I påvente av en ny forskriftsbestemmelse om barns tilknytning til Norge, instruerte AID den 31. august 2006 UDI og UNE om å stille i bero alle saker med barn som per 1. april 2007 ville ha en oppholdstid på tre år eller mer. Den 1. juni 2007 trådte den varslede endringen i utlendingsforskriften i kraft.

Instruksen om å stille i bero denne type saker i UNE gjaldt både klagesaker (dvs. klager over avslag i førsteinstansen UDI) og omgjøringsanmodninger (dvs. anmodninger om å gjøre om tidligere UNE-vedtak). UNE stilte på denne bakgrunn i bero cirka 1300 saker, hvorav om lag 2/3 var omgjøringsanmodninger. Disse sakene ble gjenopptatt etter at den varslede forskriftsendringen var trådt i kraft.
De cirka 1300 sakene fra 360 familieenheter ble samlet i et eget prosjekt i UNE. Her i årboka redegjør vi for de viktigste resultatene fra prosjektet, som ble avsluttet ved årsskiftet 2007/08. Prosjektet hadde da behandlet sakene til nesten 1100 personer fordelt på i underkant av 300 familier. De resterende sakene ble ved prosjektets utløp fordelt på UNEs ordinære juridiske seksjoner, etter nasjonaliteter og sakstyper. Redegjørelsene i årboka gjelder erfaringer ut fra de sakene som ble ferdigbehandlet i 2007.

Kronikk i Dagbladet

Den første offentlige presentasjonen av erfaringer fra prosjektet ble gitt i en kronikk av Terje Sjeggestad i Dagbladet 9. oktober. I kronikken ble det også gjengitt en del av bakgrunnen og sammenhengen behandlingen av disse sakene hørte hjemme i. UNE-direktøren skrev blant annet dette i sin kronikk:

«Myndighetenes avgjørelser i asyl- eller andre utlendingssaker som involverer barn, får tidvis stor oppmerksomhet. Dette er høyst forståelig. Sakene berører ofte vanskelige dilemmaer, og vurderingene av ulike hensyn og barnas situasjon byr på store utfordringer både for dem som fastsetter reglene (Stortinget og regjeringen) og dem som er satt til å treffe avgjørelser i den enkelte sak (Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda).

Den offentlige fokusering på barn i utlendingssaker har primært rettet seg mot asylsøkende barn, det vil si enten enslige mindreårige asylsøkere eller barn som kommer til Norge med sine asylsøkende foreldre. Inntil nylig hadde de politisk fastsatte reglene for avgjørelse av disse sakene vært uendret i mange år. For alle asylsaker, enten det gjelder barn eller ikke, er hovedspørsmålet om foreldrene eller barna trenger beskyttelse på grunn av fare for forfølgelse eller lignende forhold. Men dersom slikt beskyttelsesbehov ikke foreligger, plikter utlendingsmyndighetene å vurdere om søkerne bør gis opphold på humanitært grunnlag fordi det foreligger (andre) sterke menneskelige hensyn. Når barn er involvert, plikter man blant annet å følge bestemmelsene i Barnekonvensjonen, herunder å la hensynet til barnets beste være et sentralt hensyn, som riktignok forutsettes veid opp mot for eksempel innvandringspolitiske hensyn.

Bestemmelsen i utlendingsloven om sterke menneskelige hensyn, har ikke vært endret siden loven ble gitt i 1988. I medhold av denne bestemmelsen har utlendingsmyndighetene gjennom årene behandlet mange tusen saker som gjelder barn. De har på denne måten utviklet og etablert en linje, eller praksis, for hvordan ulike hensyn veies opp mot hverandre og hva som skal til for å få oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Denne praksisen har man på forskjellig vis søkt å kommunisere overfor offentligheten, som grunnlag for debatt og eventuelt endrede regler. Selv om oppmerksomheten rundt barn i asylsaker oftest har vært rettet mot saker der barn må reise tilbake til hjemlandet, har mange tusen barnefamilier og enslige mindreårige asylsøkere fått bli i landet etter den nevnte bestemmelse og etablert praksis. Ved enkelte anledninger har de politiske myndigheter gitt særskilte midlertidige regler som periodevis har økt antall oppholdstillatelser ytterligere. Det var blant annet tilfellet da regjeringen i 1996 besluttet at alle barnefamilier med endelig asylavslag som satt i kirkeasyl, skulle få sin sak vurdert av en særskilt kommisjon dersom de gikk ut av kirkene. Kommisjonen la særlig vekt på barnas beste, og til slutt fikk alle familiene bli.

