Hvor syk må en asylsøker være for å få oppholdstillatelse i Norge dersom han eller hun ikke har noe beskyttelsesbehov? For en del år siden måtte sykdommen helst være akutt og livstruende før den ble tillagt avgjørende vekt.
I dag er bildet mer nyansert og vanskeligere å beskrive.
Det juridiske grunnlaget for å få opphold i Norge på grunn av dårlig helse, finnes i utlendingslovens paragraf 8. Der står det at «når sterke menneskelige hensyn taler for det» kan arbeids- eller oppholdstillatelse gis selv om vilkårene for slik tillatelse ellers ikke er oppfylt.
For asylsøkere som ikke har behov for å bli beskyttet mot forfølgelse, foretas det alltid en vurdering av om det likevel skal gis oppholdstillatelse «på humanitært grunnlag» på grunn av sterke menneskelige hensyn. Men dette er en «kan-bestemmelse» som opprinnelig var ment som en snever unntaksregel, og bestemmelsen gir ikke asylsøkeren noen rettighet. Det må foretas en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering i hver enkelt sak.
I disse skjønnsmessige helhetsvurderingene inngår ofte helseproblematikk. Men det kan også være andre momenter som veier tungt. Det vil kunne skje at helseproblemer som normalt ville gitt oppholdstillatelse, ikke blir tillagt avgjørende vekt fordi andre viktige hensyn trekker i motsatt retning. Men det vil også kunne skje at helseproblemer som normalt ikke ville gitt oppholdstillatelse, likevel blir tillagt avgjørende vekt fordi andre viktige hensyn trekker i samme retning.
Tidligere praksis
Den tidligere klageinstansen Justisdepartementet (JD) innvilget i mange år opphold til asylsøkere med akutte og livstruende lidelser som kunne behandles i Norge, men ikke i hjemlandet. Med akutt mente man da spontane hjertelidelser eller lignende, i motsetning til de kroniske, men livstruende sykdommer som kreft og HIV/AIDS, dersom disse da ikke var i en alvorlig og akutt fase.
Det kunne også bli gitt opphold til søkere som led av en alvorlig kronisk lidelse hvor fortsatt opphold var avgjørende for en verdig livsutfoldelse. En alvorlig helselidelse hvor retur etter påbegynt behandling ikke var ansett som medisinsk forsvarlig, kunne også bli tillagt avgjørende vekt.
Opphold kunne også innvilges når sykdommen ikke ble ansett som akutt og livstruende her i landet, men ville kunne bli det i hjemlandet. Et eksempel på dette var ei indisk jente som led av kromosomavvik som medfører helsemessige og funksjonsmessige problemer. Hun ville ved hjemsendelse kunne pådratt seg livstruende infeksjonssykdommer, og derfor fikk hun bli i Norge.
Oppholdstillatelser ble i utgangspunktet ikke gitt til personer med kroniske lidelser, selv om disse var alvorlige. Søkere med slike kroniske lidelser måtte jo leve med disse uansett hvor de oppholdt seg. Dette kunne også gjelde livstruende sykdommer som det ikke fantes behandling for, og hvor pasienten gradvis ville bli verre enten vedkommende oppholdt seg i Norge eller hjemlandet.
Et unntak fra denne hovedregelen kunne være når en person befant seg i siste fase av en kronisk og dødelig sykdom. Tillatelse ble for eksempel gitt til AIDS-syke som hadde mindre enn et halvt år igjen å leve, og hvor helsehjelpstilbudet eller søkerens sosiale situasjon i Norge var av stor betydning for en verdig livsavslutning.
I tillegg til de som fikk opphold av helsegrunner alene, ble det gitt en rekke tillatelser hvor helse var ett av flere momenter i konkrete helhetsvurderinger. For eksempel ble helseproblemer som var knyttet til tidligere forfølgelsesovergrep, tillagt større vekt enn andre helseproblemer.
Praksisutvikling i UNE
UNE er ikke forpliktet til å videreføre tidligere praksis, men den er likevel en viktig rettskilde. I UNE ble det derfor tidlig skrevet et fagnotat som oppsummerte etablert praksis etter den oppmykning som hadde skjedd de siste årene Justisdepartementet var klageinstans.
Halvannet år etter at dette fagnotatet ble skrevet, synes UNEs praksis å peke mot en ytterligere oppmykning. Særlig kan det se ut til at anførsler om mindre alvorlige helsemessige forhold oftere tas inn i helhetsvurderinger dersom det i tillegg foreligger andre humanitære forhold eller et element av behov for beskyttelse.
Resonnementet har vært at flere momenter som hver for seg ikke gir rett til opphold, gis større vekt når de legges sammen.
Tilbøyeligheten til å gi helsemessige forhold større vekt i helhetsvurderinger, kan ofte gjøre praksis vanskelig å tolke. Det fremgår ikke alltid like tydelig hvor sterkt helseargumentet ville stått dersom det var rendyrket og ikke ble sett i sammenheng med andre argumenter for opphold. Helhetsvurderingene gjør det derfor vanskeligere både å sammenligne saker og å konkludere om praksis.
Med unntak for det som er sagt om større tilbøyelighet til å vektlegge helsemomenter i helhetsvurderinger, ser det ut som om UNEs praksis i saker med anførsler om fysiske helseproblemer i stor grad er en videreføring av den som gjaldt i Justisdepartementet. Det finnes eksempler som peker mot en noe lavere terskel, men de er ikke mange nok og tydelige nok til å rokke ved en slik konklusjon.
Artikkel hentet fra UNEs årbok 2001/2002, publisert 30.04.03