesielt rammer kvinner. Det er likevel vanlig å hevde at kvinner kan inngå i en avgrensning av begrepet "sosial gruppe". Videre kan overgrep som særlig rammer kvinner, for eksempel voldtekt, anerkjennes som forfølgelse. Hvis man med rette frykter forfølgelse på grunn medlemskap i en spesiell sosial gruppe, befinner seg utenfor det land man er borger av og ikke kan påberope seg dette landets beskyttelse, er man flyktning.
Blant forhold som kan nevnes i tilknytning til uttrykket "kjønnsbasert forfølgelse", er for eksempel kjønnslemlestelse, æresdrap, tvangsekteskap, tvangsprostitusjon og menneskehandel. Når det snakkes om behovet for en "kjønnssensitiv" tolkning av asylbegrepet, inkluderes ofte også andre forhold som kan gjelde kvinner spesielt, for eksempel ulike typer sårbarhet og ansvarsforhold - eventuelt også knyttet til barn.
Ser vi nærmere på samfunnsforholdene i konkrete land, viser det seg at problemstillingen kan bli svært komplisert. De rettslige og sosiale normene kvinner lever under springer ut av religiøse og kulturelle forhold, og i noen land reflekteres dette i samfunnsstrukturen. Å karakterisere samfunnsstrukturen i land som lever etter normene i for eksempel en av verdens mest utbredte religioner - islam - som forfølgelse, reiser også spørsmål om forholdet til andre menneskerettigheter, som kultur- og religionsutøvelse og respekt for den enkeltes tenkemåte. Terskelen vil naturlig ligge høyt for å legge til grunn at hele den kvinnelige befolkningen i et enkeltland er utsatt for forfølgelse, men det er prinsipielt ikke utenkelig.
Når den enkelte asylsak behandles, kan det i vurderingstemaene inngå både hva kvinnen synes tvunget til gjennom normer eller sosialt press, hvor alvorlig det hun presses til må anses å være, hvordan hun subjektivt må antas å oppleve det, om hun må antas å ville sette seg imot presset, hva hun i så fall kan risikere av sanksjoner, og om hun da eventuelt vil kunne søke støtte hos hjemlandets myndigheter.
Få rendyrkede saker
Kjønnsbasert forfølgelse påberopes ganske ofte fra kvinnelige asylsøkere fra land hvor kvinner har en svak rettsstilling. Det har vært innvilget asyl ved for eksempel nærliggende fare for æresdrap eller kjønnslemlestelse ved retur. Det har også vært gitt asyl til en tidligere tvangsprostituert som sto i fare for å bli utsatt for alvorlige hevnaksjoner.
I de fleste sakene hvor det har vært anført fare for kjønnsbasert forfølgelse, er imidlertid asyl blitt avslått. Begrunnelsen har i hovedsak vært at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom forfølgelsen og konvensjonsgrunnen "sosial gruppe". For eksempel har vold mellom ektefeller falt utenfor konvensjonen fordi slik vold som regel har sammenheng med de konkrete familieforholdene og ikke kvinnens tilhørighet til en sosial gruppe. Videre kan det være at det ikke foreligger tilstrekkelig risiko for framtidig forfølgelse. I tillegg er det i flere saker lagt til grunn at kvinnen kan få hjelp av myndighetene i sitt hjemland.
I de fleste sakene der UNE har innvilget opphold etter anførsler om kjønnsbasert forfølgelse, er det blitt innvilget opphold på humanitært grunnlag etter en bredere helhetsvurdering hvor det også har inngått andre forhold, for eksempel knyttet til helse. Andelen kvinner som får medhold i klager i asylsaker, er imidlertid nesten dobbelt så høy som for menn.
Flyktningretten er i utvikling, og forfølgelse som spesielt rammer kvinner, er ett av de temaene UNE har spesiell fokus på. Dette fokuset har betydning både for når saker anses å inneholde vesentlige tvilsspørsmål slik at de legges fram for nemndmøtebehandling, for at temaer med kjønnsdimensjoner utredes og analyseres, og for at internasjonal rettsutvikling og samfunnsdebatt knyttet til de samme temaene følges med stor interesse.
Artikkel hentet fra UNEs årbok 2003, publisert 10.06.04
Les også: Homofili som asylanførsel