Videre bestemte regjeringen i midlertidig forskrift fra 2004 at barn som hadde oppholdt seg i Norge i tre år og det siste året med endelig avslag, skulle få en ny vurdering, der det skulle legges særlig vekt på oppholdstida, mens innvandringspolitiske hensyn ikke skulle tillegges vekt. Utlendingsnemnda (UNE) valgte etter dette å gi opphold til nesten samtlige barn og deres familier, i alt nær 400 personer.»

Resultater og erfaringer

Den siterte kronikken i Dagbladet fortsetter, etter å ha gitt bakgrunn og sammenheng, med gjengivelse av de foreløpige resultatene og erfaringene fra behandlingen av sakene som ble berostilt i august 2006 og gjenopptatt behandlingen av i juni 2007. De foreløpige erfaringene som ble redegjort for i kronikken i oktober, var i hovedsak i overensstemmelse med oppsummeringen etter årsskiftet. Men sluttrapporten fra prosjektet omhandlet naturlig nok flere forhold og et større tallgrunnlag.

Prosjektet hadde per årsskiftet behandlet asylsakene til 1012 personer og andre sakstyper etter utlendingsloven for 85 personer. Dette er en punktvis oppsummering av de viktigste resultatene og erfaringene, som gjelder asylsakene om annet ikke er uttrykkelig sagt:
• Prosjektet har gitt tillatelser i omlag 85 prosent av de sakene som ble behandlet i 2007.
• Barnets alder i kombinasjon med varigheten av oppholdet ble skilt ut som de sentrale momentene i tilknytningsvurderingen.
• Tilknytningsvurderingen var fortsatt en del av vurderingen av om sterke menneskelige hensyn foreligger, men skulle tillegges særlig vekt.
• Barn i skolealder, som hadde gått på skole i ett år eller mer og hadde oppholdt seg i Norge i 4 ½ år eller mer var i utgangspunktet ansett å ha opparbeidet seg tilstrekkelig tilknytning til riket.
• Mest tvil knyttet seg fortsatt til barn i alderen 6-7 år og som hadde begynt på skole. Særlig dersom oppholdstiden samtidig var relativt kort.
• Tilleggsmomenter i form av helse hos barn eller foreldre, involvering fra barnevern, omsorgssituasjon i Norge og ved retur, sikkerhetssituasjonen i hjemlandet, barnets beste mv. førte til at tillatelse ble gitt i en del saker hvor tilknytningen alene ikke var sterk nok.
• Gjennomsnittlig oppholdstid i Norge hadde i de berostilte sakene vært om lag 4 år og 9 måneder. Praksis i prosjektet var imidlertid lite egnet til å si noe sikkert om den «nedre grense» for varigheten på oppholdet.
• Innvandringspolitiske og allmennpreventive hensyn hadde i liten og ingen grad blitt tillagt avgjørende vekt holdt opp mot barnets tilknytning til riket.
• Utvisningsvedtak hadde gjennomgående blitt omgjort dersom det i asylsaken lå an til å gi tillatelse.
• Berostillelsen var tillagt vekt, både ved at det var lagt vekt på en antatt forventning om tillatelse og ved at det var lagt vekt på at den medførte lengre, lovlig oppholdstid og følgelig ytterligere tilknytning til riket.
• Avbrutt oppholdstid i form av opphold utenfor riket var vurdert noe ulikt, men avbrudd på 6 måneder eller mer ville trolig ikke bli ansett kortvarig. Antallet saker var imidlertid lite, og vurderingene ikke ensartet.
• Dersom et barn i en familie hadde blitt gitt tillatelse begrunnet i tilknytning til riket, fikk også i de fleste saker øvrige familiemedlemmer en korresponderende tillatelse.

Hovedkonklusjon

Hovedkonklusjonen i kronikken fra Dagbladet i oktober står seg fortsatt, og den lyder slik:

«Regjeringens nye forskrift er altså ikke formulert slik at den gir noen rett til opphold. Den anviser bare en justert avveining av den type hensyn som alltid har gjort seg gjeldende i saker med barn, og forutsetter at UDI og UNE på den bakgrunn utøver individuelt skjønn og treffer avgjørelse i den enkelte sak. Resultatene til nå viser likevel at UNE i de aller fleste sakene er kommet til et annet resultat enn før den nye bestemmelsen ble gitt, slik at mange flere barn og barnefamilier er gitt opphold i Norge.»

Les også:
Barns tilnytning til riket
Forventninger om en tillatelse
Andre utlendingssaker
Vilkår og begrensninger
Samtykke fra annen forelder
Utvisningssaker


Artikkelen er hentet fra UNEs årbok 2007, publisert 15.06.2008