Å være enslig mindreårig asylsøker er ikke det samme som å være foreldreløs. Noen er det, men ikke de fleste. Foreldrene er oftest i hjemlandet, på kjent eller ukjent sted. Og noen forlater sine barn i Norge.

Med «enslig mindreårig asylsøker» menes en asylsøker som selv er under 18 år og som ikke er i følge med sine foreldre eller andre foresatte. Motivet for reisen til Norge handler noen ganger om å søke beskyttelse, men oftest om utsiktene til ei bedre framtid. Mindreårige kan bli sendt til vestlige land fordi foreldre mener barnet vil få det bedre, fordi resten av familien håper å kunne komme etter, eller fordi barn bosatt i vesten -- etter hvert som de blir voksne -- kan få mulighet til å sende penger hjem. Ei bedre framtid for barnet kan bety ei bedre framtid også for familien.

«Ankerbarn»

Noen enslige mindreårige asylsøkere kommer i følge med slektninger eller bekjente, andre kommer alene eller ved hjelp av smuglere. Reisen vil oftest ha vært en stor investering for familien, både følelsesmessig og økonomisk. Barna kan derfor oppleve et sterkt press fra foreldre, slektninger og andre voksne. De færreste barna har reist hjemmefra av eget valg.

For å motvirke at barn blir sendt ut på denne måten, gis normalt ikke foreldre anledning til å komme etter (se rammesak med sitat fra stortingsmelding). Familiegjenforening i Norge gis likevel i enkelte tilfeller, blant annet når enslige mindreårige får innvilget asyl på grunn av beskyttelsesbehov. De fleste barna får imidlertid oppholdstillatelse på annet grunnlag, vanligvis fordi foreldrene eller nære omsorgspersoner i hjemlandet ikke lar seg oppspore.

Selv om foreldrene ikke lot seg oppspore før barnet fikk tillatelse, kan det hende de gir seg til kjenne etterpå. Ikke sjelden ønsker de da familiegjenforening med barnet i Norge. Dermed oppstår et dilemma, siden barn normalt bør gjenforenes med sine foreldre. Skal barnets tillatelse trekkes tilbake og barnet deretter returneres? Skal foreldrene likevel få komme til Norge? Eller skal barnet få valget mellom å bli her alene eller reise til foreldrene i hjemlandet?

Ingen saker er like, og forskjellige hensyn kan gjøre seg gjeldende. Utgangspunktet med at familiegjenforening i slike tilfeller skal skje i hjemlandet, kan fravikes dersom lovens bestemmelse om «sterke menneskelige hensyn» tilsier det. Men dette er en bestemmelse som ikke er ment for de fleste tilfeller, det vil si at det må foreligge vektigere grunner enn at barnet eventuelt har det best i Norge og at familien ønsker familiegjenforening her. Det må noe særskilt til som gjør at tilfellet skiller seg fra de fleste slike saker.

Blant sentrale vurderingstemaer er om barnet er sendt til Norge med samtykke av foreldrene og om det ikke er usannsynlig at barnet var tiltenkt en rolle som såkalt «ankerbarn». Det som likevel kan tilsi familiegjenforening i Norge av hensyn til barnets beste, er for eksempel en uklar omsorgssituasjon eller alvorlige helse- og/eller adferdsmessige problemer som gjør at familiegjenforening i Norge framstår som det eneste alternativet.

Forlatt i Norge

Etter avslag hender det at foreldre i asylsøkerfamilier forlater sine barn og selv forsvinner. Da er det som var medfølgende barn i foreldres asylsak, blitt enslige mindreårige asylsøkere. Motivene bak å forlate barna på asylmottak er normalt de samme som når barn sendes fra hjemlandet.

Hvis barnet får oppholdstillatelse etter å ha blitt forlatt i Norge, og foreldrene senere dukker opp igjen, vil det bli vurdert å trekke tillatelsen tilbake. Det samme gjelder dersom det viser seg at barnet kan gjenforenes med egnede omsorgspersoner i hjemlandet.

