Forventninger om en tillatelse

Der spørsmålet har vært vurdert synes momentet forventning å ha oppstått som et forsøk på å avgrense porteføljen med barnesaker som var stilt i bero, i forhold til øvrige barnesaker. Et fellestrekk ved disse sakene var at de ble omfattet av en egen instruks om berostillelse, som innebar at det ble gitt utsatt iverksetting, hvilket førte til en periode med lovlig opphold hvor vedtak ikke kunne fattes eller effektueres.

Det varierte imidlertid hvilken vekt momentet ble tillagt. Ordbruken gikk fra det forsiktige «sett hen til» og opp til uttrykket «lagt betydelig vekt på», og momentet var brukt både som tilsynelatende utslagsgivende og som tilleggsmoment.

Ordbruk som «må formodes å ha fått en sterk forventning», «må antas å ha fått en forventning», «særlig store forventninger» og «det ikke kan utelukkes» at forventninger er skapt, er begreper som har blitt brukt for å beskrive graden av forventning. Det synes heller ikke å ha vært en felles holdning til momentet med hensyn til hvem denne var plassert hos. I en del saker var det blitt lagt vekt på at barnet selv har vært gammelt nok til å forstå hvorfor saken ble berostilt, men dette var ikke gjennomgående. Også foreldrenes, eller «familiens» som det ofte stod, forventning synes å ha blitt tillagt vekt, også i tilfeller hvor det ikke er uttalt noe om barnet selv.

Heller ikke synes det å ha blitt lagt noe særlig vekt på om forventningen måtte anses berettiget eller ikke. Her skiller imidlertid noen av avslagsvedtakene seg ut, hvor det er uttalt at forventningen ikke kan anses berettiget og således ikke kan tillegges vekt.

Totalt sett var praksis rundt dette momentet for varierende og uklar til at det i ettertid kan sies noe bestemt om hvilken vekt dette momentet har hatt. Spørsmålet om betydningen av forventning ble dessuten ikke omtalt i flertallet av de berostilte sakene, uten at det er mulig å si noe verken om årsaken til dette eller betydningen det eventuelt har hatt for utfallet.