Når en asylsøker står i fare for å bli forfulgt på hjemstedet, men vil være trygg i andre deler av hjemlandet, oppstår spørsmålet om man skal avslå søknad om asyl ved å henvise til en trygg del av hjemlandet - såkalt internflukt.
Den som kan henvises til internflukt i sitt eget land, er ikke flyktning i konvensjonens forstand og har ikke rett til asyl. Tanken er at hvis man kan unngå forfølgelse ved å flytte til en trygg del av hjemlandet, vil man ikke "med rette" frykte forfølgelse eller mangle "beskyttelse" i hjemlandet. Dermed oppfyller man heller ikke vilkårene for flyktningstatus.
Læren om internflukt har sitt utspring i UNHCRs håndbok og er blitt utviklet gjennom statenes praksis siden midten av 1980-tallet. Begrunnelsen for å henvise til internflukt har vært at hjemlandet står nærmest til å beskytte sine borgere. Internasjonal beskyttelse er kun en erstatning for nasjonal beskyttelse.
For å kunne henvise til internflukt må tre vilkår være oppfylt. For det første må det være trygt, hvilket betyr at man ikke må ha en velgrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemsskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning i det aktuelle området. For det andre må man ha fysisk og lovlig adgang til området. For det tredje må det ikke være urimelig å henvise til internflukt. Dette siste beror på en konkret helhetsvurdering, hvor man blant annet ser hen til forholdene i det aktuelle området, søkerens individuelle omstendigheter, den generelle sikkerhetssituasjonen, respekten for menneskerettigheter og situasjonen i landet for øvrig. Det vil for eksempel ikke være rimelig å henvise noen til en ubebodd ørken eller fjelltopp, selv om det skulle være trygt.
Henvisning til at man kan oppholde seg trygt i andre deler av hjemlandet vil også kunne omfatte personer som er vernet mot retur til hjemstedet etter utlendingslovens paragraf 15 første ledd.
UNE har behandlet en rekke saker som omhandler internflukt. Det sentrale vurderingstema har vært om klageren har en velgrunnet frykt for forfølgelse i det området det er aktuelt å henvise til. Det avgjørende er hvordan situasjonen er på vedtakstidspunktet, ikke på flukttidspunktet. Videre har UNE lagt til grunn at man kan henvise til internflukt selv om det er andre enn de sentrale myndigheter som kan gi beskyttelse i det aktuelle trygge området; for eksempel FN i Kosovo. Det avgjørende er om internflukt framstår som trygt.
UNE har også lagt til grunn at internflukt kan være aktuelt selv om myndighetspersoner står bak forfølgelsen, for eksempel en politimann ved et lokalt politikammer. I slike tilfeller foretas det en helhetsvurdering av hvorvidt forfølgelsen kan komme til å fortsette i det aktuelle internfluktområdet. I denne vurderingen ser man blant annet hen til om forfølgeren kan videreføre forfølgelsen selv eller gjennom andre myndighetspersoner. Dersom det sentrale myndighetsapparatet er involvert i forfølgelsen, viser praksis at henvisning til internflukt er lite aktuelt.
Artikkel hentet fra UNEs årbok 2003, publisert 10.06.04