Hvorvidt en tillatelse skal trekkes tilbake, vil bero på en konkret helhetsvurdering hvor spørsmålet er om dette vil være et uforholdsmessig tiltak overfor barnet eller de nærmeste familiemedlemmene. Vurderingene er i stor grad sammenfallende med dem som gjøres når foreldre gir seg til kjenne i hjemlandet, men noen forskjeller kan det være. Når foreldrene er i hjemlandet og derfra søker familiegjenforening med et «ankerbarn», teller bare argumenter knyttet til barnets situasjon, og de må være sterke. Når foreldre som selv har vært asylsøkere dukker opp i Norge, vil disse vanligvis samtidig søke om omgjøring av tidligere avslag i sin egen asylsak, og det vil eventuelt kunne skje at også argumenter knyttet til foreldrenes situasjon blir vektlagt i en helhetsvurdering.

I de tilfeller barnets tillatelse ikke tilbakekalles til tross for at foreldrene dukker opp, vil det kunne skje at også foreldrene må få bli. Det er et åpenbart dilemma at dette kan påvirke andre foreldre til å handle på samme måte, noe ingen ønsker. Dette er et sterkt argument for at saken i stedet bør ende med at både foreldre og barn returneres til hjemlandet.

Omsorgssituasjonen ved retur

Hvis en enslig mindreårig asylsøker ikke har omsorgspersoner i hjemlandet, vil dette normalt medføre tillatelse til opphold i Norge. Med omsorgspersoner menes vanligvis foreldre eller andre voksne som har tatt del i den daglige omsorgen før barnet reiste ut.

Det kan reises spørsmål om hvorvidt et offentlig omsorgstilbud kan likestilles med omsorgspersoner i denne sammenheng. Mens barnet har vært asylsøker i Norge, har det oftest vært ivaretatt av norske offentlige omsorgstjenester. Men en rekke hjemland har offentlige tjenester med tilsvarende oppgaver, og spørsmålet vil da være om disse kan gi barnet tilstrekkelig oppfølging etter eventuell retur.

Hvis barnet har kjente omsorgspersoner i hjemlandet, er utgangspunktet at barnet bør gjenforenes med dem der. Et ønske om skolegang i Norge, at barnet i godt integrert i lokalmiljøet eller at foreldrene befinner seg i en sosialt og økonomisk vanskelig situasjon, er ikke sterke nok argumenter mot retur til hjemlandet.

UNHCR og det internasjonale Redd Barna foreslår i sitt «Statement of Good Practice, 2004» at man ikke returnerer barn til sine hjemland dersom de ikke mottas av en konkret omsorgsperson som anses egnet til oppgaven, har ressurser til å ivareta barnet og sier seg villig til det. Særlig det siste er noe norske utlendingsmyndigheter ikke uten videre tillegger avgjørende vekt.

Foreldre som har valgt å sende barn fra seg til utlandet, vil kunne være uvillige til å samarbeide om retur. Siden norske utlendingsmyndigheter mener det i utgangspunktet er i barnets interesse å vokse opp hos sine foreldre, kan det derfor være aktuelt å gå atskillige runder for å oppnå avtale om at barnet likevel tas imot av foreldrene.

Fra Stortingsmelding nr. 17 (2000-2001):

«Ein skal vere merksam på at mange barn blir sende heimafrå for at dei skal få det betre materielt sett og betre høve til å skaffe seg utdanning enn dei kan ha von om i heimlandet. I mange tilfelle har familien òg ei von om at dei sjølve skal kunne kome etter seinare. Dette er å leggje eit stort ansvar på eit barn, og vil såleis bli opplevd som ei tung byrde. Forsking viser at i mange tilfelle er barna også pålagde av familien å ikkje fortelje nokon om dette, eller at dei veit kvar foreldra er. Av lojalitet til foreldra held dei derfor dette for seg sjølve. Saknet etter foreldra kan vere stort hos desse barna, samstundes som dei slit med spørsmålet om kvifor familien sende akkurat dei frå seg. Dette er ein situasjon ingen barn bør bli sette i, og noko norske styresmakter ikkje bør byggje opp under. »

Artikkel er hentet fra UNEs årbok 2005, publisert 07.07.06

Les også: Når barn returneres